Pierre Émile Blairon minnes Guillaume Fayes verk og arv som en visjonær og frontlinjevekker, og sammenligner Fayes liv med en meteor, en strålende kosmisk stein som flyr gjennom himmelrommet og varsler om noe og som brenner opp før den noen gang faller.
Av: Pierre-Émile Blairon. Oversatt av Rabulisten.
Guillaume Faye var en vekker. Vekkere er menn som kommer fra en immanent, uforanderlig og evig verden, den andre verden som løper parallelt med vår, og som ankommer her for å utføre et oppdrag. Disse mennene har ingen andre bekymringer enn å overføre sin kunnskap og energi, og hele deres liv ender opp som en hengivelse til denne overføringen. Vekkere viser seg i kritiske historiske perioder, når alt er snudd på hodet og alle verdier omvendt, og når situasjonen virker håpløs. De setter sitt oppdrag foran egen person, egeninteresse og komfort. Deres tommelfingerregel er denne, gjør det du må, uten å forvente suksess. Familien De La Rochefoucauld hadde gjort dette prinsippet til sitt motto, «gjør det som må gjøres, koste hva det koste vil».
Et mangesidig talent
Guillaume Fayes geni uttrykte seg på ulike måter og i ulike perioder. Strukturen i tankene hans var likevel en helhetlig en. Uansett hva noen måtte ha ment, han motsa aldri seg selv.
Basert på de strategiske valgene han gjorde gjennom livet og ideene han utrettelig hamret inn i sitt arbeid, kan man se en utvikling som gikk ovenfra og ned, fra ideologiske konsepter til virkeligheten på bakken. Guillaume Faye var en aktivist i felten, det eneste formålet med arbeidet hans er til syvende og sist å foreslå nødløsninger og definere nødvendige metoder som gjør realistisk og effektiv gjennomføring mulig. Guillaume erklærte seg som disippel av Aristoteles, filosofen som krevde demonstrasjon for alt.
Guillaume viet seg til mange svært ulike aktiviteter, og han mestret hver eneste en av dem.
Han var først og fremst en briljant og lidenskapelig taler, hans ofte improviserte tale var preget av plutselige glimt av genialitet som han selv oppdaget i det samme øyeblikket publikum gjorde, og som også fylte ham selv med ærefrykt. De fleste talere må følge et fast mønster, noe som definitivt gjelder meg, for jeg kan ikke snakke uten notater, ellers glemmer jeg halvparten av det jeg har lovet meg selv å si. For Guillaume holdt det alltid med et enkelt papirark, og det må sies at jeg aldri så ham begynne et foredrag uten en raus dose av sitt favorittdrivstoff, øl eller vin.
I en periode som varte i ti hele år, fra 1987 til 1997, arbeidet Guillaume som radiovert under navnet Skyman og som TV programleder på France 2, hvor han fant på ulike sprell i programmet Télématin. I den samme perioden deltok han også i tegneserietidsskrifter som L’Écho Des Savanes, sammen med mer eller mindre sprø forfattere som for det meste befant seg på ytre venstreside.
Han tok opp igjen aktivismen som foredragsholder, journalist og forfatter da han vendte tilbake til G.R.E.C.E. i 1997 etter ti års fravær. Hva gjelder hans litterære aktivitet, bortsett fra de utallige artiklene han publiserte i bevegelsens tidsskrifter, skrev han tjueåtte bøker i tre perioder, den første fra 1981 til 1987. Den andre fant sted utenfor den metapolitiske sfæren og strakte seg fra 1987 til 1997. Den tredje begynte i 1998 og varte frem til hans død. I 2000 ble han nok en gang ekskludert fra G.R.E.C.E., som følge av utgivelsen av boken La Colonisation De L’Europe, som angivelig ble ansett som for politisk ukorrekt av organisasjonens ledere.
Det finnes en kronologisk logikk i utviklingen av hans litterære produksjon. Den første perioden tilsvarer utarbeidelsen av et doktrinært korpus gjennom hans første bok, Le Système À Tuer Les Peuples fra 1981, og et svært interessant hefte kalt L’Occident Comme Déclin fra 1984. Den andre perioden er mindre interessant, med mindre man er spesielt glad i tegneserier.
Den tredje perioden ville se Faye slå inn dørene med Archéofuturisme og de første pamflettene rettet mot islam, deriblant La Colonisation De L’Europe fra 2000.
