Frankrike rakner, mener Julien Dir. Når tre uforenlige Frankriker lever side om side uten fellesskap, reiser han spørsmålet få tør stille: Er løsrivelse den eneste veien videre?
Av: Julien Dir.
Frankrike er ikke lenger ett land, det er en slagmark. En kunstig sammensatt nasjon som rakner i sømmene, der ulike grupper og kulturer lever side om side uten fellesskap, uten tillit, bare gjensidig forakt. Det snakkes om «skilsmisse» mellom folk flest og storbyeliten, men vi har passert skilsmissestadiet. Dette er en stille krig mellom to uforenlige virkelighetsoppfatninger og i økende grad tre.
På den ene siden: det venstreliberale, globalistiske Frankrike, styrt av teknokrater og byråkrater som vil regulere, skattlegge og detaljstyre alt fra hageskur til kjønnsidentitet. Kritikk av systemet blir møtt med sanksjoner, og selv en uskyldig bemerkning kan stemples som trakassering. Staten griper inn i alt, fra barneoppdragelse til middagsvaner og den som opponerer, får stempelet som reaksjonær.
På den andre siden: det jordnære Frankrike. Folk som fortsatt bryr seg om røtter, tradisjoner og ansvar. Som ønsker frihet framfor formynderi, og som mener staten skal holde seg til sine kjerneoppgaver, ikke diktere hvordan vanlige folk skal leve livene sine. Men dette Frankrike er nå satt på sidelinjen, latterliggjort og marginalisert.
Og som en tredje kraft: det Frankrike som vokser frem gjennom massiv innvandring, med egne normer, egne regler, og ofte med liten interesse for å tilpasse seg den franske samfunnsmodellen. Resultatet? Et land uten felles retning, uten tillit og i ferd med å gli over i noe langt farligere.
Sameksistens som illusjon
Likevel fortsetter myndighetene å predike «samhold», «toleranse» og «mangfold». Men bak fasaden balkaniseres Frankrike. Storbyene blir liberale festninger med porter og vakthold, mens bygdene kveles under skatter og påbud. Eliten snakker varmt om mangfold, men bor selv isolert fra konsekvensene. Vanlige folk må leve med uro, utrygghet og forfall.
Så hvorfor late som om dette fortsatt er ett folk, én nasjon? Hvorfor tviholde på et fellesskap som for lengst har gått i oppløsning? Kanskje tiden er inne for å ta realitetene inn over seg: at løsrivelse, i en eller annen form, kan være både uunngåelig og nødvendig.
Løsrivelse som løsning
Hvis vi ikke lenger kan leve sammen, hvorfor ikke skilles på sivilisert vis? La de som ønsker et sterkt, regulert fellesskap få skape sitt samfunn, med elbiler, identitetspolitikk og statlig barneoppdragelse. La dem styre seg selv etter sine egne idealer.
Og la dem som vil leve annerledes, med røtter, frihet og tradisjon, få bygge noe nytt. Et samfunn der staten gir rom for ansvar og livsutfoldelse, og lar folk være i fred. Et samfunn tuftet på arv, orden og frihet.
Dette er ikke drømmeri, det er kanskje den eneste veien ut av et stadig dypere kaos. Frankrike holdes nå sammen av gamle vaner og tvang. Men vaner slites, og tvangen vil til slutt møte motstand. Når konflikten blir åpen, vil spørsmålet ikke lenger være om løsrivelse er nødvendig, men hvordan det skal skje uten vold.
Historien viser at nasjoner i dyp splittelse bare har to veier å gå: borgerkrig eller deling. Så hvorfor vente på det verste? Kanskje vi heller bør ta styringen og la hver del finne sin vei. Et nytt samfunnskontrakt, eller ingen i det hele tatt.
Dette leserinnlegget ble først publisert på Breizh-info.
