Joakim Andersen utforsker vreden og logikken bak de siste irske protestene mot Den store befolkningsutskiftningen, og antyder at behovet for presist og slagkraftig metapolitisk vokabular vil bli avgjørende for hvordan de nye kampene for folkesuverenitet i Vesten blir formulert.
Av: Joakim Andersen. Oversatt av Rabulisten.
Den siste uken har Dublin vært rystet av protester mot innvandringspolitikken, som blant annet har ført til at en asylsøker nå er tiltalt for voldtekt av en ti år gammel jente. Dramatiske scener har spredt seg på sosiale medier, blant annet lokale kvinner som skjeller ut politiet, irske menn til hest som angriper politiets rekker, og politiet som slår hardt ned på demonstrantene.
Hadde det ikke vært for at protestene nettopp handler om konsekvensene av innvandring, ville store deler av venstresiden ha omfavnet dem, siden de rommer alt fra politivold og opptøyer til vanlige irer og hardbarkede republikanske grupper som Irish Republican Socialist Party (IRSP). For å sitere Engels: «Irer, ville, egenrådige, fanatiske gælere. Hvis man ikke har sett irene, kjenner man dem ikke. Gi meg to hundre tusen irer, og jeg kunne ha styrtet hele det britiske monarkiet.»
Etablissementet har forsøkt i fellesskap å kvele den folkelige motstanden mot ukontrollert migrasjon, blant annet gjennom politivold og gjennom medier som både henger ut opprørere med navn, bilder og adresser, og nedtoner voldtekten som utløste alt sammen.
Opptøyene i Dublin minner oss ikke minst om det irske folkets særegne vilkår i møte med konsekvensene av befolkningsutskiftningen. De er ett av få folk i Europa med kolonial erfaring, noe som gir dem en spesiell evne til å forstå hva som skjer, og en historie av motstand. Bruken av begrepet «plantations» for å beskrive de ulike «flyktninginnkvarteringene» som blir plassert i lokalsamfunn mot deres vilje, uttrykker nettopp dette, og viser direkte til hvordan befolkningsforflytninger historisk har vært brukt som våpen.
Samtidig har irsk nasjonalisme i stor grad blitt representert av venstreorienterte nasjonalister, sammenlignbart med Baskerland og Wales, noe som både er en styrke og en svakhet. Sinn Féin har raskt adoptert woke-trender i spørsmål om innvandring, men under protestene har vi sett hvordan mindre republikanske grupper som IRSP og Fronta Poblachtach har stilt seg på folkets side.
Uansett hva man ellers måtte mene om den marxistiske IRSP og dens historie, er deres analyse av innvandring blant de mest klarsynte på dagens venstreside. Deres utgangspunkt er at folket skal eie landet: «Vi erklærer at nasjonens suverenitet omfatter ikke bare alle menn og kvinner i nasjonen, men også alle dens materielle eiendeler, nasjonens jord og alle dens ressurser, all rikdom og alle rikdomsskapende prosesser innenfor nasjonen.» Når det ikke er slik, blir innvandringspolitikken utformet på en måte som tjener andre aktører på folkets bekostning: «Irske arbeidere som forsøker å utfordre lønninger, husleie eller arbeidsvilkår, kan trues med å bli erstattet av en utenlandsk arbeider.» IRSP analyserer også hvordan kapitalistiske interesser former ulike politiske grupper, inkludert «antifascister», men også innvandringskritikere som i realiteten ikke ønsker å redusere innvandringen eller utfordre systemet («Derfor gjør så mange politikere som ble valgt på løfter om å redusere innvandringen, til slutt ingenting»).
Samtidig minner IRSP og flere andre aktører om at organisering og klasse- eller folkebevissthet har en tidsdimensjon. Det irske etablissementet har hatt flere år på å utforme innvandringspolitikken som nå rettes mot folket, mens folket først nylig har begynt å handle for alvor. Det finnes enkeltpersoner som Keith Woods og Conor MacGregor, mindre grupper som Fronta Poblachtach og National Party (An Páirtí Náisiúnta), og det finnes folkelig misnøye, men foreløpig ingen store institusjoner eller organisasjoner. Det er også uklart i hvilken grad motstanden omfatter middelklassen, for i stor grad ser den ut til å være et arbeiderklassefenomen (forakten for klassen kommer tydelig frem i kritikken av protestene på sosiale medier, der «arbeidsledig» brukes som skjellsord).
