I en tid der fantasy ofte brukes til å fremme moderne, liberale idealer, minner Tolkiens Midgard oss om en annen virkelighet, en verden bygget på tradisjon, etnisk tilhørighet og respekt for naturens orden. Gjennom en grundig lesning av Tolkiens verk viser denne artikkelen hvordan Midgard snarere er et etnopluralistisk enn et multikulturelt univers og hvorfor denne innsikten er viktig i dagens kulturelle kamp.
Første del kan du lese her.
Av: A. S.
Tolkien var kritisk til globalismen og dermed også indirekte til moderne multikulturalisme, hvis mål ikke er å bevare, men å forene og blande ulike kulturer og folkeslag. Midgard er riktignok hjem for mange ulike folk og kulturer, men er på ingen måte multikulturelt i den ideologiske betydningen av ordet.
Etnopluralisme, ikke multikulturalisme
De ulike folkene eller rasene i Tolkiens univers, som ofte har røtter i Europas mytiske tradisjoner, lever i sine egne land, hvor de har skapt livsformer tilpasset sin egenart, preget av deres rasemessige særtrekk. Akkurat som i gamle myter og trosforestillinger har også hver rase hos Tolkien sin egen skapelsesberetning. Alvene og menneskene er Ilúvatars barn, skaperen av kosmos. Dvergene ble skapt av Aulë, et av de guddommelige eller englelignende vesenene som formet Midgard og kan minne om de førkristne gudene, som handler i samsvar med Ilúvatars vilje, siden de sprang ut fra hans tanker. Disse vesenene, kalt Valar, har mer hedenske trekk de er, som antikkens, slaviske eller germanske guder, nært knyttet til naturen og elementene, mens Ilúvatar selv minner mest om den bibelske Gud, skaperen av universet og livets opphav. Orkene oppstod fra alver som ble fanget og fordervet av Morgoth, en Valar som gjorde opprør mot skaperen fordi han ønsket å bli gud og hersker selv. Morgoth, som inkarnasjonen av det onde og opprøreren mot skaperen, har klare likhetstrekk med Lucifer. Hovedpersonene i Ringenes herre, hobbitene, står menneskene nærmest, selv om deres opprinnelse er nokså uklar.
Folkene i Midgard har altså forskjellige medfødte eller arvelige egenskaper som, akkurat som i virkeligheten, smelter sammen med deres kulturelle særtrekk og de naturlige omgivelsene de lever i. I Midgard spiller rase på samme måte som i vår verden, til tross for hva progressive og venstresiden hardnakket hevder en reell og til dels viktig rolle, og er ikke bare en «sosial konstruksjon». Hver nasjon lever i sitt eget hjemland, og selv om de samarbeider når felles interesser og vennskap tilsier det, blander de seg nesten aldri. Midgard er derfor ikke multikulturelt, men etnopluralistisk. Bevisstheten om og respekten for etnokulturelle forskjeller kommer tydelig til uttrykk i Midgard, så snart ulike folk begynner å leve side om side. De vise alvene er de første til å erkjenne nødvendigheten av å ta hensyn til disse forskjellene.
I Silmarillion fortelles det at da menneskene for første gang ankom alvenes vestlige land i den første tidsalder, tok alvekongene dem inn i sin tjeneste som allierte i krigen mot Morgoth. Menneskene kjempet på begge sider i denne lange konflikten, noen av dem, særlig de mørkhudede østlingene, tjente Morgoth. Alvene skjønte imidlertid snart at «det ikke er godt for alver og mennesker å bo sammen, sammenblandet og uten orden, for menneskene trenger herskere av sin egen art». Derfor overlot alvene visse områder til menneskene, hvor de «fritt kunne leve sine egne liv og velge sine egne ledere», som var vasaller under alvekongene. Alvene forstod altså nødvendigheten av å respektere etnokulturelle forskjeller og ga menneskene deres egne hjemland.
Flere tusen år senere, etter hendelsene i Ringenes herre og Saurons fall, viser også den nye kongen Aragorn en lignende forståelse ved gjenoppbyggingen av sitt kongerike, han erkjenner viktigheten av å respektere mangfoldet blant ulike kulturer og folk. Som konge erklærer Aragorn nemlig at mennesker ikke har adgang til Hobsyssel, som igjen blir en del av det nordlige kongeriket og får status som et «fritt land» under hans beskyttelse. Hobsyssel blir dermed formelt en slags «etnostat» for hobbitene, og Aragorn er så konsekvent i sin respekt for dette prinsippet at han selv aldri setter sin fot i deres land, men møter sine gamle venner ved grensen, ved Bryggebroa.
