Selektiv hukommelse bringer ikke folk sammen, den gir næring til nettopp de motsetningene den hevder å dempe.
Av Hélène de Lauzun 7. juni 2026. Oversatt av Rabulisten.
Den 25. mars vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som beskriver den transatlantiske slavehandelen og slaveriet av afrikanere som «den alvorligste forbrytelsen mot menneskeheten». Teksten ble vedtatt med 123 stemmer mot 3, mens 52 stater avsto, blant dem Frankrike, Portugal, Spania, Storbritannia og de fleste europeiske landene. USA, Israel og Argentina stemte imot.
Den symbolske betydningen av denne resolusjonen er betydelig. Ingen vil bestride at den transatlantiske slavehandelen utgjør en av de største tragediene i menneskehetens historie. Gjennom flere århundrer ble millioner av afrikanere deportert til Amerika under grusomme forhold, redusert til handelsvarer og integrert i et økonomisk system bygget på deres avhumanisering. Minnet om denne forbrytelsen fortjener å bli anerkjent og videreført.
Men nettopp fordi slaveriets historie er for alvorlig til å bli utnyttet politisk, må vi stille spørsmål ved de ideologiske forutsetningene som ligger til grunn for denne resolusjonen. For det kontroversielle ved teksten ligger ikke i fordømmelsen av den transatlantiske slavehandelen, men i det den utelater.
Ved å betegne den transatlantiske slavehandelen som «den alvorligste» forbrytelsen mot menneskeheten, synes FN å etablere et moralsk hierarki mellom historiske grusomheter, som om enkelte lidelser kan anses som mer betydningsfulle enn andre, og som om man objektivt kan måle lidelse og erklære at én forbrytelse overgår alle andre. Denne formuleringen forklarer delvis de mange europeiske avståelsene. I mange år har Holocaust blitt fremstilt som den ytterste målestokken for menneskelig barbari. Uavhengig av sammenligningen med andre verdenskrig, som kan ha tvilsomme motiver, argumenterte flere stater for at det ikke er FNs oppgave å rangere forbrytelser mot menneskeheten. Skal Auschwitz og Kolyma, folkemordet på armenerne og folkemordet på tutsiene i Rwanda plasseres på en gradert skala, som om de var deltakere i en makaber konkurranse?
Men hovedproblemet ligger et annet sted. Denne resolusjonen ignorerer fullstendig eksistensen av andre slavesystemer som likevel har preget Afrikas og verdens historie i mer enn et årtusen.
Den arabisk-muslimske slavehandelen utgjør i denne sammenheng et særlig talende blindfelt. Lenge før europeerne ankom Afrikas kyster, forsynte slavehandelsnettverk allerede Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Asia med slaver. Historikere anslår generelt at flere millioner afrikanere ble deportert som del av denne handelen, som varte fra 600-tallet og helt frem til 1900-tallet i enkelte områder. Ifølge anslag som gjengis i en rekke historiske verk, dreier det seg om mellom 10 og 17 millioner slaver over denne lange perioden.
Denne handelen hadde også flere særtrekk som ofte overses. Kvinner ble i stor grad sendt til harem eller brukt som husholdningsslaver. Menn ble ofte kastrert før de ble solgt videre, noe som delvis forklarer mangelen på betydelige etterkommere i de berørte landene og fraværet av omfattende blanding mellom folkegrupper, i motsetning til det som skjedde i Amerika, hvor slik blanding, selv om den ofte var preget av vold, faktisk fant sted og bidro til å skape de mangfoldige samfunnene vi kjenner i dag. Den demografiske tilbakegangen blant de deporterte befolkningene var ofte langt mer alvorlig i den arabisk-muslimske verden.
Til denne virkeligheten kommer en annen dimensjon som lenge har vært oversett: den aktive deltakelsen fra en rekke afrikanske makter og kongedømmer i fangst og salg av slaver. Slavehandelens historie kan ikke reduseres til en enkel fortelling om europeiske overgripere og afrikanske ofre. Mange afrikanske aktører deltok i disse systemene, både innenfor den transatlantiske slavehandelen og de østlige slavehandelsrutene.
Å minne om disse forholdene betyr selvsagt ikke å bagatellisere Europas ansvar. Det handler ganske enkelt om å gjenopprette historiens kompleksitet. Likevel har ethvert forsøk på å utvide perspektivet til å omfatte alle former for slavehandel i flere tiår blitt møtt med mistanke. Historikere som den franske forskeren Olivier Pétré-Grenouilleau har betalt en høy pris i sine akademiske karrierer for å ha fremhevet disse historiske faktaene. De som omtaler den arabisk-muslimske slavehandelen eller afrikanske aktørers ansvar, blir ofte anklaget for å forsøke å relativisere Vestens forbrytelser eller til og med for å være drevet av ideologiske motiver som forbindes med «ytre høyre».
