I mitt forrige essay argumenterte jeg for at et press fra nasjonalister om å avskaffe EU kan være motproduktivt for vårt prosjekt, og at avskaffelse uansett ikke er særlig realistisk. Jeg skisserte også kort hvordan en alternativ visjon for den europeiske unionen kunne se ut.
Av: Keith Woods. Originalt publisert 10. desember 2024. Oversatt av Rabulisten.
Denne visjonen, særlig forslaget om Sveits som modell for EU-styring, så ut til å vekke mye interesse, så jeg tror det er verdt en mer omfattende presentasjon. Identitære ser ut til å være delt i to leirer, de som ønsker full avskaffelse eller en kraftig nedskalering av EU til kun et grunnleggende økonomisk samarbeid, og de som fantasere om en enda mer sentralisert, føderal EU som er fiendtlig innstilt til det de kaller «smålig nasjonalisme». Jeg befinner meg ikke i noen av disse leirene, men jeg ser sjelden noen artikulere den konføderale modellen jeg vil presentere her. La dette derfor være et forsøk på å beskrive, i konkrete termer, hvordan et gjenreist Europa ville se ut når vi går forbi både imperium-Europa-fantasier og visjonsløs euroskepsis, og skisserer en genuint alternativ retning for det europeiske prosjektet.
Et åpenbart motargument mot min posisjon er ganske enkelt å spørre hvorfor en union i det hele tatt er nødvendig, dersom nasjonal gjenreisning er målet. Svaret er at et Europa av stolte nasjoner fortsatt trenger en ramme for samarbeid om saker ingen enkeltstat kan håndtere alene, slik som grensekontroll, strategiske industrier og forsvaret av den europeiske sivilisasjonen som helhet. Selv de fleste som ønsker avskaffelse av EU erkjenner at etter å ha fjernet unionen måtte de nå suverene europeiske nasjonene likevel møtes og utforme en form for kontinental ordning for å håndtere disse nødvendighetene. Et konføderalt EU kan tilfredsstille deres ønske om å bevare suverenitet der det betyr noe, samtidig som det gir den nødvendige skala og koordinering som kreves i en multipolar verden. Jeg vil derfor presentere denne visjonen, enten den skal implementeres gjennom et reformert EU eller gjennom en fremtidig europeisk konføderasjon som kommer etter unionens sammenbrudd.
Europa, et folk
Et gjenreist Europa må først anerkjenne seg selv som en sivilisasjon med et definerbart folk i sentrum. Europa er ikke en økonomisk sone, men hjemmet til det europeiske urfolket, som har gitt verden det meste av dens prestasjoner innen filosofi, vitenskap, kunst, litteratur, ingeniørkunst og andre kulturelle bragder. På årets Remigration Summit så jeg den franske filosofen Jean Yves Le Gallou levere en fremragende redegjørelse for den historiske genetiske identiteten til Europas folk:
«Europa er europeernes kontinent. Bosettingen av Europa begynte for 40 000 år siden med ekspansjonen av jeger-sanker-folk. Vi, dagens europeere, bærer de samme genene som hulemalerne fra Lascaux i Frankrike, Altamira i Spania, Hohle Fels i Tyskland og Fumane i Italia. Denne første bosettingen ble delvis endret, særlig i Sør-Europa, med ankomsten av anatoliske bønder for 8 000 år siden. Den ble deretter supplert med ekspansjonen av jamnaja-folket, et jeger-sanker-folk fra de pontiske steppene, for 5 000 år siden. Denne migrasjonen førte med seg de indoeuropeiske språkene vi fortsatt snakker i dag – via gresk, romersk, keltisk, germansk og slavisk, samt en kosmogoni og samfunnsstruktur, tredelingen, som har formet europeisk sivilisasjon gjennom hele historien, også etter kristningen (oratores, bellatores, laboratores).»
