Kenneth Schmidt ser CHEGAs fremgang i Portugal som et stort skritt for den europeiske populisthøyresiden, men hevder at den egentlige makten ligger utenfor valgene, i å erobre kulturen, institusjonene og samfunnets langsiktige maktmekanismer.
Av: Kenneth Schmidt. Oversatt av Rabulisten.
Da det portugisiske parlamentsvalget ble avholdt 18. mai, vant den sentrum-høyreorienterte Demokratisk Allianse valget, og deres leder, Luís Montenegro, klarte å forbli statsminister, om enn i en vanskelig mindretallsregjering. På valgnatten lå André Venturas populistisk-nasjonalistiske parti CHEGA likt med Sosialistpartiet, med 58 seter hver. I Portugal utgjør borgere bosatt i utlandet en relativt stor andel av velgermassen og er representert av fire parlamentsmedlemmer. Det tar en uke å telle stemmene fra utlandet, som ble kunngjort onsdag. CHEGA er populært blant portugisiske emigranter og vant tre av de fire mandatene, noe som gjør partiet til det nest største i nasjonalforsamlingen med 60 seter. En bemerkelsesverdig prestasjon.
Jeg har alltid tenkt at land som Portugal og Spania ville bruke mange tiår på å utvikle dissidente høyrebevegelser med noe reell suksess. Jeg trodde, feilaktig at nasjoner som Frankrike og Italia, som hadde nasjonalistiske bevegelser som oppsto rett etter andre verdenskrig og oppnådde en viss oppslutning, ville komme til makten først. Menn som Giorgio Almirante og Jean-Louis Tixier-Vignancour jobbet i årevis med å gjenreise nasjonalismen og, som Moses, døde lenge før bevegelsene deres kom i nærheten av det lovede land. Fremveksten av populistisk nasjonalisme er nå ganske jevnt fordelt i de fleste europeiske land, men kan de faktisk styre?
Fratelli d’Italia sitter ved makten i Italia, men kjemper mot et ytre venstre-dominert rettsvesen som ikke lar dem utøve reell styring. Trump har lignende problemer med det føderale rettssystemet i USA, som er ivrig etter å stanse utvisning av illegale innvandrere og andre viktige reformer. Det vi lærer, er at det er langt lettere å vinne valg enn å vinne de påfølgende politiske kampene. Geert Wilders, den reelle lederen i Nederland, truer nå med å trekke sitt parti ut av regjeringskoalisjonen fordi hans forsøk på å begrense innvandringen er blitt blokkert av dommere og EU-byråkrater. Jeg trenger knapt nevne de udemokratiske metodene som benyttes for å marginalisere høyreorienterte bevegelser i Tyskland, Romania og andre land. Det er en urolig tid for populistiske nasjonalister og for dissident-høyre generelt.
Mitt første råd er: ikke gi etter for håpløshet. Jeg begynner allerede å høre stemmer blant oss som vil kaste inn håndkleet. Slik defaitisme er ekstremt tåpelig. Liberalismen er i ferd med å dø. Den er ikke lenger et middel til menneskelig blomstring og det gode liv. Uansett hvor uenige vi måtte være med det Franske nye høyre eller Duginismen, har de begge helt rett i sin påstand om at liberalismen og nyliberalismen har blitt mer undertrykkende enn nyttige og er på vei ut. Det store spørsmålet i vår tid er hva som skal erstatte liberalismen.
Veien ut av dagens situasjon finnes i tankegodset til min favorittkommunist, Antonio Gramsci. Han levde for en dårlig sak, men forsto maktens natur på et genialt nivå. Vi må ikke bare vinne valg, men oppnå kulturelt hegemoni. En svært konvensjonell amerikansk konservativ fra etablissementet, Andrew Breitbart (som definitivt ikke var en del av dissident-høyre), hadde rett da han sa: «Politikk er et resultat av kultur.» Vi sier det ofte, men mener det sjelden. Vi må ikke bare vinne valg, vi må erobre kulturen og institusjonene i det europeiske og euro-amerikanske samfunnet og sikre oss kulturelt hegemoni.
Noe av det som gjør meg mest rasende, er at mange pro-Trump konservative influensere råder unge høyremenn til å holde seg unna universitetet og heller gå på yrkesskole, inkludert den ellers fornuftige journalisten Tucker Carlson (B.A. i historie fra Trinity College). Hvordan i all verden skal vi ta kontroll over medier, juss, akademia og næringsliv med uutdannede mennesker? Fagarbeid er en hederlig måte å tjene til livets opphold på, men vi trenger en ny elite som kan erstatte den gamle. En maktmarsj gjennom institusjonene er mulig. Tross alt lyktes «1968-generasjonen» med det på begge sider av Atlanteren og de var en gjeng sexfikserte, dopete hippier med dårlig personlig hygiene. Vi kan klare det også, med alle våre svakheter. Dette må inkludere å infiltrere rettsvesenet og få på plass dommere som vil tillate utvisning av innvandrere fra den tredje verden.
Dissidente-høyre må motstå fristelsen til å bli som den verdiløse konservative bevegelsen i USA (1950–2016). Min avdøde venn, Dr. Samuel Francis, kalte dem «vakre tapere» og skrev en bok med samme tittel (engelsk: «Beautiful Losers»). Francis hevdet at konservative gjerne frontet tiltalende ideer, men godtok å tape for venstresiden fordi de ikke trodde på hensynsløs maktbruk eller på å vinne. Som høyreliberale følte de seg ukomfortable med å slåss mot sine fettere, venstreliberalerne. De unnlot å følge Carl Schmitts skille mellom venn og fiende og ble knust. Det samme kan skje med den dissidente høyresiden hvis vi ikke er varsomme.
Så la oss løfte et glass utmerket portvin for å gratulere CHEGA med å komme nærmere maktens spaker i Portugal. Ventura og hans folk har gjort en god jobb, men også de, som oss, må starte en marsj gjennom institusjonene, ellers kaster vi bort tiden vår. De venstreorienterte «babyboomerne», både i elitene og utenfor, er i ferd med å dø ut. Ungdommen i Europa og USA beveger seg i vår retning, og de vil forhåpentligvis, fullføre det arbeidet vi har begynt, dersom de handler klokt.
