Mens Europas ledere hyller «mangfold» og menneskerettigheter, påpeker Clare Ellis at dagens migrasjonspolitikk i praksis oppfyller FNs egen definisjon av folkemord på innfødte europeere. I tredje bind av The Blackening of Europe viser hun hvordan masseinnvandring, politisk omveltning og et sammenbrudd i sosial tillit undergraver europeernes rett til selvbestemmelse, samtidig som innvandrere gis både individuelle og kollektive privilegier. Denne bokanmeldelsen drøfter Ellis sine påstander om at det som selges inn som humanitet og liberalisme, i realiteten er et bevisst prosjekt for å erstatte Europas folk.
Av: F. Roger Devlin. Oversatt av Rabulisten.
Clare Ellis, The Blackening of Europe, Vol. 3: Critical Views, Arktos Media, Ltd., 244 sider, $22,95 paperback, $6,99 e-bok.
Clare Ellis er født i Skottland og bosatt i Canada, hun tok doktorgrad ved University of New Brunswick i 2017 med en avhandling om multikulturalisme og masseinnvandring til Europa. Hennes veileder var Ricardo Duchesne. The Blackening of Europe er et tredelt verk basert på den avhandlingen. Bind én, viet til «ideologier og internasjonale utviklinger», ble utgitt i 2020, det andre, som jeg anmeldte, handler om «innvandring, islam og migrantkrisen», og kom i 2022. I februar 2023 ble forlaget hennes, Arktos Media, utestengt av Ingram Content Group, verdens største bokdistributør. Dette tilbakeslaget forsinket utgivelsen av dette tredje bindet med over ett år, men det er endelig tilgjengelig.
Bind tre oppsummerer tre konsekvenser av masseinnvandring for innfødte europeere, demografisk tilbakegang, politisk tilbakegang, og et fall i sosial tillit og samhørighet. Forfatteren hevder at dette utgjør folkemord mot europeere under veletablerte prinsipper i internasjonal lov. Hun gjennomgår også arbeidet til fremtredende neokonservative kritikere av massiv muslimsk innvandring, og finner deres arbeider nyttige men utilstrekkelige.
Liberale individuelle rettigheter vs. multikulturelle grupperettigheter
Den rådende ideologien i samtidas Europa kan kalles «liberal multikulturalisme», eller kanskje «multikulturell liberalisme». Den har to bestanddeler, og de er kanskje ikke engang forenlige, multikulturalisme forstår samtidsvestlige samfunn som delt i diskrete grupper, hver med sine egne rettigheter, mens liberalisme er en doktrine om individuelle rettigheter utviklet innenfor den usedvanlig individualistiske sivilisasjonen Europa lenge før masseinnvandring. Liberalisme passer dårlig med de gruppeorienterte, arvete sedvanene til ikke-europeiske innvandrere, særlig muslimer, og multikulturalisme er utviklet spesifikt for deres behov og til deres fordel.
Selv de mest konsekvente liberale individualistene må ta stilling til spørsmålet om hvorvidt grupperettigheter eksisterer og hva slike rettigheter bør være. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, slo fast at «enhver har rett til en nasjonalitet» som han ikke vil bli vilkårlig fratatt. Verden består ikke bare av individer, mennesker er overalt stammefolk.
Nasjonal selvbestemmelse er en grupperettighet som er bredt anerkjent i internasjonal rett. I 1966 vedtok FN en internasjonal pakt om sivile og politiske rettigheter. Dens aller første artikkel erklærer: «Alle folk har rett til selvbestemmelse» og, basert på denne retten, «fritt bestemme sin politiske status.» Den italienske juristen Antonio Cassese presiserte dette:
Intern selvbestemmelse betyr retten til autentisk selvstyre, det vil si retten for et folk virkelig og fritt å velge sitt eget politiske og økonomiske regime, hvilket er langt mer enn å velge blant det som tilbys fra ett politisk eller økonomisk ståsted alene. Det er en vedvarende rett … retten til intern selvbestemmelse blir verken ødelagt eller redusert ved at den en gang tidligere er blitt gjort gjeldende og satt i verk.
Dette betyr at det ikke finnes irreversible statlige politikkvalg, inkludert migrasjonspolitikk.
