De siste årene har internett, en gang et symbol på frihet og åpen informasjonsutveksling, i økende grad blitt et rom preget av strenge begrensninger. Det som ble kalt omsorg for samfunnets beste, vokser i våre dager raskt til et system for total kontroll, der hvert skritt i den digitale verden spores og reguleres. Denne teksten avdekker omfanget av denne bekymringsfulle trenden og dens konsekvenser for fremtiden.
Av: Lars-Erik Hansen.
Den 25. juli trådte Online Safety Act i kraft i Storbritannia en lov som i praksis gjør internett til et rom preget av streng sensur og total overvåking. Det uttalte målet er å «beskytte barn», men i realiteten rammes alle, fra vanlige brukere til store nettbaserte plattformer. Hvis et nettsted eller en digital tjeneste ikke kan verifisere brukerens alder på en pålitelig måte, må alt som ikke kan garanteres som «barnesikkert» fjernes eller blokkeres. I praksis har loven utslettet en betydelig del av internett slik vi kjente det og innført et regime med omfattende sensur. Hele det britiske nettområdet må nå som standard tilpasses mindreårige brukere. Men Storbritannias tiltak er ikke isolert.
Nesten samtidige utviklinger i USA, Australia og EU de siste dagene peker tydelig på en global trend mot økt digital overvåking. Fortsatt under de samme påskuddene, beskyttelse av barn, miljøet og offentlig sikkerhet, innfører regjeringer nå retningslinjer som ikke bare truer frihet og personvern, men direkte forbyr dem. Mange av disse mekanismene ble først introdusert under koronapandemien, en tid da kontroll og restriksjoner ble en del av hverdagen for millioner. Nå har disse mekanismene utviklet seg til noe langt mer sofistikert og vidtrekkende.
I Australia, for eksempel, har listen over nettbaserte plattformer som er forbudt for brukere under 16 år blitt utvidet. Den inkluderer nå ikke bare sosiale medier, men også YouTube og til og med en rekke pedagogiske nettsteder. I mellomtiden har USA kunngjort et nytt system som involverer kunstig intelligens for å overvåke brukeratferd på nettet. Hvis algoritmen mistenker at en bruker er for ung for visst innhold, vil den kreve identitetsverifisering. Med andre ord, kunstig intelligens vil avgjøre hvem du er og om du er «verdig» tilgang. Parallelt med dette er EU-kommisjonen i sluttfasen av å godkjenne lovgivning som vil kreve en spesiell digital ID bare for å få tilgang til internett. Hvis loven vedtas, vil det ikke være mulig å bruke sosiale medier, søkemotorer eller nettlesere uten verifisert identitet. Alle disse hendelsene har utspilt seg innen bare noen få dager, en tidsramme som sterkt antyder at dette ikke er tilfeldige beslutninger, men en ny global retning.
Vi beveger oss mot en modell der alle må være fullstendig gjennomsiktige, anonymitet behandles som en trussel, og ethvert avvik fra «normen» kan overvåkes og undertrykkes på forhånd. En annen faktor er den økende uroen i mange europeiske samfunn. Offentlig misnøye med regjeringer og nye lover har vært økende. Nå har regjeringer og selskaper tilgang til sanntidsverktøy for overvåking og kontroll – og de begynner å bruke dem. Og til slutt er det sosial manipulasjon. Sakte, men sikkert, blir vi vant til en svært spesifikk atferdsmodell: miljøvennlig, lydig, føyelig. Ikke bare i handlinger, men også i tankegang. Det er ikke vanskelig å kalle dette for hva det egentlig er digital temming.
Folk er ikke imot digital sikkerhet. Samfunnet støtter fornuftige digitale etiske retningslinjer og rimelig regulering av skadelig innhold. Men når disse ideene brukes som dekke for et system der du må bevise identiteten din bare for å høre på musikk eller lese nyheter, da er det ikke lenger beskyttelse. Det er et digitalt fengsel. Denne prosessen er allerede i gang, og den akselererer i et alarmerende tempo.
Kan vi stoppe det? Nei. Hvor er det hele på vei? Vi er i ferd med å finne det u, veldig snart.
