Sylvester Stallones Demolition Man fra 1993 er mer enn en actionfilm, den er en profetisk satire over vår egen tid. Med røtter i Orwells 1984 og Huxleys Fagre nye verden viser filmen et samfunn som har ofret frihet og menneskelighet for trygghet, renslighet og kontroll. I denne sterile fremtiden er alt forbudt, alle overvåket og ingen lenger i stand til å kjempe, mens én mann fra fortiden minner oss om hva styrke og mot egentlig betyr.
Av: Ben Gumper. Oversatt av Rabulisten.
Filmklassikeren Demolition Man forener hovedelementene fra de berømte dystopiske romanene 1984 og Fagre nye verden i en fartsfylt actionfilm. Men la oss ta det trinn for trinn.
Orwell eller Huxley?
Der regimet i 1984 holder befolkningen under kontroll gjennom frykt, tortur og masseovervåkning, fratar Fagre nye verden folket deres frie vilje gjennom konsum, uhemmet sex og narkotika. De to romanene er som natt og dag i sin oppbygning, men de har én ting til felles: makthaverne bruker språk og skrift for å indoktrinere befolkningen og føre sin propaganda inn i hverdagen.
Hos Orwell heter det: «Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke.» Hos Huxley er budskapet mer komplisert og ugjennomsiktig, men kort sagt: I Fagre nye verden er alt naturlig blitt gjort unaturlig. Det abnorme, perverse, umoralske, syke og obskøne er blitt det nye normale.
I Huxleys dystopi blir mennesker ikke lenger født, men masseprodusert i klonefabrikker. Dermed finnes det ikke lenger foreldre, søsken eller familier (ordene «mor» og «far» er de groveste skjellsordene man kan bruke), og «menneskene» lever bare for å arbeide, more seg (siden familier ikke finnes lenger, mangler en av samfunnets grunnpilarer) og til slutt dø.
Barna blir, så snart de kommer ut av rugeriene, indoktrinert fra ung alder til å bli tanketomme, sex- og dopavhengige konsumenter. De bygger ingenting, skaper ingenting, de bare eksisterer og forsvinner til slutt.
Demolition Man begynner i 1996
Handlingen starter i 1996 i Los Angeles, fire år etter de første opptøyene i byen, som utviklet seg til enda verre opptøyer og til slutt til borgerkrig.
Hele byen er blitt et krigsområde. Det finnes ikke lenger gjenger, men krigsherrer som kontrollerer hele bydeler. LAPD er ikke lenger en politistyrke, men en tungt bevæpnet hær. Politiet patruljerer ikke lenger, de går til felttog. Kriminelle svarer med motoffensiver.
Den mektigste krigsherren i Los Angeles er en mann ved navn Simon Phoenix (spilt av Wesley Snipes med bleket hår), hvis personlige erkefiende er spesialstyrkeoffiseren John Spartan (Sylvester Stallone).
Da Phoenix tar gisler, klarer Spartan etter en spektakulær jakt med kjedereaksjoner av eksplosjoner å fange ham og overlevere ham til politiet. Men under opprydningen blir gislene funnet døde. Spartan blir dermed selv arrestert og dømt til samme straff som Phoenix, 72 år i kryosøvn.
Hopp til år 2032 – Det falske paradiset
Borgerkrig, epidemier og jordskjelv har ødelagt Los Angeles. Byen blir gjenoppbygd av en mann ved navn Dr. Raymond Cocteau (Nigel Hawthorne), som forkynner en lære om et fullstendig voldsfritt og fredelig samfunn, og som folk følger med begeistring. Fra ruinene oppstår bystaten San Angeles og den er ugjenkjennelig. Gatene er rene. Kriminalitet og vold finnes ikke lenger. Arbeidsløshet og fattigdom synes å være utryddet. Folk er rett og slett lykkelige.
Men i 2032 blir Simon Phoenix vekket fra kryosøvnen for en prøvehøring. Til alles overraskelse klarer han å rømme under høringen og begår en rekke brutale drap. Politiet i San Angeles innser at de er maktesløse mot hans brutalitet og beslutter å tine opp John Spartan. Han får i oppdrag å fange Phoenix i bytte mot full benådning.
Motvillig går Spartan med på det, vender tilbake til tjeneste og må tilpasse seg denne nye, sterile verdenen. Selv om han aldri direkte klager over rene gater og mangel på kriminalitet, stoler han ikke på utopien.