Ordet «folkemord», avledet fra gresk genos, oversettbart som rase, stamme eller slekt, ble myntet på 1940-tallet av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin. Han var initiativtaker til Konvensjonen om forebygging og straff av forbrytelsen folkemord som FN vedtok i 1948, vanligvis kjent som Folkemordkonvensjonen. Lemkin understreket at hans nyord ikke bare skulle vise til systematisk drap på alle medlemmer av en gruppe, men også til å skape forhold som er uforenlige med gruppens langsiktige overlevelse. Folkemordkonvensjonen inkluderer i sin definisjon «bevisst påføre en gruppe leveforhold beregnet på å medføre dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis», og foreskriver straff ikke bare for statlige aktører men for alle som offentlig oppildner til eller er medvirkende til folkemord.
Som Lemkin skrev, «Folkemord er rettet mot den nasjonale gruppen som en enhet, og handlingene som inngår er rettet mot individer, ikke i deres individuelle kapasitet, men som medlemmer av den nasjonale gruppen.» Med andre ord, vern mot folkemord er et spørsmål om grupperettigheter, ikke de individuelle rettighetene i liberal teori, selv om antifolkemordskampanjer gjerne ser på seg selv som liberale eller holder liberale prinsipper i andre sammenhenger.
Det multikulturelle idealet oppstod først i sammenheng med vestlig ekspansjon og kolonialisme, som gjorde innfødte befolkninger, som amerikanske indianere, til relativt maktesløse minoriteter i land de tidligere regjerte. Mange mennesker, ikke bare medlemmene av slike grupper men også sympatiserende hvite, begynte å mene at individuelle liberale rettigheter var utilstrekkelige til å beskytte slike restbefolkninger. De burde ha grupperettigheter som gjorde dem i stand til å verne og videreføre sine distinkte tradisjoner, som trolig ikke ville overleve i et masseliberalt individualistsamfunn hvor de var kraftig marginalisert. Slik oppstod konseptet urfolksrettigheter.
I 2007 vedtok FN en deklarasjon om urfolks rettigheter. Artikkel 8 fastslår at:
Urfolks og enkeltpersoners rett til ikke å bli utsatt for tvungen assimilering eller ødeleggelse av sin kultur må respekteres. Staten skal sørge for effektive mekanismer for forebygging av og oppreisning for a) enhver handling som har til hensikt eller virkning å frata dem deres integritet som distinkte folk, eller deres kulturelle verdier eller etniske identiteter, b) enhver handling som har til hensikt eller virkning å berøve dem deres land, territorier eller ressurser, c) enhver form for tvungen overføring av befolkning som har til hensikt eller virkning å krenke eller undergrave noen av deres rettigheter, d) enhver form for tvungen assimilering eller integrering, e) enhver form for propaganda som har til hensikt å fremme eller oppildne til rase- eller etnisk diskriminering rettet mot dem.
Andre artikler i deklarasjonen garanterer urfolk retten til å styre seg selv etter egne kulturelle normer, til å danne etnisk lukkede fellesskap, og til å kontrollere egne utdanningssystemer og institusjoner for å sikre overføring av sin kulturelle arv. Deklarasjonen inneholder ikke færre enn 46 slike rettigheter.
Dette dokumentet synes skreddersydd for å brukes mot Den store utskiftningen, og det virker like åpenbart at hvite europeere er «urfolk» på det europeiske kontinentet hvor deres forfedre har bodd i 40 000 år. Innenfor internasjonal menneskerettslov er ting imidlertid ikke alltid som de ser ut.
Selv om FN aldri formelt har vedtatt en presis definisjon av begrepet «urfolk», omtaler noen av dets dokumenter slike folk ikke bare som de innfødte i en region, men som etnisiteter som har blitt frarøvet tidligere dominerende posisjoner gjennom erobring, kolonisering eller bosetting. Som Dr. Ellis bemerker, synes dette å utsette enhver europeisk påstand om urfolksstatus til europeerne er redusert til en minoritet. Den dagen dette vippepunktet nås, vil alle rettighetene gitt av FN til urfolk plutselig tilfalle europeere. Da kan det selvfølgelig være for sent. Og dette forutsetter også at ingen finner en begrunnelse for å nekte slike rettigheter til europeere per se selv om de blir minoriteter. Det ville være innenfor evnene til enhver oppfinnsom «menneskerettighetsekspert».
