I et lyrisk og skarpt skrevet essay reflekterer Balbino Katz over Thomas Guénolés oppsiktsvekkende kronikk i China Daily, der den franske statsviteren bryter med atlantismen og gjenoppdager arven etter tenkere som Jean Thiriart og Guillaume Faye. Katz ser i Guénolés tekst et tegn på at den kontinentale europeiske tanken, med sin tro på suverenitet, teknisk kraft og sivilisatorisk realisme, er i ferd med å vende tilbake.
Av: Balbino Katz, kronikør for vind og tidevann. Oversatt av Rabulisten.
Jeg satt rolig ved et bord på baren Les Brisants i Léchiagat, en av de ettermiddagene når oktobersolen blir liggende over båtskrogene og gir dem glød som gammelt kobber. Jeg nøt den rolige tiden etter flo, som jeg liker så godt, når vinden stilner og havnearbeiderne, ferdige med dagen, snakker lite. Plutselig fikk jeg øye på Paule, den siniserte, min gamle samtalepartner fra baren de L’Océan. Det var uker siden jeg hadde sett henne. Hun hadde krysset broen som skiller landsbyen min fra Guilvinec, syklet hele veien oppover kaien på den lille sykkelen sin, som om et sikkert instinkt ledet henne. Og selvfølgelig fant hun meg på min vanlige plass ved vinduet, med en avkjølt kaffekopp og avisen fremdeles brettet. Hun kom bort, med telefonen i hånden og et glimt i øyet, og sa: «Har du lest kronikken til Thomas Guénolé i China Daily?» Jeg svarte nei, og hun la til, ertende: «Les den, du kommer til å bli begeistret. For en gangs skyld tenker Guénolé som deg.»
Hun tok ikke feil. Artikkelen er som en stein kastet i det stillestående vannet av europeisk tenkning. Guénolé snakker om autonomi, suverenitet, om den uavhengige ånd som Europa har byttet bort mot den falske tryggheten i sitt amerikanske protektorat. Han skriver det alle vet, men ingen lenger våger å si: Vårt kontinent lever nå under formynderskap. De såkalte «ekstraterritoriale sanksjonene», gassen vi kjøper dyrt fra USA, den militære avhengigheten skjult bak «hjelp til Ukraina», alt dette utgjør kulissene til et moderne slaveri. Washington dikterer, Brussel adlyder, og de europeiske nasjonene betaler sin føyelighet med gjeld og taushet.
Det finnes her en omvending som ville ha moret Spengler: Den gamle verden er blitt provinsen til den nye Vesten. Det Guénolé sier med diplomatisk tone, ropte andre før ham ut i ørkenen. Jean Thiriart, profeten for kontinentet, sa det klart: «Et Europa som ikke er en makt, er en provins.» Deretter ga Guillaume Faye denne ideen et futuristisk ansikt, et bilde av et teknologisk, energisk og uhemmet Europa som igjen ble en sivilisasjonsblokk. Begge forsto at vår frelse ikke vil komme fra Atlanteren eller fra moraliserende prekener fra oversjøiske land, men fra en kontinental tanke, forankret og klar over virkelighetens maktforhold.
Guénolé plasserer seg, uten å si det og kanskje uten selv å vite det, i denne tradisjonen. Han antyder det jeg ville kalle realitetens akse, et Europa som, etter å ha sluttet å knele, står oppreist i verdenskonserten. Han nevner muligheten for et partnerskap med Kina, ikke basert på romantiske illusjoner, men på konkrete interesser, som energi, robotikk, digital regulering og romforskning. Komplementaritetene finnes. Europa har metode, presisjon og vitenskapelig nøyaktighet, mens Kina har industriell styrke, hurtighet i gjennomføring og langsiktig visjon. USA påtvinger oss avhengigheter, Beijing tilbyr samarbeid. Det er ikke den samme verdensgrammatikken.
Fra Brest til Shanghai strekker det seg som Faye kalte den «store kontinentale massen», området til de skapende folkene, til byggere og ingeniører. Overfor dem står de maritime maktene, sivilisasjonene av flyt, som lever av gjeld og rov. Motsetningen er ikke moralsk, den er organisk, på den ene siden den rotfestede verden, på den andre den flytende. Om morgendagens balanse skal oppstå, vil den oppstå på fast grunn, mellom de to polene i Eurasia, i dette mellomrommet hvor gresk tenkning kan møte konfusiansk visdom.
Det diplomatene med forsiktighet kaller «fredelig sameksistens» dekker i virkeligheten en verdensanskuelse. De fem prinsippene Guénolé viser til, suverenitet, ikke-innblanding, likhet, gjensidig nytte og fred, er uttrykkene for en filosofi om måtehold. Amerika, i sitt messianisme, kjenner bare til omvendelse, Kina kjenner til samliv. Det krever ikke at vi skal bli kinesere, det inviterer oss til å bli europeere igjen.
Slik tegner det seg et perspektiv som våre eliter, gjennomsyret av atlantisme, ikke lenger våger å forestille seg, et Europa som er sentrum i seg selv, bevisst sin egenart, og som snakker med Kina som likeverdig, ikke i underkastelse, men i skjebnefellesskap. Faye ville ha sagt, en allianse mellom fremtid og minne, mellom teknikk og tradisjon.
Da jeg var ferdig med artikkelen, tenkte jeg på en gammel sjømann fra Normandie som bodde rett over gaten, bak baren Les Brisants, der hans bigoudenske kone en gang drev et lite vertshus som for lengst er stengt. Da jeg var femten eller seksten, fortalte han meg om sine reiser før krigen til Kina, ombord på et fransk marineskip, om opphold i Shanghai, om rismarkene sett fra elven som et grønt sjakkbrett under tåken. Jeg lyttet uten å forstå at for ham var Kina ikke en abstraksjon, men en strand. Siden den gang har jeg båret med meg denne enkle tanken, for dem som lever ved havet, er Kina aldri langt unna. Ved hoffet klaget man visstnok en gang over at bretonerne visste bedre hva som foregikk i Beijing enn i Versailles. Det får meg til å smile, det var ikke nysgjerrighet, det var sjøfolkenes instinktive troskap mot verdens virkelige ruter og deres visshet om at de store alliansene, som de store tidevann, alltid fødes av massenes bevegelser, aldri av krusningene på bølgene.