Jean Yves sin forklaring er omfattende, men litt lang for politisk bruk. Som grunnlag for et fornyet europeisk prosjekt skal den nye EU derfor offisielt erklære:
«Det europeiske folk er de innfødte etterkommerne av de paleolittiske, neolittiske og indoeuropeiske befolkningene som formet kontinentets genetiske, språklige og kulturelle fundament gjennom 40 000 år. De utgjør en kontinuerlig sivilisasjon hvis identitet har utviklet seg organisk fra disse forfedre lagene.»
Dette må være startpunktet for ethvert reformert europeisk prosjekt. Ved å anerkjenne europeerne som Europas urbefolkning etableres et moralsk grunnlag for den nye unionen. Hensikten med europeisk integrasjon er ikke lenger å oppløse identitet i liberal universalisme, men å bevare kontinuiteten i sivilisasjonen som oppsto på dette kontinentet.
Fra denne anerkjennelsen vil det følge et konkret forslag, at det europeiske urbefolkningsaspektet skal nedfelles direkte i den konstitusjonelle rammen for den nye konføderasjonen og formelt artikuleres som en juridisk kategori. Europa skal konkret slå fast at dets innfødte folk har en iboende rett til kulturell kontinuitet, demografisk sikkerhet og territorial forankring i landene som formet dem.
Europa skal deretter ta det uten sidestykke at det bringer sitt urbefolkningskrav inn på den internasjonale scenen. Med utgangspunkt i eksisterende rammer brukt av andre urfolk skal den nye EU sende en formell forespørsel om anerkjennelse av denne erklæringen til FN-organer, presentere demografiske data som viser trusselen fra befolkningsutskifting, og iverksette forslag i Europarådet som hevder legitimiteten i europeiske urbefolkningskrav. Gitt den nåværende amerikanske administrasjonens uttalelser om Europa og masseinnvandring, er det mer sannsynlig enn noensinne at disse forslagene vil få støtte fra USA.
Dette kan bli et paradigmeskifte i globale normer, for første gang vil det anerkjennes internasjonalt at europeere, like mye som andre urfolk, har rett til å bestå som en distinkt sivilisasjon. Når dette er anerkjent, vil denne doktrinen bli et skjold mot ideologisk press, som gir Europa det moralske og juridiske grunnlaget for å forsvare sin demografiske fremtid overfor verden, selv der dette kommer i konflikt med tidligere liberal lovgivning om «menneskerettigheter». Dette vil for første gang innebære en reversering på den internasjonale scenen av den altomfattende spredningen av den universelle menneskerettighetsdoktrinen, som vil bli underordnet retten til selvopprettholdelse for det europeiske folk.
Det europeiske kulturakademiet
Men sivilisasjonsbevissthet kan ikke skapes ved lov. Det vil være nødvendig å ta skritt for å gjenoppdage europeisk identitet, og her vil flaggskipet være en ny institusjon, det europeiske kulturakademiet. Akademiet vil bestå av forskere, historikere, lingvister, naturvitere og filosofer fra hele Europas nasjoner. Deres oppgave vil være å formulere Europas kulturelle arv, definere en intellektuell kanon og sikre at utdannings- og kulturpolitikk reflekterer særpregene ved europeisk sivilisasjon. Dette kan gi en ny forståelse av europeisk identitet og historie, og bekjempe etterkrigskonsensusen av skyld som dominerer intellektuelt liv i Europa.
For å støtte dette arbeidet skal akademiet etablere et patronasjeprogram for å styrke europeisk kulturliv. Dette vil inkludere stipender og residensordninger for kunstnere, forfattere, komponister og forskere som arbeider innenfor den europeiske tradisjonen, finansiering til bevaring og revitalisering av regionale folketradisjoner og arkitektoniske stiler, samt støtte til forskning på Europas eldgamle fortid, genetisk opphav, mytologi, litteratur og filosofi. I stedet for å være avhengig av markedet for å støtte slike prosjekter, skal denne ordningen gjenreise den eldre europeiske modellen der kulturell produksjon ble opprettholdt av institusjoner som så sin oppgave som sivilisatorisk viktig. Denne patronasjen vil gi både materiell støtte og symbolsk legitimitet til de som driver med intellektuell og kunstnerisk fornyelse av Europa, i en tid der privat støtte i stor grad går til venstreradikale og postmodernistiske kulturprosjekter.
