Europa skal ifølge The Guardian reddes ved å gi opp seg selv. I en ny kommentar hevder George Monbiot at lave fødselstall gjør masseinnvandring til en historisk nødvendighet, og at motstand mot erstatningsmigrasjon ikke er politikk, men fornektelse. For Rabulisten er dette et kroneksempel på hvordan ideologi forkles som matematikk, og hvordan Europas avvikling presenteres som fornuft.
I en kommentar i The Guardian hevder George Monbiot at Europa står overfor en eksistensiell krise som bare kan løses gjennom økt innvandring. Med fallende fødselstall og aldrende befolkninger mener Monbiot at alternativet til masseinnvandring er sivilisasjonens faktiske sammenbrudd.
Utgangspunktet for kommentaren er ferske tall for fruktbarhet i Europa. EU ligger nå på rundt 1,38 barn per kvinne, mens Storbritannia ligger på 1,44. Reproduksjonsnivået er 2,1. Ifølge Monbiot er dette et matematisk faktum som gjør befolkningsnedgang uunngåelig, og som på sikt vil føre til at europeiske samfunn rett og slett forsvinner dersom de ikke fylles på gjennom innvandring.
Monbiot går samtidig hardt ut mot det han kaller høyresidens snakk om «sivilisasjonsutslettelse», et begrep som nylig ble brukt i Donald Trumps nye sikkerhetsstrategi. Der Trump-administrasjonen hevder at europeisk sivilisasjon trues av innvandring, snur Monbiot argumentet på hodet og hevder at det er fraværet av innvandring som vil utslette Europa.
Ifølge Monbiot bygger Trumps forståelse av sivilisasjon på et rasistisk og hvitt verdensbilde. Han avviser ideen om en egen vestlig eller europeisk kultur som noe selvstendig, og hevder i stedet at europeisk språk, vitenskap, kunst, mat og rikdom i stor grad har sitt opphav utenfor Europa, ofte gjennom koloniale prosesser. Som eksempel trekker han frem italiensk mat uten tomater, britisk matkultur preget av import, og Europas historiske avhengighet av ressurser og arbeidskraft fra resten av verden.
I kommentaren argumenterer Monbiot også for at lave fødselstall ikke lar seg reversere politisk. Han avviser både pronatalisme og antinatalisme som nytteløse prosjekter, og hevder at økt velstand alltid fører til lavere fødselstall. Ifølge ham kan ingen statlige tiltak i praksis endre denne utviklingen i nevneverdig grad.
Dermed står innvandring igjen som eneste reelle løsning. Uten kontinuerlig tilførsel av mennesker utenfra vil Europa, ifølge Monbiot, mangle arbeidskraft, skattebetalere og omsorgspersoner for en stadig eldre befolkning. Han advarer om at dagens motstand mot innvandring vil fremstå uforståelig for fremtidige generasjoner, som vil være desperate etter unge mennesker til å holde samfunnene i gang.
Monbiot går også til angrep på miljøbevegelsens fokus på befolkningsreduksjon, som han mener fungerer som en moralsk avledning for rike land i nord. I stedet for å redusere eget forbruk, skyves ansvaret over på fattige befolkninger i sør. Befolkningsveksten, hevder han, er allerede bestemt av demografisk treghet, og vil uansett snu kraftig nedover i løpet av noen tiår.
Avslutningsvis peker Monbiot på at fremtidens globale maktsentrum kan ligge i land som Nigeria, der fruktbarheten fortsatt ligger over reproduksjonsnivået. Europas fremtid, slik han ser det, er uløselig knyttet til å åpne dørene for innvandring, enten man liker det eller ikke.
Her knytter Monbiot argumentasjonen eksplisitt til det som i internasjonal demografisk litteratur omtales som erstatningsmigrasjon, altså bruk av kontinuerlig innvandring for å kompensere for lave fødselstall og opprettholde befolkningens størrelse og alderssammensetning. Når fødselstallene faller under reproduksjonsnivået over tid, hevder han at ethvert samfunn enten må akseptere rask befolkningsnedgang og institusjonell kollaps, eller aktivt erstatte manglende generasjoner gjennom innvandring. Dette fremstilles ikke som et politisk valg, men som en teknisk forutsetning for videre økonomisk og sosial drift, der motstand mot erstatningsmigrasjon tolkes som en form for virkelighetsfornektelse snarere enn et legitimt politisk standpunkt.