Det er likevel ikke nødvendig å påberope seg «urfolksrettigheter» for å se at EU sin migrasjonspolitikk bryter sine egne prinsipper. Ifølge EUs traktat er organisasjonens mål å «fremme fred og velferd for sine folk». Den søker å «respektere» Europas «rike kulturelle og språklige mangfold» og «sikre» at dets «kulturelle arv» blir «vernet og styrket». Traktaten forplikter også EU til å respektere medlemsstatenes «nasjonale identiteter».
Pågående innvandring av ikke-europeere er åpenbart ikke forenlig med disse prinsippene. Masseinnvandring fører til etnisk konflikt som sannsynligvis vil lede til krig, den truer nasjonenes identiteter, og den vil utslette nasjonal selvbestemmelse så snart den politiske alliansen mellom innvandrere og illojale innfødte europeere, ofte kalt «venstresiden», er større enn de som støtter nasjonal og kulturell overlevelse.
Dr. Ellis kaller denne antipatriotiske alliansen erstatningen av etnisk flertallsstyre med politisk flertallsstyre. Andrew Neather, en talerskribent for det britiske Labour Party, har vært blant dem som åpent har snakket om denne strategien ved å innrømme at Blair-regjeringen ønsket å «gnure høyresidens nese i mangfold og gjøre deres argumenter utdaterte». Dette er mennesker for hvem landsmenn er utskiftbare med utlendinger, ikke fordi de elsker alle likt, men fordi enhver befolkning kan tjene som et grunnlag for deres makt.
Oppsummert, det grunnleggende problemet med den styrende ideologi i Europa vi har kalt «multikulturell liberalisme» er at den gir innvandrergrupper i Europa både individuelle- og grupperettigheter, mens den bare anerkjenner individuelle rettigheter for innfødte. I Dr. Ellis sine ord, «Vertskulturen forventes å fungere som en nøytral promotør av universelle verdier uten særlige tradisjoner av egne. Både multikulturalisme og liberal universalism unnlater å erkjenne europeernes etniske partikularisme.»
Venstresiden rettferdiggjør aldri denne dobbelte standarden, men den gir innvandrergrupper et nærmest uoverkommelig fortrinn i deres kamper mot innfødte. De som opprettholder denne konfliktfylte moralske standarden er, for å sitere ordlyden i Folkemordkonvensjonen, «bevisst påfører [europeerne] leveforhold beregnet på å medføre [deres] fysiske ødeleggelse.» Hvis FN-deklarasjoner var mer enn ord på papir, ville Europas herskere og pro-innvandringsaktivister bli holdt ansvarlige for forbrytelsen folkemord mot sitt eget folk.
Å argumentere for, eller å nekte å argumentere for, innvandring
De rasjonaler som vanligvis blir tilbudt av Europas herskere for å rettferdiggjøre masseinnvandring er lave fødselsrater blant innfødte og en aldrende befolkning. Europa kan bare beholde sin plass på verdensscenen, hevder de, ved å importere en ny befolkning for å erstatte europeerne. Disse ideene ble utviklet i en FN-rapport fra 2001 kalt Replacement Migration: Is It a Solution to Declining and Aging Populations? Den tilbød fem mulige scenarier, hvorav Dr. Ellis diskuterer to:
- Innvandring for å holde størrelsen på arbeidsstyrken konstant. Dette ville kreve å ta inn 80 millioner personer, eller 1,6 millioner per år. Innen 2050 ville personer med ikke-europeisk bakgrunn utgjøre over 25 prosent av EU-befolkningen. Dette scenariet ligger ganske nær det som faktisk har skjedd.
- Innvandring for å opprettholde forholdet mellom yrkesaktiv og pensjonert befolkning. Dette ville kreve nesten 700 millioner nykommere, eller 13 millioner per år. Innen noen få generasjoner ville innfødte europeere være redusert til en status noe lik den amerikanske indianeres i Nord-Amerika.