Akademiet skal også administrere en serie kontinentale priser som anerkjenner fremragende prestasjoner innen vitenskap, kunst, litteratur, historisk forskning og kulturbevaring. Dette vil være prestisjetunge utmerkelser som skal feire det fremste i europeisk ånd. Disse prisene skal fungere som Europas motstykke til Nobelprisene, men forankret i en eksplisitt anerkjennelse av Europas sivilisatoriske prestasjoner. Hensikten er ikke bare å belønne prestasjon, men å skape en offentlig fortelling om europeisk dyktighet og bidra til en felles bevissthet om å høre til en sivilisasjon som har skapt skjønnhet, sannhet og storhet.
Ved siden av offentlig finansiering skal akademiet også anerkjenne private personer som bidrar til kulturell produksjon i Europa. Dette vil gjenopplive tradisjonen med privat patronasje som lå bak store deler av Europas kunstneriske blomstring i perioder som renessansen. Disse bidragene skal ikke sees som gaver, men som uttrykk for samfunnsansvar overfor sivilisasjonen man tilhører, noe som kan oppmuntre andre statussøkende eliter til å investere sin rikdom i Europas fornyelse. Ved å gjenreise den europeiske modellen for opplyst patronasje vil akademiet frembringe en ny klasse kulturelle forvaltere, europeere som bruker sin rikdom og innflytelse til å opprettholde kunstnerisk og intellektuell blomstring i sivilisasjonen.
Den store tilbakerullingen
Før noen fornyelse kan begynne på kontinentet må vi først ta flammekaster til de enorme mengder lovgivning som er etterlatt av liberale teknokrater, designet for å gjøre EU til et redskap for å kastrere nasjonalisme og suverenitet. Et gjenreist Europa må derfor iverksette det som kan kalles Den store tilbakerullingen, en bevisst og omfattende oppheving av den sentraliserende juridiske arkitekturen i dagens EU. Det finnes et syn som hevder at EU uunngåelig vil være et stadig mer sentraliserende liberalt prosjekt fiendtlig overfor nasjonal suverenitet, men det er viktig å huske at EU er der det er nå fordi liberale politikere gjennom tiår gradvis gjennomførte endringer. Nasjonalister må ha den samme viljen til å gradvis flenge vekk dette sentraliserende apparatet og implementere endringer som begrenser og omdirigerer unionen. I prinsippet kan enhver lovgivning som har omgjort unionen fra et samarbeidsverktøy til et prosjekt for sosial ingeniørkunst, fjernes.
En koalisjon av regjeringer som forplikter seg til europeisk fornyelse kan tvinge fram en gjenåpning av traktatene som satte EU på dagens kurs. Når den døren er åpnet, vil førsteprioritet være å rulle tilbake Maastricht-Lisbon-pakken som bygde sentraliserende funksjoner inn i unionens juridiske struktur. EUs lovs overhøyhet og evnen til å definere grensene for nasjonal suverenitet må bort.
En av de første tingene som må fjernes av det nye Europa er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette symbolet på universalistisk menneskerettighetsregime har blitt et farlig redskap for juridisk aktivisme som brukes til å gripe inn i innvandringspolitikk, blokkere deportasjoner av inntrengere og plassere abstrakte kosmopolitiske rettigheter over de konkrete interessene til det europeiske folk. Dens avskaffelse vil bli en gledens dag for nasjonalister som har sett den undergrave grensetrygging i årevis.
