Donald Trump la 29. september fram en omfattende 20-punktsplan for Gaza, med løfter om våpenhvile, gjenoppbygging og en vei mot palestinsk selvbestemmelse. Planen fikk umiddelbart støtte fra Israel og flere arabiske land, mens Europa igjen reduseres til en maktesløs tilskuer uten innflytelse på utfallet.
Av: Yann Vallerie. Oversatt av Rabulisten.
Den 29. september 2025 presenterte den amerikanske presidenten Donald Trump, sammen med Israels statsminister Benjamin Netanyahu, en 20-punkts fredsplan i Det hvite hus. Planen skal etter hensikten bringe slutt på konflikten som har herjet Gaza siden Hamas sitt terrorangrep 7. oktober 2023 (1200 drepte, 5000 sårede) og Israels påfølgende militære svar, som i løpet av to år har ført til en massakre (65 000 døde og over 167 000 sårede, i en befolkning på rundt 2,1 millioner innbyggere).
Dokumentet, som Trump beskrev som «en av sivilisasjonens vakreste dager», skal fungere som en helhetlig veikart: våpenhvile, frigivelse av gisler, avvæpning av Hamas, overgangsstyre og gjenoppbygging av Gaza. Washington ønsker dermed nok en gang å fremstå som den uunnværlige mekleren i Midtøsten, der Europa, til tross for store ord, ikke klarer å spille noen annen rolle enn en maktesløs kommentator.
De 20 punktene i Trumps plan for Gaza
- Umiddelbar slutt på fiendtlighetene: full stans i militære operasjoner, frysing av frontlinjene.
- Frigivelse av israelske gisler: innen 72 timer skal alle gisler, døde eller levende, returneres.
- Fangeutveksling: Israel løslater 250 livstidsdømte og 1700 gazanere arrestert siden oktober 2023. Utlevering av lik skjer etter en kvote på 15 palestinere per død israeler.
- Trinnvis israelsk tilbaketrekning: gradvis militært tilbaketog basert på sikkerhetsforhold, uten full forhåndsretrett.
- Amnesti for avvæpnet Hamas: de som legger ned våpnene og aksepterer fredelig sameksistens, får amnesti.
- Frivillig avreise: de som nekter, kan forlate Gaza til sikre mottakerland.
- Massiv humanitær hjelp: øyeblikkelig åpning av konvoier under FN- og Røde Halvmåne-tilsyn, gjenåpning av Rafah-overgangen.
- Avradikalisert sone: Gaza skal bli en sone uten terrorisme, med ødeleggelse av tunneler og våpenfabrikker.
- Overvåket demilitarisering: internasjonalt program for oppkjøp av våpen, kontrollert av uavhengige observatører.
- Overgangsstyre: opprettelse av en palestinsk teknokratisk komité, underlagt et Fredsråd ledet av Donald Trump selv, med Tony Blair som medlem.
- Reform av den palestinske selvstyremyndigheten: modernisering og styrking av PA for å gjenvinne effektiv kontroll over Gaza.
- Økonomisk gjenoppbygging: lansering av en «Trump-plan» for å gjøre Gaza til en spesiell økonomisk sone med moderne infrastruktur, høyteknologiske storbyer og massive investeringer.
- Ingen tvangsforflytning: gazanerne står fritt til å dra eller vende tilbake, men målet er å oppmuntre dem til å bli for å gjenoppbygge.
- Internasjonal stabiliseringsstyrke (ISF): utplassering av en koalisjon med arabisk deltakelse for å sikre Gaza og støtte lokale styrker.
- Regionale garantier: arabiske partnere forplikter seg til å garantere våpenhvilen og slutte med trusler.
- Ingen annektering av Gaza: Israel lover å verken okkupere eller annektere territoriet.
- Full eksklusjon av Hamas: ingen rolle, verken direkte eller indirekte, for Hamas i styret.
- Interreligiøs dialog: fremme av toleranse og sameksistens mellom samfunnene.
- Veien til selvbestemmelse: åpning av et perspektiv for en fremtidig palestinsk stat, under betingelser.
- Betinget slutt på krigen: våpenhvilen kan annulleres hvis PA mislykkes i å reformere seg, men med løfte om å fortsette forhandlingene.
Reaksjoner
Planen ble positivt mottatt av flere arabiske land (Saudi-Arabia, Egypt, Emiratene), som ser i den en vei ut av krisen og en ramme for gjenoppbygging. I Europa ga Emmanuel Macron og Keir Starmer en forsiktig støtte, med oppfordring til Hamas om å frigjøre gislene og understreket behovet for et tostats-perspektiv.
Den palestinske selvstyremyndigheten hilser «oppriktige forsøk», mens innbyggerne i Gaza veksler mellom skepsis og håp. Hamas på sin side sier de studerer teksten «i god tro», men oppfatter den totale eksklusjonen av deres rolle som en ydmykelse som er vanskelig å svelge.
Europa, tilskuer til et avgjørende spill
Planen, uansett hva man måtte mene, avslører en åpenbar realitet: Europa har ingen reell diplomatisk tyngde i denne saken. Siden konfliktens start har Brussel sendt ut pressemeldinger, Paris bedt om våpenhvile, Berlin uttrykt solidaritet med Israel, Madrid argumentert for en palestinsk stat. Men ingen konkrete initiativ, ingen operativ ramme er blitt foreslått av EU.
Det er derimot Washington som setter agendaen, påtvinger sin tidsplan og leder «Fredsrådet». Inkluderingen av Tony Blair, tidligere britisk statsminister, men fremfor alt USAs allierte i Irak-krigen, illustrerer godt denne ubalansen: selv europeiske personligheter blir innkalt under amerikansk fane.
Denne diplomatiske tilbaketrekningen er særlig slående fordi EU er en av de største bidragsyterne til den palestinske selvstyremyndigheten og massivt finansierer nødhjelp til Gaza. Likevel gir milliardene ingen reell politisk innflytelse. De havner i lommen på europeiske skattebetalere … til ingen nytte.
Ved nok en gang å overlate forhandlingene til Washington, bekrefter aktørene at Europa forblir en klut, nyttig kun til å ta imot migranter i tilfelle krig, rope ut «verdier» som resten av verden ler av, og betale for bistand eller gjenoppbygging, men aldri som en strategisk aktør. Fraværet av ethvert selvstendig europeisk forslag forsterker inntrykket av en union som lider mer enn den handler.
Trumps plan er skjør og dens gjennomføring usikker. Men den har den fordelen at den eksisterer og setter en ramme, der Europa nøyer seg med prinsipperklæringer. Ved å legge på bordet et 20-punkts prosjekt, og straks få støtte fra Israel og deler av den arabiske verden, viser Washington at de forblir den eneste makten som kan påtvinge en diplomatisk dynamikk i Midtøsten.
Europa fremstår nok en gang som en maktesløs tilskuer, dømt til å finansiere gjenoppbyggingen uten å ha noe å si om den politiske fremtiden til konflikten. En bitter lærepenge for det gamle kontinentet, som bekrefter sitt geopolitiske forfall overfor amerikansk diplomati.
