Mens medier, politikere og aktivister fordømmer remigrasjonskonferansen før den i det hele tatt har begynt, mener Helene Tveiten at den virkelige utfordringen for demokratiet er manglende vilje til dialog. I dette leserinnlegget reflekterer hun over ytringsfrihet, dobbeltmoral, politiske fordommer og hvorfor åpne samtaler er viktigere enn moralsk stempling.
Remigrasjonskonferansen til Norgesdemokratene? Den har ikke engang begynt. Likevel virker det som om nær sagt samtlige medier allerede har konkludert. Det er oppsiktsvekkende. Nesten som om både dommen og fortellingen var skrevet på forhånd. Noe det knapt burde være nødvendig å påpeke at de ofte er.
For en tid siden delte jeg et klipp om påvirkningsbransjen og PR-industrien. Innslaget beskrev hvordan aktører kan kjøpe tjenester som sørger for at en sak ikke bare omtales i nasjonale medier, men også finner veien til de minste lokalavisene og nisjepublikasjonene. Slik skapes inntrykket av en bred og spontan offentlig interesse, selv når dekningen i realiteten følger en koordinert strategi.
Når en lokalavis i Nord-Norge og en nisjepublikasjon i Haugesund publiserer artikler om en konferanse de ikke har besøkt, før konferansen i det hele tatt har startet, krever det ingen avansert analyse for å forstå at mekanismene bak sannsynligvis er mer komplekse enn den tilfeldige journalistiske nysgjerrigheten man gjerne får presentert.
Men de viktigste nyansene ligger et annet sted.
De som taler på konferansen i Oslo, og de som deltar der, forsøker i liten grad å overbevise motstandere. De er til stede for mennesker som ønsker å lytte. Formålet er først og fremst å utveksle erfaringer, diskutere ideer, dele kunnskap og bygge nettverk. Man kan være enig eller uenig i konklusjonene, men det er vanskelig å hevde at samtalen i seg selv utgjør en trussel.
Historien gir oss flere interessante paralleller. Da Sokrates vandret rundt i Aten og stilte spørsmål ved etablerte sannheter, var det ikke hans svar som skapte frykt, men hans vilje til å undersøke dem. Det var nettopp samtalen som ble oppfattet som farlig. På samme måte skrev Voltaire at han kunne være dypt uenig med en meningsmotstander, men likevel forsvare vedkommendes rett til å uttrykke seg. Begge anekdotene illustrerer et grunnleggende europeisk ideal: at ideer bør møtes med argumenter, ikke med forhåndsdømming.
Det er ofte mennesker som frykter å lytte, som frykter ideutvekslingen mest. Gjennom mitt opphold her har jeg ikke hørt ett eneste ekstremistisk utsagn eller én eneste rasistisk tirade. Jeg har møtt mennesker med svært ulike politiske oppfatninger, ulike analyser og ulike forslag til løsninger.
Som observatør har jeg lært mye. Kanskje mest overraskende har det vært å oppleve hvor sterke fordommer enkelte mennesker kan ha mot personer de aldri har møtt. Rundt førti demonstranter fra Antifa-miljøer og deler av den politiske venstresiden møtte opp uten å kjenne deltakerne personlig. Hatet og mistenksomheten var ikke vanskelig å registrere.
Det er en ufyselig dobbeltmoral at vi bli bedt om å tone ned retorikken mot politikere, mens de selv oppfordrer til motbydelig retorikk mot politikere og velgere de selv ikke liker.
Oslo-ordfører Anne Lindboe har vært blant dem som tydeligst har tatt avstand fra arrangementet og forsøkt å motarbeide det. Etter mitt syn illustrerer dette et interessant paradoks: I kampen mot det man oppfatter som intoleranse, risikerer man selv å bli intolerant. Karl Popper beskrev dette som toleransens paradoks – spørsmålet om hvordan et åpent samfunn skal håndtere meninger det misliker uten selv å undergrave åpenheten.
Jeg mener Europa kan være mangfoldig. Det har Europa alltid vært. Kontinentets historie er en fortelling om kulturelle møter, handel, migrasjon og idéutveksling. Vi er beriket av et mangfold av språk, tradisjoner, verdier og mennesker. For meg har spørsmålet aldri handlet om hudfarge eller etnisitet. Det har handlet om samfunnsmessig kompatibilitet, om rettferdighet og om balansen mellom rettigheter og plikter. Det handler om trygghet og om våre barns og familiers rett til en sikker hverdag.
De europeiske velferdsstatene ble bygget gjennom generasjoner av arbeid, skatteinnbetalinger og sosial kontraktstenkning. Det er legitimt å diskutere hvor store belastninger slike systemer tåler, og hvordan de best kan opprettholdes over tid.
Det er også legitimt å mene at mennesker som kommer til Europa primært for å utnytte velferdsordninger uten å bidra, utfordrer den kontrakten som velferdsstaten hviler på. Et samfunn kan ikke fungere dersom pliktene forsvinner mens rettighetene består.
På samme måte fremstår det for mange som en selvfølge at utenlandske borgere som begår alvorlig kriminalitet, i utgangspunktet skal kunne utvises eller returneres til hjemlandet etter soning, slik ulike europeiske land lenge har praktisert innenfor sine rettssystemer. Dette er verken et særnorsk eller spesielt kontroversielt prinsipp; det er en ordning som i ulike former eksisterer på tvers av landegrenser.
Dersom en nordmann begår kriminalitet i Spania, en polakk i Norge eller en franskmann i Portugal, er det etablert juridiske mekanismer for straff, soning og eventuell retur. Mange mener derfor at de samme prinsippene bør gjelde uavhengig av opprinnelsesland. Vi er mange mennesker med ulike meninger. Det er en styrke, ikke en svakhet. Men dersom offentligheten reduseres til svertekampanjer, moralsk stempling og ferdigskrevne narrativer, mister vi noe vesentlig. Demokratiet forutsetter ikke enighet. Det forutsetter samtale.
Hvis man ikke er villig til å lytte, dele kunnskap eller møte meningsmotstandere i åpen diskusjon, svekker man selve fundamentet for den demokratiske samtalen.
Den som nekter å delta i dialogen, velger samtidig å plassere seg utenfor den. Ikke fordi vedkommende mangler en stemme, men fordi vedkommende har sluttet å bruke den til å samtale. Jeg vil veldig gjerne poste noen bilder her. Jeg har fått tillatelse til å dele dem fra alle, unntatt fra Subjekt sin journalist som la ned krav om at jeg ikke publiserte video og bilde fra deres oppmøte. Det skal jeg selvsagt respektere. Jeg må likevel påpeke at de selv for 23 timer siden postet en artikkel om at ytringsfriheten gjaldt og i juni.
På bildene fra venstre: Jonathan Wong, fra Vox Populi Media, Storbritannia, Lena Kotré, parlamentariker for Tysklands største parti, Alternative für Deutschland. Anne Cecilie Kristensen, partileder i Norgesdemokratene.
