For 50 år siden falt Phnom Penh i hendene på Pol Pot: Venstresidens selektive hukommelse

Den 17. april 1975 falt Phnom Penh i hendene på Røde Khmer. Femti år senere blekner minnet om det kambodsjanske folkemordet iscenesatt av Pol Pot, i tåken av en glemsel nøye opprettholdt av nettopp dem som den gang hyllet denne «frigjøringen» som en folkets seier. Et halvt århundre senere er det på tide å minne om fakta og om ansvaret.

Den dagen marsjerte soldatene fra det demokratiske Kampuchea inn i Phnom Penh, kledd i svart, med rødt skjerf rundt halsen. Bak smilene deres var det terroren som tok bolig. I løpet av få timer ble byen tømt for sine to millioner innbyggere: kvinner, barn, gamle, syke, alle ble tvunget til å marsjere mot landsbygda, forvandlet til omskoleringsleirer. De som bar briller, eide en bok eller underviste, ble henrettet. De andre ble sultet, slått, brukt som slavearbeidere til de stupte. Kambodsja ble, i likhet med Maos Kina, et enormt landlig gulag, der ethvert spor av individualitet skulle viskes ut.

Kommunismens pris: To millioner døde

Fra 1975 til 1979 ble mellom 1,5 og 2 millioner kambodsjanere massakrert, i en verden preget av likegyldighet. Det utgjorde over 20 % av landets befolkning. Et helt folk ble utryddet av et ideologisk regime, inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, formet ved franske universiteter og høyrøstet støttet av progressive venstreintellektuelle.

Den franske pressens medskyldighet

I Frankrike ble dette maktovertaket hyllet som et stolt oppgjør med kolonitiden. Le Monde gledet seg over en «by frigjort i folkets entusiasme», Libération hadde overskriften «Syv dager med feiring for frigjøringen», og L’Humanité avviste de første vitnesbyrdene om massakrer som «desinformasjon». Verre var det at da hundrevis av kambodsjanere forsøkte å søke tilflukt ved den franske ambassaden i Phnom Penh, gav Paris etter for ideologisk press og utleverte dem til døden.

Det ble en dyster gjentakelse av sviket ved Dien Bien Phu i 1954 og overfor harki’ene i 1962. Hver gang den samme logikken: Uskyldige ofres på revolusjonens alter.

I dag er det få stemmer som minner om realiteten bak Pol Pots regime. Få aviser erkjenner sin medskyldige blindhet. Bare Marine Le Pen har i en nøktern melding hedret ofrene. På venstresiden er tausheten trykkende. Ingen anger, ingen selvransakelse. Hukommelsen er selektiv.

Et ansvar for å huske – mot strømmen

Samtidig som ordet «fascisme» daglig misbrukes for å diskreditere politiske motstandere, er det på høy tid å minne om at de kommunistiske regimene, fra Sovjetunionen til Kina, fra Cuba til Kambodsja, er ansvarlige for over hundre millioner døde. Dette tallet står aldri å lese i skolebøkene.

Å minnes Phnom Penhs fall og starten på Røde Khmer-helvetet, er å reflektere over at barbari ikke alltid bærer brune uniformer. Noen ganger kommer det i svart dress, med Maos lille røde i hånden.

Denne saken ble først publisert i Breizh-info.