I hans siste bok, La Guerre Civile Raciale, blir disse pamflettene til et helt aktstykke som anklager invasjonen av Europa utført av muslimske masser fra Maghreb og det subsahariske svarte Afrika.
Guillaumes sinn fulgte utviklingen av denne situasjonen tett, og han reagerte som en general på et slagfelt, en general som hadde oversikt over alle faktorer minutt for minutt og tok beslutninger de fleste av hans underordnede ikke kunne forstå. Hans lesere og venner ble ofte overrasket over det de mente var brå helomvendinger, som ikke var helomvendinger. Guillaume Faye angrep alltid nøyaktig der forsvarslinjene hadde svekket seg og hvor de måtte forsterkes. Gradvis og med presisjonen til et kirurgisk angrep identifiserte han den alvorligste faren, skjøv de andre til side og forsvarte midlertidige allianser, særlig med Israel, noe som ikke behaget alle. Slik tydeliggjorde han faren som måtte vies all oppmerksomhet og alle anstrengelser, den store utskiftningen av europeiske befolkninger ved hjelp av afrikanske befolkninger som ble manipulert og forent av den muslimske religionen.
I sin siste bok, publisert posthumt, gjør Guillaume ikke lenger noen forskjell mellom islam og islamisme og bruker derfor det generelle begrepet «muslim». Jeg kjøpte hans siste bok fra Daniel Conversano som, som Guillaumes siste forlegger, tok den ut av bagasjerommet på bilen sin innenfor området til kirkegården der Guillaume var gravlagt. Dette var enda en måte å hedre ham på.
Hovedtemaene i Guillaume Fayes verk
Man kan utlede flere hovedtemaer fra Guillaume Fayes arbeid, temaer han bar i seg gjennom hele livet og gjentok i nesten hver eneste bok og tale. Det er et permanent trekk, en konstant som finnes hos alle kunstnere og forfattere med et budskap å formidle, de hamrer det inn slik at det fester seg dypt i mennesker og trenger gjennom øyne og ører. Vi har selv tatt opp i oss de fleste av disse temaene, som legemliggjør selve kjernen i våre kamper og samtaler.
Kampen mot standardisering og globalisme I 1970 årene var det hovedsakelig USA som påtvang oss sine kommersielle diktater og sin bruk og kast sivilisasjon. Kvantitetens herredømme hadde bredt seg over hele planeten.
Skillet mellom venstre og høyre som fortsatt eksisterte ved forrige århundreskifte er ikke lenger relevant, for vi har innsett at kampen egentlig står mellom to ytterpunkter, globalistene på den ene siden og identitære på den andre, verdens standardisering versus bevaring av våre territorier, naturen versus det kunstige, lokalisme versus sonifisering av rom.
Europa I Guillaume Fayes øyne er Europa ikke bare makten som har formet verden gjennom sin kreativitet og teknologiske oppfinnsomhet. Gjennom mangfoldet av sine egne folk fungerer Europa også som siste fane for den hvite verden. Det første man måtte gjøre var å skille klart mellom den vestlige verden, som ville bli en storebror som baner vei for en global regjering, og tradisjonens verden, som strekker seg tusener av år tilbake og innehar røttene uten hvilke ingenting kan vokse. Og det var Faye som mer enn noen trakk opp linjen som skiller de to. Vårt Europa er ikke Brussel Europa som kun formidler globalismen, men det sanne Europa av blod og jord, det hvite Europas verden som står imot det grå universet til globalister, kjøpmenn og slaver.
Etnomasochisme Dette ordet ble faktisk funnet opp av Guillaume selv og har blitt en del av vårt språk, om enn ikke det allmenne. Det tilhører bevissthetens språk, språket til alle som ønsker å definere adferd klart. Europeere har blitt utsatt for intensiv propaganda som går ut på å frarøve dem stolthet over sin historie, sin kultur, sin arv, skjønnheten i sine folk, skjønnheten i sine skapelser, skjønnheten i sine kvinner og skjønnheten i sine landskap, all skjønnhet, rett og slett. De har falt i denne morbide fellen, som kun har som formål å gjøre deres gradvise forsvinning mulig og frata dem enhver grunn til å leve, til det punkt av selvmord, slik som blant våre bønder.
