Vårt Land var en gang en kristen dagsavis med forkynnende røst. I dag står den igjen som et sekulært prosjekt som taler mer om mennesket enn om Gud.
Av: Johan Slåttavik.
I snart to uker har jeg spadd meg gjennom publikasjonen Vårt Land på jakt etter genuint kristent innhold. Jeg har fortsatt ikke funnet noe av særlig verdi. Slik det ser ut, publiserte avisen sine siste kristne tekster rundt 2009–2010, etter å ha sklidd gradvis bort fra kristendommen siden 1990-tallet.
Avisen ble en gang grunnlagt som en konservativ kristen dagsavis, et talerør for tro, moral og klassisk kristen tenkning i det norske samfunnet. Men et sted på veien mistet den både retning og forankring. Under redaktør Helge Simonnes (1991–2016) ble Vårt Land gradvis omformet fra en forkynnende avis til et sekulært verdiprosjekt som ønsket å være «åpent» og «relevant». Resultatet ble en publikasjon som fortsatt viser til sitt kristne verdigrunnlag, men som i praksis ikke lenger formidler kristen tro.
Etter 2010 ble spaltene i stadig større grad fylt av politikk, klima, identitet og seksualitet – alt sett gjennom et liberalt, sekulærhumanistisk filter snarere enn et bibelsk verdensbilde. Teologiske tekster, andakter og klassisk kristen forkynnelse forsvant nesten helt. Den kristne stemmen ble erstattet av kommentatorer som betrakter tro som et sosialt fenomen, ikke som en levende virkelighet.
Man kan derfor med rimelig historisk nøyaktighet si at Vårt Land døde som kristen avis omkring 2010. Det som står igjen i dag, er et sekulært sentrum–venstre-prosjekt med nostalgiske røtter i kristendommen, men uten åndelig substans, uten teologisk ryggrad og uten den troen som en gang var selve drivkraften.
Et ferniss av tro
Det mest problematiske er kanskje ikke at Vårt Land har forlatt sin kristne identitet, men at avisen fortsatt gir inntrykk av å være en kristen avis. Den viser gjerne til sitt «kristne verdigrunnlag» og sin «trosforankring», men dette har i praksis blitt redaksjonelle honnørord, et ferniss av tro som dekker over et sekulært prosjekt.
Når en avis omtaler seg som kristen, forventer man at den skal formidle kristen lære, kristen etikk og et bibelsk verdensbilde. I stedet fremstår Vårt Land som en arena for dialogteologi, religiøs relativisme og politisert tro, der kristendommen reduseres til kulturarv og moralfilosofi. Gud omtales helst indirekte, og når troen først får plass, skjer det i form av essays, intervjuer og meningsstoff som behandler kristen tro som et tema, ikke som en sannhet.
Avisens påstand om å være «en avis med kristent verdigrunnlag» blir derfor misvisende. Det er som om et bakeri som sluttet å bake brød, men fortsatt kalte seg et bakeri fordi det en gang hadde gjort det. Vårt Land bærer fortsatt navnet og symbolikken, men innholdet vitner om noe helt annet.
Den dagen avisen slutter å smykke seg med kristen terminologi og heller innrømmer hva den faktisk er, en sekulær meningsavis med historiske røtter i kristendommen, kan den i det minste sies å være ærlig. Men så lenge den gjemmer seg bak et språk som antyder tro uten å forkynne den, forblir den et eksempel på hvor langt kulturkristendommen har fjernet seg fra evangeliet den en gang ville tjene.
Venstresidekristendom som teologisk selvbedrag
Når Vårt Land omtaler seg selv som talerør for en såkalt «venstresidekristendom», avsløres ikke bare et politisk standpunkt, men et dypt teologisk brudd. For i kristen tro finnes det ikke høyre eller venstre. Det finnes bare mennesker som står for Guds ansikt, enten i tro eller i opprør. Evangeliet er ikke et sosialt program som kan tilpasses tidsånden, men et budskap om synd, dom og nåde. Det er Guds initiativ, ikke menneskets.
Gjennom denne selvforståelsen har Vårt Land byttet ut evangeliet med et moralsk humanistisk prosjekt. Nestekjærligheten, som i Bibelen springer ut av korset og forsoningen, er blitt løsrevet fra sin guddommelige kilde og gjort til et politisk ideal. Der troen før ledet til tjeneste, skal nå tjenesten i seg selv være troen. Men uten korset mister kjærligheten sitt fundament og blir bare medfølelse uten frelse.
Teologisk sett er dette ikke en utvikling, men en tilbakevending til den gamle fristelsen om å bygge sitt eget Babel. Mennesket vil være godt uten å bli frelst, rettferdig uten å bøye kne. Venstresidekristendommen søker Guds rike på jorden, men glemmer at det ikke kan bygges av menneskehender. Den taler varmt om rettferdighet, men fortier rettferdiggjørelsen. Den forkynner solidaritet, men unngår ordet synd.
Når Vårt Land kaller dette kristendom, har det i realiteten gått over til et nytt evangelium, et hvor Kristus ikke lenger er Frelseren, men et symbol på menneskelig godhet. I forsøket på å gjøre troen spiselig for alle, har avisen fjernet alt som gjør troen hellig, alt som krever omvendelse, oppgjør og trofasthet.
Slik står Vårt Land igjen som et bilde på den moderne kirkes tragedie, den som ønsket å være inkluderende, men endte med å utvanne evangeliet, den som ville nå mennesket, men glemte sin Gud.
Kyrie eleison.
Dette leserinnlegget ble først publisert på Akroma.
