Forskning: Like barn leker best

Forskning viser at spedbarn utvikler tydelige preferanser for sin egen etniske gruppe allerede i løpet av de første månedene av livet. Rabulisten har undersøkt hva både vitenskapen og filosofien sier om fenomenet og funnene utfordrer ideen om at gruppeidentitet er noe vi lærer, og ikke noe vi bærer med oss fra starten.

Fra tid til annen dukker det opp en opphetet debatt på sosiale medier om etnisk identitet eller racial identity, som det gjerne heter på engelsk. Hva er det egentlig som former barns holdninger til egen og andres etnisitet? Er det noe vi er født med, eller noe vi lærer? Nyere forskning viser at preferanser for egen gruppe utvikles tidligere enn mange kanskje tror, og at tilhørighet og trygghet spiller en nøkkelrolle.
Rabulisten har derfor sett nærmere på både vitenskapelige studier og filosofiske perspektiver for å forstå hva som former denne tidlige gruppeidentiteten. Funnene peker mot en dypere, kanskje universell menneskelig tilbøyelighet: Barn foretrekker det kjente, det som ligner dem selv, ikke som et uttrykk for fordom, men som et tidlig tegn på behovet for fellesskap og forankring.

Studier fra internasjonale forskningsmiljøer peker alle i samme retning, barns preferanser for egne grupper formes tidlig og påvirker hvordan de oppfatter og behandler andre. Fra spedbarns blikkretning til assosiasjoner, ser vi mønstre som antyder en biologisk og sosialt innlært tendens mot gruppetilhørighet.

Allerede ved tre måneder foretrekker barn «sine egne»

En studie publisert i Developmental Science undersøkte når barn begynner å foretrekke ansikter som ligner på dem selv. Forskere testet både nyfødte og tre måneder gamle spedbarn. Resultatene var klare: Nyfødte viste ingen preferanse for noen spesiell etnisitet, men allerede ved tre måneders alder foretrakk barna ansikter fra sin egen etniske gruppe. Forskerne mener dette skyldes visuell eksponering, at spedbarns hjerne formes av ansiktene de ser mest, og dermed utvikler en prototype for hvordan et «normalt» ansikt ser ut.

Ved ni måneder knyttes rase til følelser

En annen studie fant at ni måneder gamle babyer ikke bare gjenkjenner forskjellen mellom ansikter fra ulike grupper, de begynner også å assosiere følelsesladet musikk med ansikter av ulik etnisitet. Når glade toner ble spilt, kikket barna lengre på ansikter som tilhørte deres egen rase. Når trist musikk ble spilt, skiftet de blikket til «fremmede» ansikter. Dette tyder på at spedbarn i løpet av sitt første leveår utvikler følelsesmessige koblinger mellom gruppe og valens, positive følelser for egne, negative for andre.

Implisitte skiller

Selv om studiene ikke argumenterer for medfødte fordommer, antyder de et annet dyptgående fenomen: Mennesker, selv spedbarn former raskt skiller mellom «oss» og «dem» basert på eksponering. Konsekvensen er at allerede i tidlig barndom oppstår en implisitt forskjellsbehandling, som senere kan forplante seg som preferanse for egen gruppe.

Et spørsmål om tilhørighet

Det gamle ordtaket «like barn leker best» viser seg å ha dypere rot enn enkelte kanskje skulle tro. Forskningen antyder at det er naturlig ja, kanskje uunngåelig, at barn utvikler en preferanse for det som er kjent og likt. Det handler ikke bare avvisning av det fremmede, men om tilhørighet og trygghet. Hjernen formes av gjentakelse og nærhet. Når barn i sine første leveår hovedsakelig ser ansikter som ligner på deres egne, blir det nettopp disse ansiktene de knytter positive assosiasjoner til. Å foretrekke sine egne er derfor ikke nødvendigvis et uttrykk for fordom, men for en grunnleggende menneskelig søken etter det gjenkjennelige.

Filosofisk støtte: Et menneskelig behov for tilhørighet

De nyere funnene om barns tidlige preferanser for egen gruppe har dyp forankring i klassisk og moderne filosofi. Flere av historiens viktigste tenkere har utforsket menneskets iboende behov for fellesskap, trygghet og identitet gjennom tilhørighet til en gruppe. Dette gir en bredere forståelse av hvorfor uttrykket «like barn leker best» ikke bare er et tilfeldig ordtak, men reflekterer en grunnleggende menneskelig egenskap.