Likevel hevder progressive fortsatt at sammensetningen av Ringens brorskap viser at Tolkiens univers er multikulturelt. De viser til at følget som drar sørover sammen med Frodo består av representanter fra ulike folk, hobbitene, en alv, en dverg, to mennesker og en trollmann, som sammen legger ut på en skjebnesvanger reise for å redde Midgard. Men å tolke dette som et uttrykk for multikulturalismens idealer avslører nok en gang venstresidens manglende evne til å forstå visse begreper, som de i stedet for å studere, straks avfeier som «rasistiske». Det er også typisk for den uklare og instrumentelle bruken av begreper venstresiden bedriver, alt etter hva som tjener deres øyeblikkelige agenda.
Etnopluralisme og respekt for rasedifferensiering utelukker på ingen måte vennskap eller samarbeid mellom ulike folk eller raser. Et godt eksempel er vennskapet mellom alvene i Eregion og dvergene i Moria, som utviklet seg i den andre tidsalder og var til gjensidig nytte og respekt. Det samme gjelder det siste alliansen mellom mennesker og alver i kampen mot Sauron ved slutten av den andre tidsalder – og brorskapet ved slutten av den tredje, der representanter for flere folk forener seg for å beskytte sine hjemland, kulturer og livsformer mot en fiende som vil underkue og ødelegge deres nasjoner.
Etter Saurons fall etableres det ikke noen multikulturell samfunnsorden. I stedet vender alver, mennesker, dverger og hobbitene tilbake til sine respektive hjemland, hvor de fortsetter å leve i fred, bevisste på at de har sikret framtiden og overlevelsen til sine folk. Ringens brorskap kjemper altså ikke for en ny verdensorden eller et fargerikt fellesskap, men for å bevare tradisjonene, retten til selvbestemmelse og eksistensen til sine nasjoner. Bortsett fra alvene, som til slutt seiler over havet til sine egne i vest, fortsetter de andre folkene å leve på hvert sitt stykke jord, med autonomi og retten til å leve slik de selv ønsker.
Eksempler på «raseblanding»
Det eneste tilsynelatende «multikulturelle» samfunnet man finner i Ringenes herre, er landsbyen Bree, hvor mennesker og hobbitene lever side om side. Men dette skyldes ikke et ønske om et mangfoldig, multikulturelt fellesskap, tvert imot er deres sameksistens mulig nettopp på grunn av deres likhet og slektskap. Tolkien forklarer dette selv i et brev til sin forlegger Stanley Unwin:
«Hobbitene er selvfølgelig egentlig en grein av den spesifikt menneskelige rase – ikke alver eller dverger – og derfor kan de to typene leve sammen, slik de gjør i Bree, hvor de bare omtales som småfolk og storefolk.»
Selv i dette blandede bosetningsområdet finnes det imidlertid ingen raseblanding eller blandede familier.
De eneste eksemplene på «raseblanding», som progressivistene gjerne feirer som bevis på Midgards «multikulturalisme», er ekteskap mellom mennesker og alver, som er de mest like både fysisk og metafysisk, og som begge er Ilúvatars barn. Det mest kjente eksempelet er kjærligheten og ekteskapet mellom kong Aragorn og alvekvinnen Arwen. Men dette skal ikke forstås som en støtte til multikulturalisme eller raseblanding slik moderne progressive lesere gjerne tolker det, men som et sjeldent unntak, et unntak som i Tolkiens verk også har en høy pris.
I hele den lange historien til Midgard finner vi faktisk bare to andre eksempler på slike blandingsekteskap, nemlig foreningen mellom Beren og Lúthien, og mellom Tuor og Idril. Slike forhold hadde imidlertid en høy pris, både for menneskene og for alvekvinnene. Aragorn måtte beseire Sauron og bli konge av Gondor for å være verdig hånden til en alvisk adelskvinne, mens Beren måtte stjele en av silmarilene, de juvelene som står i sentrum av fortellingen om Midgards første tidsalder, fra jernkronen til Morgoth. På den andre siden måtte både Arwen og Lúthien gi avkall på sin rasens udødelighet for å kunne gifte seg med dødelige menn. Ekteskapet mellom Tuor, en etterkommer av en av de tre edle menneskeslektene, og alveprinsessen Idril, var en del av Midgards større skjebne i den første tidsalder, ettersom deres sønn Eärendil spilte en avgjørende rolle i seieren over Morgoth.