For øyeblikket kan protestene sammenlignes med postmoderne bondeopprør. De blusser opp med jevne mellomrom, men sliter med å effektivt beleire elitens befestede sentre, fysisk tidligere, i dag snarere metapolitisk. Samtidig har Irland særegne forutsetninger gitt folkets historie og sterke organiske lokalsamfunn. Tidsaspektet kan også på visse måter spille folkets sak i hendene, ikke minst fordi folkeutskiftningen har gått så raskt i Irland at den har blitt ekstraordinært tydelig for befolkningen, og fordi Vestens øvrige erfaringer med masseinnvandring også er godt kjent.
Når det gjelder språkpolitikk, understreker hendelsene i Irland også behovet for et metapolitisk vokabular for å beskrive bakgrunnen og sammenligne nyttige begreper som anarko-tyranni og Den store utskiftningen. Folkelig sunn fornuft beskriver det treffende: «De som styrer, henter inn og støtter menn fra hele verden, og nå trakasserer de kvinner og barn, og vi vil ikke ha slike ‘innkvarteringer’ i nærheten av hjemmene våre og barnas skoler.»
En mulig formulering i andre sammenhenger kan være at den irske eliten, av politisk-økonomiske grunner, importerer og opprettholder en fuidhir-klasse (en eiendomsløs kroppsarbeider) av utenlandske menn. Det svenske begrepet folkhem (et land som tilhører sitt eget folk) forutsetter implisitt at folket eier sitt hjem, og importen av en fuidhir-klasse har som mål å bryte, delegitimere og gjøre umulig dette forholdet. «Målet med innvandringen var aldri at innvandrerne skulle bli irer, men at irene skulle bli innvandrere», så å si. I stedet for et horisontalt, organisk, gjensidig forhold mellom folk og elite («folkefellesskap»), innføres gjennom fuidhir-klassen et vertikalt, atomisert og administrativt forhold. Dette prosjektet anses som så viktig at ingen kostnad er for høy, og kostnadene bæres av de innfødte gjennom skattene.
Et annet aspekt ved prosjektet er økt utrygghet og en rekke vanvittige handlinger, inkludert voldelige og seksuelle forbrytelser. Antallet kan ikke forutsies nøyaktig, men de utgjør en strukturell del av prosjektet. Årsakskjeden er klar, og selv om de ansvarlige elitene ikke selv direkte myrder eller voldtar enkeltstående irer, bærer de ansvaret for dette. Det er ikke helt enkelt å finne et passende begrep for dette. Man kan tale om «risikogenererende innvandringspolitikk», eller om «stokastisk kriminalitet», det vil si mediert vold eller systemdrevet strukturell vold. Ingen av begrepene er optimale, men et brukbart begrep ville vært nyttig. Folkelig sunn fornuft og dens språk er i slike sammenhenger non grata i offentligheten.
«Stokastisk terrorisme kan være et nyttig begrep for å beskrive hvordan vestlige regjeringer påtvinger sine egne folk Den store utskiftningen. Ved å delegitimere samtalen om masseinnvandringens konsekvenser, støtter de implisitt de voldelige følgene av den, samtidig som de fordømmer de innfødtes reaksjon.»
Dette minner oss om enda et aspekt ved de stort sett fredelige protestene, og om likhetene med den folkelige motstanden mot tvungen integrering i USA på 1960-tallet. Folket og lokalsamfunnene som opplevde dette, har så å si aldri blitt representert i populærkulturen, og deres stemmer har blitt tiet i hjel (jf. Gramscis begrep classi subalterni). Dette gjelder også hele folkegrupper, som Boerne i Sør-Afrika, protestantene i Nord-Irland og tyskerne etter Andre verdenskrig.
Hvis irene taper kampen for sine hjem, vil også deres erfaringer bli tiet og avhumanisert. Men deres historiske forutsetninger er annerledes enn de nevnte, ikke minst fordi dette skjer i en fase med økende motstand over hele Vesten.
