Den 20. november fortsetter å splitte det spanske samfunnet, et halvt århundre etter Francos død, ikke fordi historien forandrer seg, men fordi landet fortsatt leter etter sitt eget speilbilde. I denne teksten viser Balbino Katz hvordan minnet om Caudilloen er blitt en arena der fortidens skygger sier mer om dagens Spania enn om gårsdagens.
Av: Balbino Katz, kronikør for vind og tidevann. Oversatt av Rabulisten.
Det finnes datoer som skjærer gjennom tiårene som lange vestlige dønninger som slår seg i hjel mot skjærene i det bigoudenske landskapet, og som minner oss om at det finnes et dypere tidslag, eldre enn dagens stemninger. Den 20. november er en slik dag. Årsdagen for Francisco Francos død bringer hvert år opp igjen minner som stadig skifter form, som rullesteiner havet aldri slutter å slipe. Og nok en gang deler Spania seg rundt en død mann, og kanskje avslører det mindre hva landet en gang var enn hva det er blitt.
Jeg husker likevel Spania levende. Det Spania jeg møtte i 1969, tretten år gammel og nyankommet fra Buenos Aires etter en sjøreise med et passasjerskip fra Costa linjen, kanskje Eugénio C, jeg ser ennå de tunge skorsteinene. For en gutt fra Río de la Plata var ikke Spania et fremmed land, det var en uklar opprinnelse, en hvisking i språket, en skjult fold i kroppsspråket til folkene rundt meg. Hispaniteten, slik argentinere opplever den, er ikke en tankearv, men et åndedrag. Vi kom fra en verden formet av Spania, og å vende tilbake var nesten som å gå baklengs fremover, som i drømmer der man finner et hus man aldri har bodd i, men som likevel lukter av barndommens lintøy.
Barcelona virket for meg overraskende moderne. Der oppdaget jeg flipperspillet, denne klikkende maskinen med hypnotiserende lys som for meg symboliserte et kontinent der teknikken gikk fremover uten overmot. Det frankistiske Spania jeg møtte, lignet ikke det karikerte helvetet avisene våre elsket å male. Det var et ryddig, rolig og disiplinert land, der nattevakter åpnet dørene for hjemvendende ungdommer med et diskret smil, og der man knapt hørte om verken kriminalitet eller vold. Denne freden kunne virke noe kunstig, men den var virkelig nok.
Særlig Alicante ble en form for innvielse. Som den siste byen som hadde stått imot nasjonalistene, kunne den ha næret dyp bitterhet. Likevel møtte jeg en befolkning som hadde funnet ro. Jeg ser fortsatt for meg demonstrasjonen i oktober 1971 til støtte for regimet, der jeg blander meg inn uten å forstå hva jeg gjør. Armene løftes, stemmene roper «Arriba España» ikke med fanatikeres brutalitet, men med den rolige inderligheten som minner om Unamunos «intrahistoria», det underjordiske livet i folk der deres innerste sannheter ligger. Spania viste seg der som et åndelig sammenhengende hele, kanskje arkaisk, men levende.
Franco var likevel ingen mann for nyanser. Han var en militær som mente at et land styres som en kaserne. Hele hans lange styretid kan reduseres til orden og stillhet. Han foraktet politikk, som han mente var farlig. Han mislikte både idékonflikter og doktrinmangfold. Han fryktet Falangister og Liberalere i like stor grad, og han ryddet begge ut av veien. Han drømte om en minimal stat, nesten asketisk, lite politi, lite skatt, ingen gjeld, få institusjoner, et samfunn disiplinert av kirke og vane. Det eneste tidspunktet han virket oppriktig fornøyd var da han kunne overlate økonomien til teknokratene i Opus Dei, som han så på som garantien for modernisering uten uro.
Om Ortega y Gasset hadde analysert dette regimet, ville han sagt at Franco «ville ha omstendigheten uten jeget», en orden uten sjel. Franco trodde landet kunne leve uten politikk. Han glemte at mennesket, enten man liker det eller ikke, er politisk av natur, og at når man tar bort rommet for sivilisert konflikt, går man samtidig i retning av sammenbrudd.
