Da Einar Gerhardsen i 1948 tok et dramatisk oppgjør med Norges Kommunistiske Parti og Sovjetunionen, markerte han slutten på en epoke i Arbeiderpartiets historie. I dag ser vi at Rødt, partiet som vokste fram med eksplisitt støtte til kommunismen, forsøker å innta en ny rolle i norsk politikk, som støttehjul til Arbeiderpartiet. Men arven fra revolusjonær ideologi er ikke lagt død: Rødts omfavnelse av autoritære kommunistregimer, bevaring av begrepet «kommunisme» i sitt program viser at de ideologiske forbindelsen til autoritære regimer fortsatt lever.
Av: Ole Hansen.
Da Einar Gerhardsen sto på talerstolen på Kråkerøy i 1948 og erklærte kommunismen som en trussel mot demokrati og frihet, markerte han et historisk veivalg. Arbeiderpartiet vendte ryggen til Sovjetunionen og la grunnlaget for norsk Nato-medlemskap året etter. I dag, nesten åtte tiår senere, sitter etterkommerne av Norges kommunistiske tradisjon i Stortinget under navnet Rødt, de hevder ikke lenger å kjempe for proletariatets diktatur, men for «vanlige folks tur».
Arbeiderpartiets tunge brudd
Historikeren Eirik Wig Sundvall dokumenterte i boka Gerhardsens valg. Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen 1917–1949 (Gyldendal, 2016) hvordan Arbeiderpartiet i flere tiår balanserte mellom kommunistisk inspirasjon og reformistisk politikk. Gerhardsen selv var på 1920-tallet en varm tilhenger av Sovjetunionen, men utviklingen i Europa, særlig Hitler–Stalin-pakten i 1939 og det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948, tvang fram et endelig oppgjør.
Kråkerøy-talen ble dermed et vannskille. NKP ble stemplet som femtekolonnister, og Arbeiderpartiet tok stilling for Vesten og Marshall-planen. Veien lå åpen for norsk Nato-medlemskap i 1949, et veivalg som Sundvall beskriver som det viktigste utenrikspolitiske valget i moderne norsk historie.
Rødt i dag: «Ikke dørmatte for Ap»
Dagens Rødt, arvtageren til den gamle kommunistiske bevegelsen, er på sin side opptatt av hverdagsøkonomien. Partiet har nettopp feiret sitt beste stortingsvalg noensinne, med ni representanter på plass.
– Vi må gjøre noe for å få ned forskjellene. Vi kan ikke la det bli sant nok en gang at det ikke ble vanlige folks tur, sier partileder Marie Sneve Martinussen til NTB.
Hun er tydelig på at Arbeiderpartiet i forrige periode ikke leverte nok på økonomiske spørsmål som angår folk flest. Derfor forventer Rødt nå «skikkelige resultater» og peker på tannhelsereform og styrking av velferd som mulige store prosjekter de rødgrønne partiene kan samles om.
– Vi har ikke tenkt å være noen dørmatte, og det tror jeg heller ikke noen forventer, sier Martinussen.
Fra ideologisk kamp til velferdspolitikk?
Kontrasten til Gerhardsen-epoken er slående. Mens 1920- og 30-årenes Arbeiderparti debatterte revolusjon, proletariatets diktatur og lojalitet til Moskva, manøvrerer dagens venstreside i spørsmål om budsjettforhandlinger, tannhelse og sosial fordeling.
Likevel går det en linje mellom historien og nåtiden: forholdet mellom Arbeiderpartiet og en radikal venstrefløy. På 1940-tallet endte det med et endelig brudd. I dag er Arbeiderpartiets mindretallsregjering avhengig av Rødt, SV og MDG for å få gjennomslag i Stortinget.
Mens Gerhardsens Arbeiderparti på 1940-tallet tok et dramatisk oppgjør med kommunismen for å sikre norsk demokrati og vestlig orientering, sitter i dag Rødt i Stortinget som et vitnesbyrd om at den kommunistiske tradisjonen i Norge aldri helt døde ut.
Forskjellen er at Rødt nå forsøker å ikle seg drakten av et folkelig protestparti, med slagord om «vanlige folks tur». Men historien minner om at dette er et parti som bærer videre arven fra den fløyen Gerhardsen stemplet som femtekolonnister.
Nå gjenstår det å se om Rødt vil bruke sin styrkede posisjon til å forme politikken i en retning som gir gjenklang av fortiden.