Senere tid har også vist at en av de mest akutte og symbolske delene av denne tilbakerullingen vil være rettet mot Digital Services Act. Denne loven, nylig brukt av EU-kommisjonen til å ilegge en enorm bot på X, viser hvordan unionen har omfavnet en reguleringsstrategi som behandler internett som et domene som skal strammes inn og steriliseres etter Brussel-elitens ideologiske preferanser. Dette truer den politiske ytringsfriheten til alle europeere og brukes av teknokrater til å privilegere etablerte narrativer under dekke av «tillit og sikkerhet».
For en reformert EU vil prioriteten innen lovgivning om digital kommunikasjon være å beskytte europeere mot sensur fra Big Tech. Evnen til å tale fritt og kritisere autoritet er essensiell for kontinentets fornyelse. Den store tilbakerullingen skal derfor omfatte avskaffelse av sensurparagrafene i Digital Services Act og omdirigere loven slik at den holder plattformer ansvarlige for sensur og politisk slagside.
Det nye Europa skal også etablere et europeisk charter for digital frihet. Nesten alle som deltar i dette fornyelsesprosjektet har på et tidspunkt vært offer for digital sensur. Nå skal de bruke EUs apparat for å gjøre slutt på ideologisk sensur av stolte europeere. Charteret vil erklære at politisk sensur av europeere er forbudt, også hvis den skjer under press fra NGOer, selskaper eller andre stater. Enhver europeer skal ha en juridisk håndhevbar rett til ytringsfrihet på nett, inkludert beskyttelse mot scenenekt, shadow banning og algoritmisk undertrykking, samt en rett til åpenhet fra plattformene om hvordan og hvorfor de sensureres. Plattformene vil få et ultimatum om å reversere år med sensur og gjenåpne kontoer for europeere som ble utestengt for politisk tale, ellers møte bøter og andre sanksjoner.
Å frigjøre Europas økonomi
Ved siden av demonteringen av det institusjonaliserte liberal pluralistiske apparat i EU, må Den store tilbakerullingen også rive ned det kvelende reguleringsregimet som lammer europeisk innovasjon. Europas tilbakegang er ikke utelukkende demografisk, og dersom nasjonalister vil vinne støtte fra folket for sin visjon om et gjenreist Europa, må de også levere økonomisk fremgang. Men dette er umulig under dagens EU-strukturer. Tiår med teknokratisk regelmaking har skapt en regeldjungel som små og mellomstore bedrifter knapt kommer igjennom, og å starte bedrift i Europa er vanskeligere enn nesten hvor som helst ellers i den utviklede verden.
Samtidig har en for enkel fortelling grepet høyresiden, at Europa ble hengende etter USA bare på grunn av mer regulering og mindre økonomisk frihet. Virkeligheten er mer kompleks. Det som virkelig skilte amerikansk og europeisk respons på finanskrisen var at EU valgte en aggressivt konservativ makroøkonomisk respons. Etter neoliberal ortodoksi påla Brussel finanspakker og forbud mot statlig støtte til industri som hindret stater i å utforme nasjonal industripolitikk og blokkerte muligheten til strategisk investering for å gjenreise vekst. Etter eurosonens gjeldskrise ble medlemsstater låst til stramme underskuddsgrenser som gjorde det umulig å støtte framtidens industrier, nettopp slike langsiktige investeringer som gjorde at Kina og USA kunne rykke fra. Resultatet ble et tiår med innstramminger, underinvestering, lav etterspørsel, arbeidsledighet og tapt vekst og innovasjon.
Til dette kommer meningsløst straffende reguleringer som cookie-lovgivningen og GDPR, som hemmer innovatører samtidig som de gjør lite for det felles beste. Som del av vår store tilbakerulling skal disse begrensningene fjernes i sin helhet. Økonomisk frihet i en konføderal europeisk union betyr særlig friheten for nasjoner og regioner til å følge sine egne utviklingsstrategier uten vetorett fra Brussel. Følgelig skal finanspakten skrotes, sammen med de øvrige rammene for Brussel-pålagte budsjettbegrensninger, og nasjonale regjeringer skal få tilbake friheten til å investere strategisk i nasjonale industrier og innovasjon, og forfølge langsiktig økonomisk utvikling uten eksterne vetorettigheter.