For Rabulisten fremstår kommentaren som et konsentrert uttrykk for det liberale dogmet som nå dominerer store deler av vestlig presse, der masseinnvandring fremstilles som både uunngåelig og moralsk nødvendig. Et dette vil medføre et folkemord ved utskiftning på europeere avvises ikke gjennom politisk debatt, men gjennom påstander om matematisk nødvendighet og historisk skjebne. Monbiots konklusjon er klar, Europa må erstattes for å overleve.
Hvem er George Monbiot, mannen bak kravet om erstatningsmigrasjon?
Monbiot er født i 1963 i London og utdannet zoolog fra Oxford University. Han har siden slutten av 1980-tallet hatt en karriere som journalist, forfatter og politisk aktivist, og har i en årrekke skrevet faste kommentarer i The Guardian. Han regnes som en sentral ideologisk stemme i skjæringspunktet mellom grønn politikk, globalisme og radikal systemkritikk, alltid fra et klart venstreorientert ståsted.
Tidlig i karrieren arbeidet Monbiot som gravejournalist i Indonesia, Brasil og Øst-Afrika, ofte med fokus på menneskerettigheter, urfolk og miljøspørsmål. Han har selv fortalt at dette arbeidet førte til at han ble erklært uønsket person i flere land, dømt til livsvarig fengsel in absentia i Indonesia, og utsatt for vold, arrestasjoner og alvorlig sykdom. Disse erfaringene brukes ofte til å underbygge hans selvbilde som kompromissløs maktkritiker.
Politisk har Monbiot beveget seg stadig lenger mot en eksplisitt antinasjonal og postnasjonal posisjon. Han har støttet en lang rekke venstreorienterte prosjekter, er en uttalt kritiker av nasjonalstaten som politisk ramme. Han har også tatt til orde for oppløsning av Storbritannia, og har offentlig støttet både skotsk og walisisk løsrivelse samt irsk gjenforening.
I miljøpolitikken er Monbiot særlig kjent som en forkjemper for veganisme og drastiske tiltak mot klimaendringer og har forsvart radikale inngrep i jordbruket som nødvendige virkemidler. Samtidig har han vært en markant kritiker av det han mener er folkelig motstand mot disse prosjektene, som han ofte beskriver som reaksjonær, følelsesstyrt eller kunnskapsløs.
De siste årene har Monbiot i økende grad engasjert seg i demografiske spørsmål, særlig i polemikk mot det han omtaler som høyreorientert frykt for befolkningsutskiftning. I den ferske Guardian-kommentaren kobler han lave fødselstall direkte til et behov for kontinuerlig innvandring, og avviser forestillinger om kulturell eller etnisk kontinuitet som både historisk falske og moralsk suspekte. Begreper som sivilisasjon og europeisk kultur reduseres hos Monbiot til flytende størrelser uten egen substans, der demografi forstås som et rent teknisk problem som må løses gjennom migrasjon.
Den planlagte avviklingen av Europa
Denne saken hvor langt den liberale offentligheten nå har beveget seg bort fra enhver forestilling om etnokulturell kontinuitet for Europas folk. Når et helt kontinent beskrives som dømt til undergang dersom det ikke erstatter sitt eget folk gjennom masseinnvandring, er det ikke lenger snakk om analyse, men agitasjon for folkemord. At dette fremstilles som nøytral matematikk og teknisk nødvendighet, snarere enn som et politisk og sivilisatorisk valg, understreker absurditeten. I stedet for å spørre hvorfor europeiske samfunn ikke lenger reproduserer seg selv, krever man at Europa opphører å være Europa for å overleve. Dette er ikke en løsning på krisen, det er en bekreftelse på den.