Det er også verdt å nevne at Eärendil og hans kone Elwing, som var barnebarn av Beren og Lúthien, og dermed selv etterkommere av både menneske og alv, ved slutten av første tidsalder ble beordret av de guddommelige Valar til å velge hvilken rase de skulle tilhøre. Det samme gjaldt deres to sønner, Elrond og Elros. Eärendil og Elwing valgte å tilhøre alvenes rase, mens Elros valgte sitt menneskelige opphav, og Elrond forble en alv. Elros ble senere stamfar til det mektige kongehuset Númenor. Blanding mellom mennesker og alver har altså en viss rolle i Midgards mytologi, og bidrar, i tillegg til det tragiske preget som preger første tidsalder også med en romantisk tone i fortellingene. Men hensikten med denne «blandingen» har aldri vært å forene mennesker og alver i et slags multikulturelt sammensatt folk, og enda mindre å fremme en ideologisk multikulturalisme.
At rase og rasemessige særtrekk faktisk har en viktig rolle i Midgard, bekreftes også av det faktum at nedgangen til númenóreanerne, det mektige vestlige folket som ble styrt av etterkommere av Elros og Eärendil, begynte da de etter Númenors fall grunnla sine kongedømmer i Midgard, hvor deres blod etter hvert ble blandet med blodet til «mindreverdige mennesker».
Verdiene i Midgard
Folkene som kjemper sammen mot Sauron, kjemper ikke bare for sin blotte overlevelse, men også for å bevare en bestemt tradisjonell og organisk samfunnsorden i Midgard, en orden som er etnopluralistisk. Sauron, derimot, ønsker å gjøre Midgard om til en stor, ensformig ørken, et resultat av hensynsløs utbytting av naturressurser og de beseirede folkene. Midgard ville blitt oversvømt av orker og mørkhudede raser fra sør og øst. Skogene ville forsvinne, for alle trær ville ende opp i ovnene på Saurons smier. Gamle idylliske landsbyer, bosetninger og byer ville bli jevnet med jorden, og på ruinene ville det reise seg fabrikker der de beseirede og underkuede folkene i Midgard ville bli tvunget til å slave for sin nye herre.
Et glimt inn i den verden som Sauron og hans tjener Saruman ønsker å skape, får vi helt mot slutten av boka, når hobbitene vender hjem og oppdager at problemene slett ikke er over. Saruman har i hemmelighet tatt makten i Hobsyssel, og hans håndlangere, fremmede menn med stygt ytre og kanskje til og med en anelse orkeblod i årene, styrer i hans navn. Saruman hadde nemlig avlet frem hybrider mellom mennesker og orker for militære formål.
Det er verdt å merke seg at Saruman, da han først kom blant alver og mennesker som en alliert, bar navnet Saruman den hvite. Da han gikk over til ondskapens side, tok han et nytt navn: Saruman av mange farger. Allerede dette signaliserer en oppløsning av det rene og naturlige til fordel for det forvirrede og kaotiske. Saruman er dessuten en stor forkjemper for «fremskrittet», i dets navn ødelegger han naturen og feller eldgamle skoger for å holde flammene i sine smier i live.
I Saruman og Sauron gjenkjenner vi Tolkiens dype vrede over naturødeleggelse og forurensning forårsaket av den ekspanderende moderne industrien, en av bærebjelkene i forbrukersamfunnet. I den verden de ønsker å skape, finnes det ikke plass for skjønnhet eller tradisjon, bare for ren, kald nytte, der alt liv og alle ressurser reduseres til midler for makt og kontroll.
Heltenes hjemland i Ringenes herre representerer det motsatte. Det er land bygget på tilhørighet til naturen og på de etniske og rasemessige særpregene til folkene som bor der. Det er samfunn hvor tradisjoner videreføres fra generasjon til generasjon, hvor man lever i harmoni med naturen, og hvor ubedte fremmede ikke er velkomne. Kampen som utkjempes, er altså ikke bare fysisk, men sivilisatorisk: en kamp mellom tradisjonelle verdier og respekten for det eldgamle, mot trusselen fra moderniteten, en modernitet som vil legge hele verden i lenker.