Og han har rett.
Grønn ny verden
Denne utopien har nemlig en grusom pris, og her begynner parallellene til Orwell og Huxley. Demolition Man kombinerer Orwells masseovervåkning med Huxleys indoktrinering og vår tids forbudskultur, som de grønne ville elsket.
Alle innbyggere i San Angeles får et mikrochip implantat under huden, slik at de kan overvåkes, spores og identifiseres til enhver tid. Overalt finnes kameraer og såkalte «moralbokser» som kan overvåke og avlytte samtaler i opptil 25 meters avstand.
Hvorfor dette er nødvendig er uklart, for folket i San Angeles er uansett blitt forvandlet til feige, tannløse og ryggradsløse vesener. Mennene kler seg i klær som ligner en blanding av muslimske gevanter og japanske kimonoer, altså kvinnelige plagg, som understreker deres avmaskulinisering.
Forbudskulturen er massiv. Alkohol er forbudt, det samme er sigaretter, kjøtt, banning (verbal eller kroppslig), koffeinholdig kaffe, sjokolade og alt søtt, salt, pepper og sterke krydder, fet mat, biler med forbrenningsmotor (alle må kjøre elbiler som ikke går over 30 km/t), styrketrening, fysisk kontakt, sex, abort og graviditet, med mindre man har lisens for det siste.
Konsum i stedet for kultur
Det kulturelle tilbudet i byen er heller ikke mye å skryte av. All ekte musikk er borte, ingen klassisk, pop, jazz eller country. Bare reklamesanger fra merker som Bärenmarke og Langnese, som folk synger med på med barnlig entusiasme.
Mattilbudet er også elendig. I 2032 finnes det bare én restaurantkjede igjen: Pizza Hut (i den amerikanske originalen Taco Bell), den eneste som overlevde «franchisekrigene». Tenk deg at dagligvarekjedene Aldi, Lidl, Netto og Penny hadde gått til krig med hverandre.
Man må spørre seg hvordan folk finner seg i alt dette. Politibetjenten Lenina Huxley (Sandra Bullock) gir oss et innblikk i den mentale tilstanden til byens innbyggere. Bullock spiller Lenina som en voksen kvinne med modenheten til en tenåring og likevel er hun mer intelligent enn sine kolleger, som har mentaliteten til småbarn. Det gjenspeiler hele samfunnet i San Angeles.
Man må forestille seg San Angeles som et sted fullt av sutrende, hjelpeløse barneaktige menn og kvinner som hele tiden må ledes av datamaskiner og maskiner som slår dem på fingrene (i form av bøter) hver gang de gjør noe galt og det er nok til å holde dem i sjakk.
Mer aktuelt enn noensinne
Selvsagt er Demolition Man en satire, som driver gjøn med sin egen dystopi. Men det samme var «Loretta-scenen» i Life of Brian av Monty Python, og i dag snakker man om å fjerne den fordi den er «transfiendtlig».
Ser man på generasjon Z i dag, er det vanskelig ikke å frykte det verste. Vi er bare i 2023, hvordan vil 2032 se ut?
Når man ser hvordan Simon Phoenix fritt dreper, plyndrer og brenner gjennom filmen uten særlig motstand, fordi befolkningen har fått overlevelsesinstinktet avlært, og man sammenligner det med dagens samfunn, er det nærliggende å spørre: Var filmen ment som en advarsel?
Og så er det dette med mikrochipen under huden. I filmen brukes den ikke bare til total overvåkning, men også som eneste betalingsmiddel, siden kontanter er avskaffet. Også «moralboksene» minner skremmende om dagens kamp mot «hatefulle ytringer», selv om straffene i filmen er mildere enn i vår virkelighet.
Derfor ser jeg Demolition Man som en av de mest realistiske dystopiene som noen gang er laget. Jeg anbefaler alle å lese filmromanen også, som går mer i detalj. Man kan bare håpe at det fortsatt finnes en John Spartan på is et sted, for ellers ser fremtiden mørk ut.
Eller som frihetskjemperen Edgar Friendly (Denis Leary) uttrykker det:
«Jeg har SETT fremtiden. Vet du hva den er? Det er en 47 år gammel jomfru som sitter i beige pysjamas, drikker en banan-brokkoli-shake og synger ‘I’m an Oscar Mayer Wiener’.»