Denne FN-rapporten ser menneskeheten i økonomiske termer og mennesker som utskiftbare produsenter og konsumenter. Den antar også at uendelig økonomisk ekspansjon er både mulig og moralsk nødvendig til tross for vår begrensede planet.
Rapporten ignorerer fullstendig et folks identifikasjon med forfedrenes land. Ifølge Monica Duffy Toft, en forsker i internasjonale relasjoner, ser etniske grupper på territorium som uløselig knyttet til deres identitet og dermed til deres overlevelse som gruppe, noe som er uavhengig av territoriets objektive verdi som eiendom. Det nasjonale hjemlandet har en så stor symbolsk betydning at det kan motivere til selvoppofrelse i stor skala. Ifølge Miss Toft og Dominic D. P. Johnson handlet nesten tre fjerdedeler av alle etniske kriger mellom 1940 og 2000 om kontroll over territorium.
Som Dr. Ellis forklarer, deler ikke staten denne hengivenheten for hjemlandet. Staten søker makt og overlevelse ved å kontrollere materielle ressurser og fysisk territorium. For staten er land bare fast eiendom, og mennesker er «produktive ressurser». Europeiske herskere kan derfor rasjonelt konkludere med at deres makt avhenger av masseimport av utlendinger for å erstatte eksisterende befolkning. Det er det naturlige synet hos menn uten lojalitet, ute av stand til å se seg selv som forvaltere av sitt folks særegne skjebne, selv om de gir sin egen likegyldighet det velklingende navnet «toleranse».
Lave europeiske fødselstall er et ekte problem, men i deres hast for å anbefale massiv migrasjon som løsning, spør ikke FN hvordan problemet oppstod. Åpenbare syndere inkluderer kvinners karrierejag, synkende juridisk og kulturell støtte til ekteskap, og utbredt prevensjon og abort. Disse trendene kan snus, men FN ignorerer den muligheten.
Videre, som Dr. Ellis påpeker, «lav demografisk vekst betyr ikke nødvendigvis lav økonomisk vekst eller minkende politisk makt.» Europa opplevde sin mest imponerende vekst og høydepunktet av sin makt og innflytelse i det nittende århundre da mange europeere emigrerte. I dag er økt arbeidsproduktivitet gjennom robotikk og kunstig intelligens en langt mer rasjonell strategi enn å importere ikke-europeere som i stor grad er ufaglærte og ikke spesielt produktive. Dessuten konkurrerer slike arbeidere med de fattigste i den innfødte befolkningen og senker lønningene for alle. Mange utlendinger finner ikke arbeid og lever på trygd eller kriminalitet. Europa kan ikke gi arbeid til et ubegrenset antall slike migranter.
Forfatteren understreker at økonomiske argumenter bare er påskudd. Siden midten av 1970-tallet har det overveldende flertallet av innvandrere blitt innvilget adgang ikke som arbeidere men av grunner knyttet til familiegjenforening eller ekteskap, og mange slike ekteskap er arrangerte, ikke mottak av ektefeller som ble etterlatt. Enhver voksen kan gifte seg, så dette fører til kjedeinnvandring, en «rett» som nå blir sjalu beskyttet av et mylder av lobbyer, lover og «menneskeretts»-advokater.
Dr. Ellis har også gravd frem det mest latterlige argumentet jeg noensinne har hørt til fordel for masseinnvandring til Europa. I 2016 erklærte Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble at å «isolere» Europa ved å stanse innvandring ville få den innfødte befolkningen til å degenerere gjennom innavl.
Faktisk har hvite europeere lenge vært den mest eksogame, minst innavlede befolkningen på jorden. En periode forbød kirken offisielt ekteskap mellom sjette fettere, en grad av restriksjon trolig uten sidestykke andre steder. Mange nylige innvandrere til Europa er muslimer, for hvem ekteskap mellom første fettere er vanlig. De har høye forekomster av genetiske defekter, noe som øker deres byrde for europeiske skattebetalere.