Denne reaksjonen er blitt nærmest automatisk, som om det å nevne en ubestridelig historisk realitet i seg selv er en mistenkelig politisk handling. I mediene og blant politikere anses enkelte fortellinger som legitime, mens andre dømmes til usynlighet. Den tragiske historien om Henry Nowak har nylig gitt en ny illustrasjon av dette på et annet område. Problemstillingen er ikke så ulik: George Floyd ble løftet frem som et ikon fordi han var en etterkommer av den transatlantiske slavehandelen, og hans død i hendene på en hvit politibetjent gjorde ham til en martyr. Den unge Nowak tilhører derimot det som fremstilles som utbytternes gruppe. Han kan ha dødd mens han hvisket «jeg får ikke puste», uten at noen løftet et øyenbryn.
Denne situasjonen skaper et stadig større intellektuelt ubehag. Seriøs historieskrivning bør aldri bygge på en logikk der minner og lidelser konkurrerer med hverandre.
I mai fant det sted en opphetet debatt på X mellom Bally Bagayoko og Marion Maréchal om eksistensen av afrikansk slavehandel. Marion Maréchal påpekte at FNs egne eksperter i 2021 uttrykte bekymring over at former for arvelig slaveri fortsatt eksisterer i Mali. FNs rapportører fordømte da gjentatte angrep på mennesker som ble betraktet som «slaver av avstamning» og beklaget de maliske myndighetenes passivitet. Den nyvalgte ordføreren i Saint-Denis ble dermed minnet om at hans maliske bakgrunn fra en adelig slekt, som han selv hadde fremhevet i mediene, ikke utgjør noe sertifikat på sivilisatorisk uskyld.
Likevel er denne enkle historiske og samtidige påminnelsen ofte nok til å utløse anklager om revisjonisme eller forsøk på å avspore debatten. Men fakta lar seg ikke bortforklare. Slaveri var aldri et utelukkende vestlig fenomen. Det eksisterte på alle kontinenter og i mange ulike former.
Noen av disse formene eksisterer fortsatt i flere deler av verden i dag.
Abolisjonismen, derimot, viser seg ikke å være universell. Det er nettopp denne observasjonen som står sentralt i Ferghane Aziharis nyeste bok, Islam Against Modernity. Her fremmer forfatteren en tese som har skapt kraftig debatt i fransk presse: Avskaffelsen av slaveriet utgjør en av de store moralske prestasjonene i den moderne vestlige sivilisasjonen.
Azihari påpeker at de abolisjonistiske bevegelsene oppsto i Europa og Nord-Amerika, ofte i strid med betydelige økonomiske interesser. Han fremhever også at mange muslimske land avskaffet slaveriet svært sent, i enkelte tilfeller som følge av vestlig diplomatisk press. Saudi-Arabia avskaffet slaveriet offisielt først i 1962, Mauritania i 1981.
Videre påpeker han at det aldri har oppstått noen større bevegelse for anger eller oppgjør med slaveriet i den muslimske verden, slik man har sett i Vesten. Azihari berører dermed et grunnleggende spørsmål: Hvorfor utviklet enkelte sivilisasjoner de intellektuelle ressursene som gjorde det mulig å utfordre slaveriet, når denne institusjonen hadde blitt betraktet som normal siden antikken?
FNs resolusjon ser dessverre ut til å inngå i en motsatt tendens, en fortolkning som gjør Vesten til hovedansvarlig, om ikke den eneste ansvarlige, for slaveriets historie. Dette til tross for at det nettopp var Vesten som frigjorde menneskeheten fra systemet der mennesker utnyttet andre mennesker som eiendom.
Det er nettopp dette som ble kritisert av Philippe de Villiers i Journal du Dimanche. Etter hans syn inngår resolusjonen i et ideologisk syn på fortiden der Vesten blir hovedmålet for all historisk skyld, mens andre former for ansvar systematisk blir oversett.
Menneskehetens historie er tragisk. Enhver sivilisasjon har sine mørke sider. Ingen har monopol på barbari. Ingen har heller monopol på dyd.
Men ikke alle sivilisasjoner har bidratt på samme måte til menneskehetens moralske fremskritt, og Vesten har ingenting å vinne på å forakte seg selv for de gode gjerningene det faktisk har utført.
Ved å erklære at den transatlantiske slavehandelen utgjør «den alvorligste forbrytelsen mot menneskeheten», trodde FN utvilsomt at organisasjonen gjorde rettferdighet mot et lenge forsømt historisk minne. Men ved å ignorere andre slavehandler og samtidig antyde et hierarki mellom historiske grusomheter, oppnår resolusjonen det motsatte av sitt uttalte mål, nemlig forsoning gjennom erindring.
Selektiv hukommelse skaper ikke forsoning mellom folk. Tvert imot gir den næring til de motsetningene den hevder å ville dempe.
Hélène de Lauzun er Paris-korrespondent for The European Conservative. Hun studerte ved École Normale Supérieure, underviste i fransk litteratur og sivilisasjon ved Harvard University og tok doktorgrad i historie ved Sorbonne University. Hun er forfatter av Histoire de l’Autriche.
