EU har inngått en dårlig handelsavtale med USA etter intense forhandlinger mellom Ursula von der Leyen og Donald Trump. Avtalen innebærer omfattende europeiske innrømmelser, inkludert tolløkninger og milliardkjøp av amerikansk gass, i bytte mot å unngå en full handelskrig. Dette er en kapitulasjon og varsler alvorlige konsekvenser for både europeisk suverenitet og økonomi.
27. juli 2025 signerte Ursula von der Leyen, som ikke representerer noen europeere, men likevel forhandler på deres vegne, en handelsavtale med Donald Trump. Avtalen er ment å «unngå en krig», men fremstår for mange som en kapitulasjon på åpen mark. Sett med amerikanske øyne er det velspilt: Trump bryr seg om sitt eget folk, ikke andres. Sett med europeiske øyne er dette prisen man betaler når man overlater makten over et kontinent til ikke-valgte kommissærer.
Bak de anstrengte smilene skjuler det seg en svekket og presset EU som aksepterer store innrømmelser i bytte mot en midlertidig pusterom. Og i dette transatlantiske spillet av bedrag kan konsekvensene bli alvorlige også for små og mellomstore bedrifter i hele EU, og potensielt Norge.
Forhandling under press: Det amerikanske toll-sverdet henger over hodet
Siden sin gjenvalgseier i november 2024 har Donald Trump kontinuerlig truet med økonomiske sanksjoner mot Europa, som han anklager for å skape et enormt handelsunderskudd, anslått til 50 milliarder dollar, på USAs bekostning. I den gjenoppvekkede «America First»-logikken blir samarbeidspartnere til målskiver, og allierte til potensielle kunder som kan utpresses. Allerede i januar 2025, kort tid etter innsettelsen, kunngjorde Trump at han ønsket å ilegge inntil 30 % toll på europeiske importvarer. Budskapet var tydelig: Kjøp amerikansk, eller betal dyrt.
På andre siden av bordet satt Ursula von der Leyen, gjenutnevnt som president for EU-kommisjonen uten noensinne å ha blitt valgt av én eneste europeisk velger. Hun reiste til Prestwick, inn i Trump-eide Turnberry, for å forhandle fra en posisjon av svakhet. Resultatet? Et asymmetrisk «kompromiss» som den amerikanske presidenten presenterte som «den største avtalen noensinne», en velkjent refreng.
Hovedpunktene i en enveisavtale
Fra 1. august 2025 vil USA innføre 15 % toll på de fleste europeiske produkter, særlig innen bilindustri, stål, vin og kosmetikk. Riktignok er dette lavere enn de opprinnelige 30 %, og enkelte sektorer (aerospace, kjemi, jordbruk) har fått unntak. Men essensen er klar: Europa må betale for å få handle videre.
I retur forplikter EU seg til å kjøpe amerikansk flytende naturgass (LNG) for 750 milliarder dollar over tre år, en gavepakke til amerikanske produsenter, men et tilbakeslag for Europas klimamål. Enda verre: Brussel lover 600 milliarder euro i europeiske offentlige og private investeringer i den amerikanske økonomien, spesielt innen teknologi, infrastruktur og forsvar.
Denne energimessige og finansielle tilpasningen sementerer en forsterket avhengighet til amerikansk økonomi, under dekke av å dempe handelskonflikten. Avtalen gjelder for tre år, med mulighet for revisjon. Europeiske mottiltak er nevnt, men foreløpig kun som teoretisk avskrekking.
Konsekvensene: økonomisk sjokk og kontinental splittelse
På kort sikt vil de nye tollsatsene ramme europeiske eksportører hardt. Ifølge interne EU-anslag kan mellom 100 og 200 milliarder euro gå tapt årlig i eksportinntekter. Tysk bilindustri står først i skuddlinjen, med store kostnadsøkninger for Volkswagen, BMW og Mercedes. Stål, aluminium, vin, brennevin og kosmetikk vil alle bli rammet.
For Frankrike, som er relativt mindre avhengig av det amerikanske markedet, blir virkningen mer spredt – men ikke fraværende. I Bretagne, Frankrike risikerer eksportbedrifter innen meieri, sider og næringsmiddelkonserver å bli hardt rammet av prisøkninger og reduserte bestillinger. Allerede presset av landbrukskrisen og EU-regelverket, kan det bretonske næringslivet miste et verdifullt utløp.
På lengre sikt går det tvungne kjøpet av amerikansk LNG, samtidig som russisk gass finnes rett ved, på tvers av EUs miljøambisjoner. Og de lovede 600 milliardene til amerikansk økonomi reiser et avgjørende spørsmål: Hvorfor finansiere innovasjon hos andre når vår egen står i stampe? Som Mario Draghi advarte i 2024: Europa finansierer i for stor grad utviklingen av andre stormakter, på bekostning av sin egen økonomiske suverenitet.
Reaksjonene: protester, splittelse og symbolsk kollaps
Reaksjonene på avtalen kom raskt og kraftfullt. I Frankrike kalte François Bayrou det en «mørk dag» og en «underkastelseshandling». Marine Le Pen anklaget von der Leyen for å ofre franske bønder for å beskytte tysk bilindustri. På venstresiden fordømte Jean-Luc Mélenchon det som en «handelspolitisk kapitulasjon». Kun Stéphane Séjourné, nær Macron, forsvarte avtalen som et nødvendig onde.
I Tyskland og Italia forsøker regjeringene å dempe reaksjonene. Friedrich Merz (CDU) uttrykte lettelse over å ha «unngått det verste» for bilprodusentene. Giorgia Meloni roser avtalen for å «bevare stabiliteten». På finansmarkedene ble avtalen mottatt med oppgang på europeiske børser, men denne kortsiktige euforien skjuler en alvorlig geopolitisk ubalanse.
På sosiale medier er sinne og frustrasjon tydelig. Hashtags som #VetoUE og #DemissionVonDerLeyen sprer seg raskt. Hånende memer latterliggjør kommisjonspresidenten og fremstiller henne som en underdanig selger i møte med en lunefull kunde.
Denne pakten mellom Trump og von der Leyen er mer enn en handelsavtale, den er en avsløring. Den avslører en ubalanse i maktforholdene, en svekket og fragmentert EU, tvunget til å velge mellom ydmykelse og kaos.
Dersom det ikke kommer en reaksjon, kan morgendagens Europa ende som et marked under fremmed innflytelse, der energisk, industriell og politisk uavhengighet kun lever videre som minner fra gamle pressekonferanser. Og hvor folket, særlig i landlige regioner i hele Europa, står igjen uten mulighet til å si nei.
En kortere versjon av denne saken ble først publisert på Breizh-info.com.