Mange som støtter masseinnvandring gidder ikke engang å argumentere for det. I stedet for å forsøke å overbevise folk om at det vil være fordelaktig, noe som nå er nesten umulig, hevder de at det er uunngåelig. Som Myron Weiner og Michael Teitelbaum forklarer i sin bok Political Demography, Demographic Engineering (2001), foretrekker disse talsmennene «å beskrive internasjonal migrasjon som en uunngåelig prosess, drevet av enormt mektige økonomiske, demografiske og sosiale krefter som overvelder ethvert forsøk fra regjeringer på å påvirke dem, en slags menneskelig tektonikk.» De konkluderer med at dette i beste fall er kraftig overdrevet. Massemigrasjon er et elitært prosjekt. De enorme ressurser og innsats brukt på «antirasistisk» propaganda og stadig utvidende hatkrim-lovgivning med mål om å undertrykke innfødt motstand er tilstrekkelig bevis på at prosessen ikke er naturlig. Uunngåelighetsargumentet er ment som psykologisk krigføring mot motstandere av innvandring, et forsøk på å demoralisere dem som skurker i en science fiction-film, «MOTSTAND ER NYTTELØST!»
Et godt eksempel er denne 2015-erklæringen fra visepresident i Europakommisjonen Frans Timmermans:
Europa vil være mangfoldig, som alle andre deler av verden, fordi mangfold er menneskehetens skjebne. Det vil ikke være, selv i de fjerneste steder på denne planeten, en nasjon som ikke vil se mangfold i sin fremtid. Det er dit menneskeheten er på vei.
Uavhengig av denne påstanden om evnen til å se fremtiden, er Mr. Timmermans’ påstand falsk. Profesjonelle demografer som Weiner og Teitelbaum skriver i stedet om en
nåværende verdensomspennende tendens mot demografisk ublanding … De demografiske tendenser har vært mot etnisk konsolidering snarere enn diversifisering, og prosessene av eksodus og retur har resultert i økende homogenitet langs religiøse, språklige og andre etniske linjer.
Noen observatører snakker til og med om «re-etnifisering». Vesten er avviket, det eneste området hvor mangfold øker.
I møte med påstander om uunngåelighet bør vi minne om Antonio Cassese sitt sitat ovenfor om at «retten til selvbestemmelse blir verken ødelagt eller redusert ved at den en gang tidligere er blitt gjort gjeldende.» Ingen politisk aktør har myndighet til å fatte beslutninger som binder alle fremtidige generasjoner; alle politiske beslutninger står til revurdering når som helst. Hvis den kommende generasjon av europeere får noe å si, kan den gamle kontinentet fremdeles få sin egen æra av «re-etnifisering.»
Innvandrere eller settlere?
Demografene Weiner og Teitelbaum antyder til og med at «innvandring» ikke er riktig betegnelse for menneskestrømmene som skyller inn over Europa. Korrekt sett er innvandrere nykommere som ønsker å bli en del av et allerede eksisterende vertssamfunn, de søker å høre til. Settlere derimot anser seg selv som overlegne i forhold til innfødte og vil etablere politisk myndighet, de vil seire.
Forskjellen blir klar i saker som Sukant Chandan, en indier med britisk pass som har uttrykt sin takknemlighet til verts-nasjonen slik:
Vesten ville at vi skulle gjøre deres skitne arbeid her og så ville de ha oss ut. Men vi kjempet for vår rett til å bli her, mot regjeringen og mot ytterste høyre og rasistiske organisasjoner. Vi er her for å bli. Nå tror jeg, den siste utfordringen er at vi fullstendig tar over Vesten. Svarte og asiatiske folk bør komme hit i hundrevis av millioner. Det er ikke rett at imperialisme i 500 år har plyndret våre land for all sin rikdom, har ødelagt våre land. Vi vil fortsette å komme hit til Europa blir svart!
Lee Sam-dol er en korean som slo seg ned i Sverige. Han sier, «Å vite at den hvite rase er underlegen på alle tenkelige plan er naturlig, betraktet i lys av dens historie og nåværende handlinger. La den hvite rase gå under i blod og lidelse.» Leseren må ikke mistenke dette herren for rasisme, han er tross alt medstifter av Expo, den mest fremtredende «antirasistiske» organisasjonen i Sverige.
En fremtredende imam sier, «Et av målene med innvandring er gjenopplivingen av jihadens plikt og håndhevelse av makt over vantro.»
