Sosiale medier beskrives her som en gift som ødelegger barnas sinn, forderver de voksnes moral og undergraver samfunnets politiske helse. Innlegget argumenterer for et totalforbud for mindreårige, avskaffelse av anonymitet for voksne og samtidig full ytringsfrihet, som en nødvendig helhet for å unngå et fremtidig samfunn preget av feighet, sensur og kaos.
Av: Yann Vallerie. Oversatt av Rabulisten.
Det er på tide å våge å si det alle vet, men som ingen lenger tør å formulere klart: sosiale medier er en gift. En langsom gift for barn. En moralsk gift for voksne. En politisk gift for folkene. Og i motsetning til det dominerende narrativet er problemet ikke bare hva som blir sagt der, men måten man skjuler seg på.
Jeg argumenterer her for to radikale, sammenhengende og uatskillelige tiltak: forbud mot sosiale medier for mindreårige, og avskaffelse av anonymitet på nettet for voksne. Men jeg legger umiddelbart til den ikke-forhandlingsbare betingelsen: samtidig avskaffelse av alle frihetsfiendtlige lover som knebler ytringen i Frankrike og i Vesten, Pleven, Gayssot, Taubira for Frankrike, samt en garanti for sikre nettverk og konfidensialitet for data, det motsatte av det dagens tredjeverdensifiserte Frankrike gjør, som er hacket overalt.
Maskene må falle. Og munnkurvene også, samtidig som alles sikkerhet må garanteres.
Barna, forsøkskaniner i et monstrøst eksperiment
Sosiale medier er en nevrologisk krigsmaskin. De fanger oppmerksomheten, fragmenterer tenkningen, dopaminiserer hjernen kunstig, skaper avhengighet, angst og aggressivitet. Dette er ikke lenger et debattspørsmål, det er dokumentert, målt og observerbart. Et barn har ingenting å gjøre på TikTok, Instagram eller Snapchat.
Ingenting. Ikke litt. Ikke med foreldrekontroll.
Ingenting.
Man utsetter hjerner under utvikling for kontinuerlige strømmer av seksualiserte bilder, symbolsk vold, konstant sosial sammenligning, forsløvende eller perverterte innhold. Man produserer ustabile, narsissistiske, engstelige og depressive generasjoner, noen ganger hatefulle. Og deretter later man som om man er overrasket over eksplosjonen av psykiske lidelser, skolefrafall og tidlig brutalitet.
Sosiale medier er ikke nøytrale. De endrer hjernen, som et rusmiddel. Og man gir ikke rusmidler til barn i frihetens navn.
Å forby mindreårige tilgang til sosiale medier er ikke å straffe dem. Det er å beskytte deres uskyld, deres langsomhet, deres evne til å drømme, deres fremtid.
Et barn har noe annet å gjøre enn å bli en slave av skjermen: lese, leke, noen ganger slåss, ofte kjede seg, se den virkelige verden, lære å snakke til ansikter.
De voksne, det anonyme feighetens herredømme
For voksne er problemet det motsatte, men like alvorlig: anonymiteten har blitt en fabrikk for feiginger.
Aldri i historien har så mange menn og kvinner sagt ting de aldri ville stått for med åpent ansikt. Anonymiteten åpner døren for alt, for nedrighet, gratis fornærmelser, moralsk angiveri, konstant trolling, kampanjer, motbydelige kommentarer som aldri ville blitt tatt i virkeligheten.
Internett er i dag et livsrom, noen ganger mer strukturerende enn gaten, skolen eller arbeidet. Hvorfor skulle man akseptere at ytringer utspiller seg der som man ikke ville turt å fremføre rundt et familiebord eller overfor en nabo.
Det handler ikke om å kontrollere. Det handler om å ansvarliggjøre.
Med åpent ansikt snakker man annerledes. Man tenker annerledes. Man veier ordene. Man tar ansvar.
Men da, total ytringsfrihet
Og det er her feigingene virkelig avslører seg. For å kreve slutten på anonymiteten uten å frigjøre ytringen ville være et tyranni.
Man kan ikke be borgere om å tale med åpent ansikt samtidig som man juridisk truer dem for hvert feiltrinn. Pleven-, Gayssot- og Taubira-lovene og deres europeiske varianter har forvandlet det offentlige rom til et juridisk minefelt. De har infantilisert debatten, frosset tenkningen og kriminalisert meninger.
Ja til synlige ansikter. Men ja til total ytringsfrihet, så lenge det ikke finnes fysiske trusler eller organisert trakassering.
Resten hører hjemme i debatt, i idékonflikt og i menneskelig konfrontasjon. Et voksent samfunn beskytter seg ikke gjennom sensur, men gjennom borgernes styrke.
Den nære fremtiden vil være brutal. Falske sexvideoer, falske kriminelle videoer, manipulerte bilder, automatiserte mediekampanjer og ødeleggelse av omdømme på få timer. Kunstig intelligens vil gjøre visuell løgn umulig å skille fra virkeligheten.
I en slik verden blir anonymitet et masseødeleggelsesvåpen. Med åpent ansikt kan man forsvare seg. Med maske er man et bytte.
Valget står mellom sannheten eller kaoset
Vi må velge.
Enten aksepterer vi et samfunn av fordummede barn og maskerte voksne.
Eller så gjeninnfører vi enkle, harde, men rettferdige regler.
Ingen sosiale medier for barn. Ansvarlige voksne med åpent ansikt. Og en ytringsfrihet som endelig er frigjort fra sine ideologiske lenker.
Det er en helhet. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.
Ellers vil vi få den verste av verdener: sensur og feighet. Overvåkning og uansvarlighet. Skjermen og tomheten.
Og denne gangen vil vi ikke kunne si at vi ikke visste.
