FrP tar nå klar avstand til remigrasjon, men først etter valget og midt i en europeisk utvikling der begrepet gir høyrepartier vekst og gjennomslag. Mens danskene, svenskene og tyskerne flytter grensene for innvandringsdebatten, markerer FrP avstand etter at Norgesdemokratene og remigrasjonskonferansen har gitt temaet ny kraft i norsk offentlighet.
Den danske innvandringsdebatten har tatt en ny vending etter at Dansk Folkeparti, under Morten Messerschmitt, løftet remigrasjon inn som et legitimt politisk verktøy, begrepet handler om å revurdere statsborgerskap i tilfeller der integreringen har mislyktes, og eventuelt gjennomføre retur til opprinnelseslandet, i Danmark har dette allerede formet den offentlige samtalen på en måte som har styrket høyresiden.
I Norge har FrP lagt seg på en annen linje, i hvert fall nå, i NRKs Politisk kvarter forrige tirsdag ble innvandringspolitisk talsperson Erlend Wiborg presset direkte på remigrasjon, og han svarte kort at «dette er ikke et begrep FrP støtter», det samme ble gjentatt overfor Morgenbladet, der han understreket at personer som lovlig har fått norsk statsborgerskap på lovlig vis, ikke skal miste det.
Men Rabulisten merker seg at FrP ikke uttrykte denne tydelige avstanden før valget, dette er oppsiktsvekkende, særlig fordi konseptet remigrasjon har stor appell i deler av partiets kjernevelgerbase, og fordi Norgesdemokratene fikk betydelig medieoppmerksomhet rundt sin remigrasjonskonferansen i tidligere i år, et mer eksplisitt standpunkt fra FrP før valgdagen kunne utvilsomt påvirket dynamikken blant velgergrupper som allerede er i bevegelse.
Samtidig ser vi at begrepet remigrasjon ikke er isolert til Danmark, Sverigedemokraterna har for lengst normalisert «återvandring» som politisk begrep, der handler det om å gjenopprette trygghet og sosial stabilitet ved å tilrettelegge for retur av personer som ikke har funnet plass i den svenske samfunnsmodellen, Alternative für Deutschland er enda tydligere og gjort remigrasjon til en del av sin hovedprofil, resultatet er at partiet har vokst kraftig, til tross for, eller kanskje på grunn av, massiv kritikk fra tyske medier og politiske motstandere.
Det er altså ingen tvil om at europeiske velgere responderer på denne typen politikk, derfor er det bemerkelsesverdig at FrP nå tar en posisjon som ikke bare skiller dem fra andre høyrepartier, men som også gir inntrykk av forsiktighet i møte med en trend som brer om seg over hele kontinentet, står vi her overfor en prinsipiell avstandstaken, eller er dette et tenkt strategisk «forsvar» mot å miste sentrumsorienterte velgere, samtidig som partiet håper at kjernevelgerne likevel blir værende?
Wiborg uttaler til Morgenbladet at FrP ønsker «strengere krav» til tildeling av statsborgerskap, han viser til botid, plettfri vandel, integrasjon, språkferdigheter og evne til egenforsørgelse som forutsetninger som bør heves kraftig, for personer uten statsborgerskap ligger linjen fast, FrP ønsker flere returer, rask retur av flyktninger så snart hjemlandet er trygt og umiddelbar utvisning ved kriminalitet.
Likevel er bildet tydelig, mens Danmark, Sverige og Tyskland tar inn over seg erfaringer fra tiår med mislykket integrering og åpner for ulike former for remigrasjonspolitikk, velger FrP å markere avstand nettopp når begrepet får gjennomslag i resten av Europa.
