Den nye strategien for Midtøsten som presenteres av president Trump og statsminister Netanyahu, kombinerer økonomiske løfter med et teologisk verdensbilde som utfordrer både folkerett og humanitære prinsipper. Mens Washington skisserer en fremtid uten palestinere i Gaza, advarer artikkelen om at denne kursen kan gjenåpne historiens mørkeste kapitler dersom rettferdighet og respekt for mennesker settes til side.
Dr. Panagiotis Pavlos.
Geopolitikk og internasjonale relasjoner er direkte knyttet til, om ikke bestemt av, teologiske overbevisninger og forestillinger. Dette ble nok en gang bekreftet i uttalelsene til Israels statsminister Netanyahu 4. februar ved den felles pressekonferansen med USAs president Trump i Det hvite hus, der han gjentok det gammeltestamentlige messianismen som definerer hans geopolitiske visjon for det nye Israel, tolkningen av Guds løfte som etableringen av et verdslig kongedømme for et rikt og utvalgt folk.
Netanyahus bemerkninger kom etter president Trumps uttalelse om at «USA vil ta over Gazastripen og vi skal gjøre en jobb med den også, vi vil eie den og være ansvarlige for å fjerne alle farlige udetonerte bomber og andre våpen på stedet, jevne området og fjerne de ødelagte bygningene, jevne det ut og skape en økonomisk utvikling som vil gi ubegrensede mengder jobber og boliger for folk i området. Vi skal gjøre en ordentlig jobb, gjøre noe annerledes …»
Hadde det ikke vært for presidentens omtale av at palestinerne permanent må fjernes fra Gaza, kunne man i prinsippet sagt at dette er en utmerket idé om en internasjonal, sosial og humanitær innsats fra USA for den nådeløst ødelagte Gazastripen, som har ført til at mer enn 100 000 palestinere har mistet livet. Ifølge anslag fra det vitenskapelige tidsskriftet Lancet kan dette tallet være ufullstendig, siden det ikke inkluderer alle som enten er savnet eller såret og fortsatt kjemper for livet.
Likevel er det to detaljer som en oppmerksom lytter til de felles uttalelsene kunne merke seg.
Det første er at presidenten helt fra starten uttrykte sin politikk for Gaza på en direkte måte og gjorde klart at rundt 1.7 millioner palestinere ikke kan vende tilbake og bo i Gaza, men må flytte til naboland som Egypt og Jordan. I sin første posisjon virket imidlertid ikke Israels statsminister til å gi eksplisitt støtte til president Trumps visjon med én gang, og han fortsatte å snakke om å fjerne Hamas og terrorenheter i Gazastripen. Først da en journalist spurte Netanyahu om hans syn på Trumps forslag for Gaza, sa han eksplisitt og utvetydig at han var enig, og han roste presidenten.
Det andre faktum er at når president Trump snakket om «jobber og boliger for folk i området», virket han ikke å ha i tankene den opprinnelige befolkningen i Gazastripen, som han samtidig sa ikke kunne bli der. Selv Vestbredden så ut til å være tiltenkt samme skjebne, en omplassering av befolkningen. Av de felles uttalelsene ble det også klart at Trump forestiller seg en israelsk Middelhavsriviera der palestinerne til nå har bodd tett sammen som følge av langvarige bosettingsprosesser.
Destruktiv militær intervensjon
I samme pressekonferanse innrømmet president Trump, etter min mening ganske riktig, den tragiske fiaskoen i amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten, som ifølge ham hadde kostet det amerikanske folk flere billioner dollar og utallige menneskeliv. Det er tydelig at presidenten har bestemt seg for å erstatte de destruktive amerikanske militære intervensjonene med en ny økonomisk offensiv som skal gjennomføres gjennom gigantiske investeringer og gjenoppbyggingsprogrammer uten sidestykke.
Her oppstår imidlertid spørsmålet som knytter seg til det vi antydet innledningsvis, både etisk og humanitært samt teologisk. Hvor bærekraftig kan en modell være der man bytter grunnleggende rett til land og hjemland mot jobber og økonomiske fordeler, når den implementeres uten deltakelse fra de stedegne innbyggerne i regionen? Hvordan kan USA, som deler verdier som frihet, liberalisme og troen på individet, forsvare og fremme en de facto fordrivelse av en urbefolkning som er like gammel som hebreerne?
Dessuten er krigen mellom palestinere og jøder en sivil, brødrelig krig. Går man tilbake til historie og forhistorie, og til og med ifølge jødisk tradisjon og religion, er stamfaren til dagens jøder og alle stammene i regionen Noah, som hadde tre etterkommere, Sem, Ham og Jafet, som ble stamfedre til menneskehetens grunnleggende grupper, semitter, hamitter og jafetitter, de europeiske folkene.
Hvordan kan det da følge at en urbefolkning, i dette tilfellet israelittene, en av Noahs etterkommere, har rett til å underlegge seg andre og hevde krav på et hjemland mer enn dem som nå blir bedt om å forlate sine forfedres hjem der de har levd i mange årtusener? Både palestinere og jøder er historisk stedegne innbyggere i regionen med like rettigheter. Det var først senere at religion og nasjon ble identifisert som ett, og siden den tid ble hebraisme identifisert med jødedom.
Disse nye utviklingene i Washington DC vitner tydelig om en sammensmelting av teologiske, metafysiske og eskatologiske tradisjoner som riktignok hadde en bestemt historisk betydning, men som ikke kan forlenges i det uendelige.
På den ene siden står jødisk messianisme om kosmisk kongedømme og suverenitet som fortsatt holder seg til Det gamle testamente og krever rettferdiggjørelse ved å identifisere en bestemt rase, nasjon og folk med guddommelighet. På den andre siden står amerikansk manikeisk, vi er de gode og de andre er de onde, monofysittisk kristendom, fornektelsen av sameksistens mellom ulike naturer, Gud og menneske, grekere og jøder og så videre, som etter å ha mislyktes i å fornye seg gjennom Det nye testamente, finner i Netanyahus jødiske messianisme en rettferdiggjøring av individualistisk liberalisme innenfor postmoderne nykolonial kapitalisme.
Det er på Det nye testamente og inkarnasjonen av Gud i personen Kristus at de kulturelle verdiene om respekt for menneskets person, rettferdighet og likhet mellom mennesker som individer og personer og sameksistensen mellom alle mennesker i republikkbyen, polis, er grunnlagt.
President Trump er en mann med oppriktige intensjoner for fred, og hans visjon for Midtøsten kunne virkelig vært et strålende amerikansk bidrag til demokrati i Midtøsten dersom palestinerne kunne finne en plass og en rettferdig begrunnelse som mennesker i den nye planen for regionen. Han bør imidlertid være forsiktig så han ikke binder sitt navn til et globalt holocaust som truer i Midtøsten dersom det ikke vises respekt for mennesker. Det er blitt profetert at alle folk vil kollidere i Midtøsten dersom rettferdighet og respekt for menneskerettigheter avskaffes, dersom barbariet og maktens guddommeliggjøring vender tilbake.
President Trump må derfor ikke ledes, i demokratiets navn og for det han risikerte sitt eget liv for i USA, til å bidra til å avskaffe demokratiet i Midtøsten gjennom en fatal politikk. En politikk som i realiteten ville være en repetisjon av holocaustet mot den amerikanske urbefolkningen utført av vesteuropeiske kolonister og holocaustet mot det jødiske folk forårsaket av europeisk nazisme.
Dette innlegget ble først publisert på Public Orthodoxy.