I lys av hvor lett det er å finne slike uttalelser er det bemerkelsesverdig hvor mange observatører fortsatt foreslår «assimilering», som om beslutningen om å «assimilere» helt og holdent var opp til oss. Det finnes mye bevis for at muslimske innvandrere særlig blir sterkere knyttet til sine tradisjoner jo lenger de bor i Europa. Det er bra at de ikke assimilerer, remigrasjon ville være langt vanskeligere om assimilering faktisk fant sted.
Ikke bare forblir muslimske bosettere knyttet til sine forfedres skikker, de samarbeider med regjeringer og islamske organisasjoner i sine hjemland. Saudi-Arabia, Kuwait og Tyrkia finansierer islamistgrupper i Europa, og noen land nekter å ta tilbake sine egne borgere.
Objektivt svakere land kan lett manipulere europeiske regjeringer. Tyrkia for eksempel lot hundretusener av migranter krysse over til Europa i 2015, og gikk med på å stanse dem først da europeiske ledere tilbød penger. Tyrkias president Erdogan sier han vil gjenskapte det ottomanske riket gjennom erobring, og beskriver tyskere og nederlendere som nazister og fascister. I 2017 oppfordret han tyrkere som bor i Europa til å avle ut innfødte og sa «dere er Europas fremtid.» Forbløffende nok er Tyrkia fortsatt en offisiell kandidat til EU-medlemskap.
Organisering mot nasjonalstaten
Den etniske transformasjonen av Europa er sterkt knyttet til fremveksten av overnasjonale organisasjoner, EU, FN og ulike «humanitære» ikke-statlige organisasjoner som utfordrer nasjonalstaten fordi de gagner på å undergrave dens legitimitet. NGO-er støtter US-ledede kriger i Midtøsten fordi de produserer flyktningstrømmer til Europa som de ønsker.
Et eksempel er Calais Migrant Solidarity, en del av det bredere, transnasjonale «No Border»-nettverket. Calais Migrant Solidarity spesialiserer seg på å hjelpe migranter til å nå Storbritannia fra Calais i Frankrike. De oppretter teltleire for ulovlige migranter og hjelper dem å organisere protester og opptøyer som har inkludert å blokkere Kanaltunnelen, storme ferger og stjele båter. De trener også, organiserer og oppildner til hærverk, brannstiftelse og massevold mot politi og andre myndigheter.
Muligens den viktigste pro-migrasjons-NGO-en er finansier George Soros sin Open Society Foundations. Mr. Soros beskriver sin «åpne samfunns»-visjon som «et universelt begrep» som «overskrider alle grenser», styrt av et «globalt system for politisk beslutningstaking.»
Mr. Soros forklarer at «lukkede» samfunn «henter sin samhørighet fra delte verdier … forankret i kultur, religion, historie og tradisjon», en beskrivelse som ville passe nesten ethvert samfunn i historien. Slike samfunn er fienden. Kanskje Mr. Soros sitt klareste prinsipp er at ethvert europeisk samfunn som forsøker å kontrollere sine grenser og beholde sin arvede etniske majoritet er «lukket», og må åpnes. Han finansierte en rekke organisasjoner som fasiliterte migrantkrisen i 2015.
Blant Mr. Soros sine mer interessante nyere prosjekter har vært Boats4People, en koalisjon av 14 organisasjoner som støtter afrikanere som kommer inn i Europa ulovlig ved å krysse Middelhavet. Noen av organisasjonene i Boats4People deler ut håndbøker på arabisk med råd om de beste stedene å krysse. Dette har en dobbel effekt. Boats4People kan skylde på myndighetene for tapte liv til sjøs når organisasjonens egne operatører har oppmuntret til ulovlige og uansvarlige kryssinger.
Som en passende konklusjon på hennes mange fremragende argumenter skriver Dr. Ellis:
Å forsøke å frata land muligheten til å forsvare sine grenser og å fylle Europas kyster med ulovlige inntrengere er rett og slett kriminell virksomhet, menneskesmugling, brudd på nasjonal suverenitet, oppildning mot myndighetsvedtak, og så videre, og bør straffeforfølges som sådan.