Suverenitet og subsidiaritet
Dagens EU har ingen sjel. En EU styrt av patrioter vil bygges rundt to fundamentale prinsipper, suverenitet og subsidiaritet. Etter år med tilbakerulling vil den nye unionen være en klart definert og begrenset konføderasjon, ikke en superstat. Nasjonene vil beholde siste ord i saker som innvandring, helse og utdanning. Overnasjonale organer skal kun eksistere der sakens skala genuint krever det.
Denne klarheten skal garanteres av en ny konføderal grunnlov, tett modellert på Sveits. Denne grunnloven skal markere forpliktelsen til å bruke unionen for å beskytte integriteten til Europas historiske nasjoner, styrke og gjenreise Europas historiske regioner og kulturelle minoriteter, og sikre at subsidiaritetsprinsippet hindrer dominans av kontinentet fra en enkelt makt. Den skal sette harde grenser for unionen for å forhindre byråkratisk overreach og gi et permanent juridisk vern for den kulturelle og demografiske integriteten til Europas nasjoner.
Subsidiaritet beskytter Europa mot de to store farene som alltid har hjemsøkt kontinentet, tendensen til sentraliserende styre og dominans fra ett eneste maktcentrum. Subsidiaritet vil bli nedfelt som et hardt prinsipp som skyver beslutningsmyndighet nedover, dette vil bety nasjoner der det er passende, men også Europas historiske regioner der det kan, og gi steder som Bayern, Catalonia, Flandern, Tyrol og utallige andre muligheten til å forme sine egne kulturelle liv uten mikro-styring fra Brussel eller overkjøring fra sentraliserte nasjonalstater.
Dette ville være en naturlig gjenopprettelse av Europa som et mangfoldig teppe av sterke lokale identiteter, slik det var i mesteparten av sin historie. Og ved å spre makt utover Europas naturlige fellesskap vil subsidiaritet forhindre at en enkelt stat dominerer EUs retning, og dermed avhjelpe den utbredte frustrasjonen fra land på Europas periferi over tysk og fransk dominans.
Festning Europa
Etter anerkjennelsen av europeisk urbefolkningsstatus og trusselen om utslettelse gjennom masseinnvandring, må topp prioritet være å hindre denne utslettelsen. Dette vil kreve reversering av masseinnvandring, men først må grensene sikres. Det er på tide å bygge Festning Europa. Dette er et av områdene der fordelene ved europeisk samarbeid på patriotiske linjer blir aller tydeligst.
I tiår har kontinentets yttergrense vært bredt åpen for kriminelle menneskesmuglere, fremmede regjeringer som eksporterer uønskede befolkninger, og et nettverk av NGOer som bistår i denne sivilisatoriske forbrytelsen. Dette må behandles som den kriminelle konspirasjonen det er. Det må innføres nødlover for å demontere NGO-nettverket som undergraver Europas sikkerhet. I samarbeid med nasjonale regjeringer skal det gjennomføres omfattende undersøkelser av operasjoner og finansieringsnettverk, og deres sponsorer skal straffes eller sanksjoneres av EU.
Middelhavet er Europas hav, og det må sikres for enhver pris som et symboltungt første skritt. Fri for menneskerettighetskonvensjonens begrensninger skal nødmyndigheter gi europeiske stater rett til å nekte anløp, beslaglegge fartøy, trekke tilbake lisenser og forby NGO-aktivitet i europeiske farvann. Europeiske stater skal samarbeide om felles sjøoperasjoner, grenseforsterkning, etterretningsdeling og koordinerte deportasjoner. Stater i Afrika og Midtøsten som legger til rette for menneskesmugling inn mot Europa skal møte diplomatisk press og eventuelt sanksjoner.