Det var nettopp det som skjedde. Den spanske venstresiden, såret men hel, med sitt verdensbilde, sin vrede, sine nettverk, sin energi og sine nag i behold, ventet på sin time. Høyresiden ble derimot gjort ute av stand til å tenke. Den hadde ingen lære, intet språk, intet utsyn. Da Manuel Fraga grunnla Partido Popular sammen med Jorge Verstrynge, gjorde han det som en byråkrat som ordner et kontor, ikke som en mann med en visjon. Den spanske høyresiden ga slipp på alt som ikke var ren forvaltning, historien, kulturen, symbolene, forestillingene, kampen om ordene. Venstresiden fikk definere fortellingen. Og når man lar motstanderen definere fortiden, vil han snart eie nåtiden og senere fremtiden.
Derfor virker det offisielle Spania i dag, femti år etter Caudilloens død, oppsatt på å drepe ham på nytt. Man graver opp, man begraver ned igjen, man fjerner navn, man gir steder ny «mening», man forsøker å rense det offentlige rom for enhver frankistisk stein. Man glemmer at minnet aldri følger politiske direktiver. Det som skjer i Madrid nå er ikke moralsk oppgjør, det er hevnen til en leir som, etter å ha tapt krigen, vil vinne historien.
Jeg har aldri delt den blinde beundringen enkelte har for Franco. Han skapte fred i Spania, ja, men til prisen av en amputasjon. Han moderniserte uten å frigjøre. Han disiplinerte uten å løfte. Han forvekslet orden med dyd. Han forsto ikke at Spania er et altfor gammelt, altfor tragisk, altfor stolt land til å administreres som et regiment. Spania, som Unamuno minnet om, er en spenning, en levende motsigelse. Det adlyder ingen. Det må vinnes.
Da Franco døde i 1975, bodde jeg i Bretagne, fattig som de gamle tareplukkerne. Og på en gammel krystallradio lyttet jeg i timevis til seremoniene fra Madrid. Folkemengdene gikk forbi den åpne kisten. Jeg ser ennå det voksaktige, stivnede ansiktet som knapt virket menneskelig. Det som slo meg var ikke hyllesten til en diktator, men høytideligheten hos et folk som visste at de gikk inn i det ukjente. Spanjolene tok farvel med en orden, ikke med en mann.
Siden den gang har minnene stivnet. Venstresiden sitter fast i sitt antifrankisme, Høyresiden skammer seg over sin fortid. Franske aviser legger til sitt eget lag med misforståelser, Mediapart ser «revisjonisme» overalt, Le Figaro gjentar venstresidens tolkninger i mer pyntelig form. Nesten ingen ser at det avgjørende ikke lenger er Franco, men tomrommet han etterlot.
For i bunn og grunn, Franco tapte ikke. Han vant heller ikke. Han trakk seg tilbake og etterlot et land som i femti år har lett etter en fortelling uten å finne den.
Og likevel ligger det vesentligste bak de smålige stridene, Hispaniteten. Denne enorme transatlantiske kraften som binder Spania til tjue nasjoner i den nye verden. Spania er en port, ikke et endepunkt. Det er opphavet til en verden. Språk, tro, farger, kunst, til og med smerten, bærer et helt kontinent. For den som ser Spania fra Atlanterhavet er det ikke det perifere Europa franskmennene tror, det er et arnested. Det er ikke bare et land, det er en projisert sivilisasjon.
Dette er det jeg tenker på her ute på lyngheiene i Lechiagat når bølgene slår mot Karreg Hir og lukten av såret tang fyller luften. Spania minnes en død mann fordi landet ennå ikke har forstått hva det er blitt. Motstanderne hans gjør ham til et skremmebilde, tilhengerne til et tilfluktssted. Men Franco er borte. Det som står igjen er en nasjon som nøler foran sitt eget speil.
Og vi Europeere, som tror vi hviler trygt i våre moderne vissheter, burde se på Spania med Ortegas eller Spenglers blikk. Ikke for å dømme, men for å forstå. Historien er ingen domstol, den er et hav. Den går frem og tilbake, legger igjen og tar bort. Nasjoner som avviser politikken drukner, nasjoner som aksepterer sin egen tragedie overlever.
Spania vakler, men det lever. Og det er nok til å fange oppmerksomheten hos enhver som fortsatt elsker folkene.
