JD Vance ankommer München som et forvarsel om et politisk jordskjelv. Med brutale sannheter og uten diplomatiske høfligheter river han i stykker illusjonene om et samlet, liberalt Vesten.
Av: Constantin von Hoffmeister.
JD Vance entrer München som en vikingberserker i hjertet av det karolingiske riket, en mann fra landet med kjøpesentre og kornåkre som står foran den forfallne arkitekturen av europeisk selvbedrag.
Han ber ikke om audiens hos den tyske forbundskansleren Olaf Scholz, for hvorfor forhandle med et spøkelse? Et spøkelse som snart vil bli glemt, begravet i hans egen mislykkede Zeitenwende, epokeskiftet som aldri skiftet.
Amerikanerne, frekke og ubekymrede, marsjerer fremover; de ser ikke noe behov for høflige fiksjoner. «Vi trenger ikke å møte ham, han blir ikke kansler lenge.» Sannhetens brutalitet, uttalt uten den diplomatiske parfymen som en gang maskerte den vestlige liberalismens råtnende lik.
Friedrich Merz, kristeligdemokratenes kanslerkandidat ved det kommende valget (23. februar) og en apostel for det styrte forfallet, står på talerstolen og skjelver i møte med det nye korstoget. «Det kommer et brutalt tøft budskap», advarer han.
München, den gamle byen der avtaler ble inngått og usannheter formidlet, vil i stedet være vertskap for en konfrontasjon. Amerikanerne selger ikke lenger trygghetstepper og eventyr, de krever et oppgjør.
Europa, den visne løvinnen som fortsatt innbiller seg at hun er moralens dommer, vil få beskjed: Stans migrasjonsstrømmen, anerkjenn opprøret, og innrøm at folket – det virkelige folket, Volk – ikke skal fryktes, men tas hensyn til.
Vance, det nye Imperium Americanums herold, taler i klare ordelag: Massemigrasjon er et våpen, progressivismen er en dødskult, sensur er det siste sukk fra en herskerklasse som vet at den har tapt krigen om legitimitet.
De europeiske elitene, disse blodfattige teknokratene som bruker ord som «desinformasjon» som et slagvåpen mot de oppvåknende massene, er arvtakerne til de sovjetiske kommissærene de en gang hånet.
Ironien er tykk, kvelende, som smogen over fabrikkene i Ruhrområdet. Vance og Trump erklærer at spillet er over. Illusjonen om enhet er knust; det virkelige Europa – suverenitetens Europa, den etnokulturelle vitaliteten, en ubrutt slektslinje som strekker seg tilbake til Karl den store — rører på seg i sin søvn.
Merz kaller det et vendepunkt, men han feiltolker bølgen. Det er ikke det liberaliserte konservative «vendepunktet» med ordnet overgang og avmålt retorikk. Det er et eskatologisk brudd, en epokemessig splittelse.
Demningen er i ferd med å briste, og den gamle ordenen forsøker desperat å lappe sprekkene med tomme slagord og falsk pietisme. Men ingen mengde blekk på sidene til Frankfurter Allgemeine kan holde bølgen tilbake. Folket gjennomskuer skuespillet.
I München blir en ny linje talt frem. Amerikanerne, med sin rå åpenhet, fremmer en enkel sannhet: Konsensusens tid er forbi. Vance trygler ikke, og han poserer heller ikke. Han krever. Han krever at Europa våkner opp, at det tar sin egen side i kampen om sin sjel, at det avviser masseinnvandringens dødsspiral og en utmattet liberalismes påtvungne moral.
Han sier til Tyskland: Slutt å frykte ditt eget folk. Slutt å behandle dem som farlige barn som skal kontrolleres og bringes til taushet. Lytt til dem. Samarbeid med dem. Selv AfD, pariaen, må bli hørt. Sensur er de svakes siste tilfluktssted.
Dette er ikke en konferanse. Dette er ikke en debatt. Dette er øyeblikket da masken faller og frontlinjene trekkes opp.
Vance, den nye tidens hammer, gjør det klart: Amerika er ikke lenger håndheveren av europeiske vrangforestillinger.
Fortidens orden er i ferd med å smuldre opp, og i stedet er noe hardere, noe sannere, noe virkeligere i ferd med å vokse frem.
Sikkerhetskonferansen i München vil ikke bli den samme igjen. Illusjonenes tid er forbi. Den store konfrontasjonen har begynt.
Denne saken ble først publisert av Constantin von Hoffmeister på Substack.
