I Ariège har den franske staten vist en brutal handlekraft den ellers hevder å mangle, ikke mot narkokarteller, voldskriminelle eller sammenbrutte fengsler, men mot egne bønder. Med helikoptre, pansrede kjøretøy og tåregass ble friske dyr slaktet i lovens navn, i det som fremstår som et politisk ritual og et symbol på en republikk som har vendt sin makt innover mot sitt eget folk.
Av: Yann Vallerie. Oversatt av Rabulisten.
Man måtte se scenen for å forstå. Man måtte oppleve den for aldri mer å tro på fablene om den beskyttende republikken. Denne uken, i Ariège, viste den franske staten, den franske republikk, sitt sanne ansikt. Ikke det sviktende ansiktet vi har blitt servert i årevis når det gjelder å beskytte ærlige mennesker, sikre gatene, utrydde narkotikahandelen, gjenopprette orden i fengslene eller forsvare barn overlatt til rovdyr.
Nei. Et annet ansikt. Iskaldt. Autoritært. Ubønnhørlig.
For å drepe 200 friske kyr. To hundre dyr. Ikke syke. Ikke farlige. Ikke dømt av en reell helsesituasjon, men av en regulatorisk algoritme, av en virkelighetsfjern europeisk norm, av en teknokratisk logikk som har blitt gal.
Og for dette fant de midlene.
Når staten vil, kan den
Ordensstyrker utplassert som i et opprørsterritorium. Helikoptre. Tåregass i store mengder. Pansrede kjøretøy, i et antall man aldri har sett i noen fransk drabantby. En maktdemonstrasjon verdig en militær operasjon.
Alt dette ikke for å arrestere eller fysisk eliminere dealere som ødelegger våre bydeler. Ikke for å demontere nettverk for prostitusjon av mindreårige. Ikke for å ta tilbake kontrollen over fengsler som har blitt kriminalitetens supermarkeder. Ikke for å sikre tryggheten i gatene i Rennes eller Nantes, der skytingene avløser hverandre.
Men for å tvinge bønder til å se buskapen sin dø, under statens beskyttelse.
La oss aldri mer få høre at staten « ikke kan ». Den kan. Den vet. Den velger.
En makt ute av stand til å beskytte, men ekspert på å knuse
I årevis har denne makten vært ute av stand til å sikre sitt folks trygghet. Ute av stand til å stanse de daglige voldshandlingene. Ute av stand til å håndheve loven i hele deler av territoriet. Ute av stand til å beskytte dem som arbeider, produserer, og er rotfestet.
Derimot, når det gjelder å kvele sine egne, er den fremragende.
Skatter. Avgifter. Absurd regelverk. Kafkaaktig papirarbeid. Permanent mistenkeliggjøring. Sosial forakt.
Og nå, rituelle ofringer. Den franske bonden har blitt den ideelle syndebukken, for hvit, for rotfestet, for uavhengig, for lite formbar. Han legemliggjør fortsatt noe uakseptabelt for den globaliserte managementverdenen, matsuverenitet, båndet til jorden, overlevering mellom generasjoner.
En krig ført mot det ærlige folket
La oss slutte å late som. Det som skjedde i Ariège er ikke en « helsemessig hendelse ». Det er en politisk handling.
De er i krig. Ikke mot mafiaene. Ikke mot rovdyrene. Ikke mot de reelle fiendene av orden.
De er i krig mot den ærlige befolkningen.
En krig for å: ødelegge det franske småskalalandbruket, påtvinge en grenseløs liberal globalisme,
konsolidere jordbruket, industrialisere, standardisere, kontrollere, forvandle mat til en logistisk variabel under overvåkning.
Den ariégeoiske kua er mindre verdt, i deres verden, enn en finansstrøm eller en frihandelsavtale.
Mediene, ivrige hjelpere for løgnen
Og som alltid har hoffmediene gjort jobben sin. Avskyelig. Forutsigbar.
Å fremstille bøndene som bøller. Som opphissede elementer. Som bråkmakere.
Aldri som det de er, menn og kvinner som drives til desperasjon, som fratas sitt arbeidsredskap, sin levende kapital, sin grunn til å stå opp om morgenen.
Og de folkevalgte. Stillhet. Gjemsel. Slappe pressemeldinger. Sene positurer.
Flertallet så vel som « opposisjonen » har glimret med sitt fravær. Normalt. De er der for foret. For karrieren. For kameraderiet.
Folket, derimot, kan dø. Eller tie.
Tiden kommer
Men de må ikke ta feil.
Det kommer alltid et øyeblikk hvor man ikke har noe igjen å tape. Et øyeblikk hvor man rører ved det mest hellige. En buskap, for en husdyrbonde, er nesten som et barn for en mor.
Den dagen skifter frykten side. Europas innfødte folk er ikke døde. De blir presset. Foraktet. Ydmyket.
Men ikke utryddet.
Og når de reiser seg, vil det ikke være for en skatt mer eller mindre. Det vil være for å overleve, og det vil være brutalt.
Stakkars Frankrike. Demokratiet er ikke lenger enn et minne. Staten eksisterer ikke lenger annet enn en pervers og voldelig forvalter. Og virkeligheten, den banker allerede på døren.