Migranter som blir stanset i Middelhavet skal bringes til sikre havner utenfor Europa, og aldri gis ankomst til EU. Festning Europa skal kreve en felles europeisk ordning for retur og innreiseforbud. En migrant som blir avvist av ett europeisk land kan ikke få spasere inn i et annet. Ulovlig innreise kan aldri gi et grunnlag for opphold i unionen.
Remigrasjon
Festning Europa sikrer yttergrensen, remigrasjon gjenoppretter innsiden. Selv med sikrede grenser er flere europeiske land så langt nede i masseinnvandringsprosjektet at utslettelse ikke kan unngås uten en reversering. Innvandringsnivåene har vært så høye at ur-europeere i mange land er på vei mot minoritetsstatus i egne hjemland. Dersom Europa skal bestå, må det ikke bare stoppe nye tilstrømninger, men også reversere de demografiske skadene som allerede er påført.
Remigrasjon er den lovlige, organiserte og nødvendige tilbakeføringen av fremmede befolkningsgrupper som ikke har en langsiktig plass i europeiske samfunn. Dette begynner med de mest åpenbare tilfellene:
- Deportering av ulovlige migranter som har blitt værende i Europa i årevis på grunn av svake deportasjonsrutiner eller vern gjennom menneskerettighetslovgivning
- Fratakelse av statsborgerskap og deportasjon av utlendinger med kriminelle dommer
- Fratakelse av statsborgerskap og deportasjon av utlendinger på trygdeytelser
- Deportering av migranter med svindel eller utløpte oppholdsgrunnlag
Men selv håndtering av alle disse åpenbare kategoriene kan ikke gjenreise den demografiske integriteten i mange europeiske land. Remigrasjon må utvides til å omfatte frivillige returprogrammer for ikke europeiske grupper, støttet av bilaterale avtaler og økonomiske insentiver. Her kan europeisk samarbeid på nytt bli en fordel, ved at unionen bruker sin samlede økonomiske og diplomatiske tyngde til å forhandle returordninger. Uten menneskerettighetsregimet fra EU i veien kan nye deportasjonsordrer bli raske, håndhevbare og koordinert på kontinentnivå. En migrant som blir fjernet fra ett land skal ikke få dukke opp i et annet.
Etter hvert vil europeiske nasjoner måtte utvikle større insentiver for å oppmuntre migranter, inkludert andre og tredje generasjons, til å flytte. Her igjen vil en sterkt samordnet europeisk union være viktig for å koordinere beste praksis og forsvare legitimiteten til slike ordninger internasjonalt.
Remigrasjon må bli sentral i ethvert europeisk fornyelsesprosjekt. Kontinentet kan ikke gjenreise kulturell selvtillit eller nasjonal suverenitet mens dets demografiske grunnlag uthules av etniske blokker som med rette ikke oppfatter seg som en del av historien. Alle samfunn i historien har forstått dette, nå må Europa gjenoppdage det. Når Festning Europa sikrer yttergrensen og remigrasjon gjenoppretter demografisk integritet kan kontinentet endelig begynne arbeidet med fornyelse.
Disse tiltakene er kun et startpunkt, et minimum for en sivilisatorisk oppvåkning. Men de er samtidig svært gjennomførbare dersom nasjonalistiske partier med viljen til å implementere dem blir dominerende på kontinentet. De legger grunnlaget for at europeere kan reversere tiår med byråkratisk overstyring, skadelige sentraliserende tendenser, anti-europeisk venstrekulturell produksjon, undergravende menneskerettighetslovgivning, taleundertrykkelse, svak grensesikring og demografisk utskifting gjennom masseinnvandring. Disse tiltakene alene er kanskje ikke nok, men uten dem vil en genuin europeisk fornyelse ikke være mulig.