Dette spørsmålet, hvorfor mennesker føler sterkere tilknytning til det som er kjent og likt, er ikke bare et psykologisk eller nevrologisk anliggende. Det har også opptatt noen av de største tenkerne i filosofihistorien. Fra antikkens Hellas til moderne tid har filosofer forsøkt å forstå hvordan menneskelig identitet formes i møtet med fellesskapet, og hvorfor tilhørighet til en gruppe er så grunnleggende for individets utvikling. Der hvor moderne forskning peker på tidlige preferanser som naturlige og nødvendige, gir filosofien en dypere innsikt i hvorfor dette behovet for tilknytning og stabilitet kan være selve fundamentet for moral, samfunn og menneskelig blomstring. Nedenfor ser vi nærmere på hvordan tenkere som Aristoteles, Hume, Burke, Nietzsche og MacIntyre har nærmet seg dette spørsmålet.

Aristoteles – Mennesket som et sosialt og politisk dyr

Aristoteles (384–322 f.Kr.) betegnet mennesket som et zoon politikon, et vesen som i sin natur søker fellesskap og politisk samfunn. Han hevdet at det er i menneskets natur å leve i grupper og å søke tilhørighet, fordi ingen kan realisere sitt fulle potensial uten sosial samhandling. For Aristoteles er det derfor både naturlig og nødvendig å foretrekke det kjente, altså mennesker som ligner en selv, fordi dette skaper harmoni og tillit i gruppen. Uten slik preferanse kan samfunnet bli ustabilt. Dette synet understreker at barns tidlige gruppepreferanser ikke bare er tilfeldige, men en del av den sosiale strukturen som sikrer orden og samhørighet.

David Hume – Følelser og vaner som drivkraft

Hume (1711–1776) var en av de første moderne filosofene som understreket at menneskets handlinger og holdninger i stor grad styres av følelser, ikke ren fornuft. I hans perspektiv formes preferanser og fordommer gjennom vaner og emosjonelle bånd. Barns tidlige favorisering av «sine egne» kan derfor forstås som en naturlig konsekvens av gjentatt eksponering, hvor positive følelser utvikles gjennom tilknytning og trygghet. Hume ville argumentere for at denne affektive læringen ikke nødvendigvis er bevisst, men likevel er kraftfull nok til å forme sosial atferd og gruppeidentitet tidlig i livet. Dermed er preferanser ikke nødvendigvis rasjonelle valg, men følelsesmessige reaksjoner som fremmer sosial tilhørighet.

Edmund Burke – Tradisjon, kontinuitet og stabilitet

Burke (1729–1797) var opptatt av viktigheten av tradisjon og kulturell kontinuitet for samfunnets stabilitet. Han mente at mennesker søker trygghet i kjente sosiale og kulturelle strukturer, og at tilhørighet til egen gruppe ikke er et uttrykk for fiendtlighet mot andre, men et uttrykk for et behov for orden og samhørighet. Burke advarte mot hurtige brudd og for raske endringer som kan undergrave denne stabiliteten. Sett i lys av barns preferanser, kan man si at det å knytte seg til det kjente og «egne» ansikter er et tidlig uttrykk for dette grunnleggende behovet for kulturell og sosial kontinuitet, som sikrer en trygg oppvekst og identitet.

Friedrich Nietzsche – Gruppeidentitet og vilje til makt

Nietzsche (1844–1900) så menneskets identitet som dypt knyttet til tilhørighet i grupper, stammer eller kulturer som gir individet mening og styrke. Hans konsept om «vilje til makt» kan tolkes som en søken etter selvhevdelse innenfor slike grupper. Barn søker trygghet og styrke i det som ligner dem selv fordi det gir en følelse av tilhørighet og makt, et fundament for egenverd og selvtillit. Nietzsche ville dermed forklare barns tidlige gruppepreferanser som et uttrykk for en medfødt trang til å identifisere seg med en «stamme» som gir mening, beskyttelse og selvrespekt, snarere enn bare en passiv reaksjon på miljøet.

Alasdair MacIntyre – Moralsk identitet gjennom fellesskap

MacIntyre (1929–2025) fokuserte i sin filosofi på hvordan vår moralske og sosiale identitet formes gjennom deltakelse i konkrete fellesskap og tradisjoner. Han mente at mennesker ikke kunne utvikle en stabil identitet isolert, men bare i relasjon til andre, innenfor en kultur som ga rammer og verdier. Barns preferanser for sin egen gruppe kunne derfor ses som en tidlig manifestasjon av dette behovet for sosial forankring. Gjennom gjentatt eksponering for egen kultur og gruppe utviklet barnet en moral og en følelse av tilhørighet som var essensiell for personlig utvikling og sosial funksjon. MacIntyres perspektiv viste hvordan identitet ikke bare handlet om individuelle valg, men var dypt forankret i gruppefellesskap og tradisjon.










Rabulisten.no

Om skribenten: Redaksjonen

Nyhetsssaker, lederartikler og redaksjonelle kommentarer skrevet av redaksjonen i Rabulisten.

Aktuelt nå