Katastrofekonvergensen I fotsporene til den franske matematikeren René Thom konkretiserte Guillaume Faye trusselen om en konvergens av katastrofer bestående av demografiske sammenbrudd, epidemier, naturkatastrofer, kriger, hungersnød, økologiske katastrofer og befolkningers selvmord.
Denne konvergensen av katastrofer har eldre røtter hvis man ser lenger tilbake i tid, inn i gudenes hellige historie snarere enn menneskets nyere historie. Alle eldgamle tradisjoner med syklisk verdensbilde har beskrevet denne typen endelige katastrofer. For å se det trenger man bare å lese Eliade, Daniélou, Evola eller Guénon. For våre forfedre manifesterte en katastrofekonvergens seg gjennom en sammenslutning av astrologiske sykluser, der de små griper inn i de store og på et tidspunkt møtes for å nå en slutt før alt begynner på nytt, akkurat som klokkens visere møtes ved det sjette merket, det vil si 666, før de fortsetter i hver sin hastighet. Guillaume overrasket meg en gang ved å sitere en av mine artikler om dette i Convergence Des Catastrophes, signert med pseudonymet Corvus. Jeg vet ikke om han gjorde det for å glede meg, men jeg tviler på at han var fullt overbevist av de mange henvisningene til hellige tradisjoner. Teksten var hentet fra tidsskriftet Roquefavour, som jeg selv utga på den tiden, en tekst som stammet fra 2004 og senere ble tatt inn i min bok La Roue Et Le Sablier.
Arkeofuturisme Ifølge det han selv skrev på baksiden av boken fra 1998 er L’Archéofuturisme for Guillaume «en bok som viser at våre røtter bare har en fremtid hvis vi klarer å forvandle dem og projisere dem inn i den». Dette er et intellektuelt gjennomarbeidet bilde av en naturlig prosess, et tre trenger sine røtter for å vokse og bli vakrere gjennom blader og blomster. Eller en henvisning til menneskets første oppfinnelse, hjulet, en verden i bevegelse som dreier rundt et fast sentrum som vokter evige verdier. Politisk kan arkeofuturisme sammenlignes med en konservativ revolusjonær holdning som kan virke selvmotsigende ved første øyekast, men som utgjør selve betingelsen for menneskelig liv.
Det bør også nevnes at Julius Evola deltok i futuristbevegelsen som maler, i bevegelsen skapt av den italienske maleren Marinetti.
Teknovitenskap Guillaume lovpriste teknovitenskapen. Europa ga verden teknologien, en slags kunstig protese som skulle erstatte egenskaper mennesker ikke har eller ikke lenger har naturlig. Dette teknologiske ruset har invadert hver sfære av våre liv, fra små husholdningsapparater til Ariane raketter, og ikke alltid underlagt den sans for måtehold som Guillaume, som Sokrates disippel, verdsatte. Og dette utsagnet er sant, selv om noen kanskje smiler av det. Guillaume utviklet en romantisk proto transhumanistisk filosofi som feiret det europeiske teknologiske geniet, men som ikke tok høyde for den reelle faren ved det transhumanistiske prosjektet som sikter mot å gjøre mennesker til roboter som følger ordre fra gale vitenskapsmenn finansiert av styrtrike og like forstyrrede milliardærer som styrer verden. Han forsvarte også de overmenneskelige og prometiske verdiene som dessverre har ført oss inn i elitens kalde teknokrati og byenes sjelløse gigantisme.
Islam Gjennom hele sitt forfatterskap utpekte Guillaume islam som vår fremste fiende, en fiende man raskest mulig måtte befri seg fra, for islam er ikke bare en religion. Det er et helt totalitært system som regulerer hver handling til de troende og som er næret av et misjonsoppdrag som har som mål å underlegge hele planeten sin tro, noe som gjør islam til en farlig sekt.
Til slutt gjenstår det bare å si noe om Guillaumes liv, som ikke var noe rolig og langt elveløp.
Her er hva jeg skrev i en artikkel publisert etter hans bortgang:
Han var en meteor som brente opp livet sitt i tusen lysglimt. Faktisk er en meteor et himmellegeme som aldri faller til jordens overflate og som forsvinner når det er oppbrent.
Teksten ovenfor er et utdrag fra hyllestboken Guillaume Faye, Truths & Tributes.