Avslutning
Tolkien sine verk tilhører Europas rike litterære arv og gjenspeiler tradisjonelle dyder som er typiske for de europeiske folkene. Selv om det finnes mange forskjellige motiver i bøkene hans, er det dominerende temaet kampen mellom godt og ondt, en kamp som i vår tid først og fremst foregår i menneskets eget hjerte og i sjelens dyp. Det er en indre strid mellom grådighet og nøysomhet, egoisme og offervilje, frykt og mot, troskap og forræderi, en kamp Tolkiens helter ofte må utkjempe i seg selv før de i det hele tatt går ut på slagmarken.
Vi kan for eksempel minne om scenen i Hobbiten, der en redd Bilbo Lommelun må våge seg inn i dragens hule:
«På dette punktet i reisen stanset Bilbo. Beslutningen om å gå videre herfra var den modigste gjerningen i hele hans liv. Alt det bemerkelsesverdige og strålende som fulgte, blekner i sammenligning. Den egentlige kampen kjempet han alene i den underjordiske gangen, før han i det hele tatt hadde sett noe av den fryktelige faren som ventet ham.»
I motsetning til mange moderne fantasyverk, som gjerne er fulle av intriger, seksualitet og kamp – men uten dypere mening, eller i beste fall i tråd med liberale verdier, bærer Tolkiens litteratur den sentrale egenskapen ved et ekte mytologisk verk: gjennom fortellingen formidler han evige sannheter og tematiserer spørsmål som fortsatt er høyaktuelle i vår tid. Kampen mellom godt og ondt, mellom tradisjon og respekt for forfedrene på den ene siden og moderniteten som vil utslette alt gammelt på den andre, mellom teknologisk rasjonalitet og fortryllelse over natur og tilværelse, mellom lojalitet til hjem og fellesskap og grådighet som fører til svik, alt dette og mer finner vi i Tolkiens univers.
Det er nettopp fordi disse dypere verdiene skinner gjennom de store slagene og hendelsene, og fordi de i dag er truet i en verden som stadig mer likner Mordor, at Tolkiens verk fortsatt kan inspirere alle dem som, som Frodo, Aragorn eller kong Théoden, kjemper for sine fedreland, sine tradisjoner og sine forfedres arv.
Etnokulturelle og rasemessige særtrekk spiller, som i vår verden, også en viktig rolle i Midgard. Å tilpasse denne fiktive verdenen, som tross sin oppdiktede karakter bærer på mange viktige sannheter, til samtidens ideologiske preferanser, er å forvrenge Tolkiens verk og ødelegge hans arv.
Akkurat som Morgoth forvred alver til onde orker, gjør dagens progressive, pro-LGBTQ og multikulturelle Amazon det samme med Tolkiens fortellinger: de forvandler historier fulle av dype og betydningsfulle temaer til en overfladisk TV-serie, der det vesentlige erstattes med spesialeffekter, sexscener og blodige kamper. Nettopp derfor må vi advare mot den ondsinnede tilpasningen av Tolkiens, og mange andre europeiske forfatteres, litterære verk og eldgamle myter til liberal ideologi. Vi må forstå at dette er en villet ødeleggelse og forvrengning av europeisk arv, enten det dreier seg om fiktive myter og fortellinger, eller om faktiske historiske hendelser.
Både den virkelige historien og litteraturen fra Homer til Tolkien, utgjør grunnlaget for vår kontinents kultur og sivilisasjon. Derfor må vi anse enhver ideologisk omskriving og utnyttelse av dem i liberalismens tjeneste som et angrep på Europa og på Europas folk. Vi må svare på dette angrepet med de midlene vi rår over i dagens kulturelle kamp.
La oss til slutt minnes ordene til den edle Faramir lærd og kriger, i hvem det gamle blodet fra Númenor ennå levde:
«Jeg elsker ikke det lyse sverdet for dets skarphet, heller ikke pilen for dens fart eller krigeren for hans ære. Jeg elsker kun det de forsvarer.»
Kilder:
J.R.R. Tolkien – Ringenes Herre: Ringens Brorskap (Mladinska knjiga, 2002)
J.R.R. Tolkien – Ringenes Herre: To Tårn (Mladinska knjiga, 2002)
J.R.R. Tolkien – Ringenes Herre: Atter en konge (Mladinska knjiga, 2003)
J.R.R. Tolkien – The Silmarillion (HarperCollinsPublishers Ltd, 1992)
The Letters of J.R.R. Tolkien (HarperCollinsPublishers Ltd, 1995)
Patrick Curry – Defending Middle-Earth (HarperCollinsPublishers Ltd, 1997)
Dette innlegget ble først publisert på Tradicija proti tiraniji.
