De forente nasjoner synes å være fast bestemt på å etablere et hierarki av historiske grusomheter, der «skyldige» hvite europeere pekes ut.
Av Javier Villamor. 3. september 2026. Oversatt av Rabulisten.
De forente nasjoner ønsker at Storbritannia skal forandre sine gater, monumenter og læreplaner som en del av en «reparasjonspolitikk» for landets historiske involvering i den afrikanske slavehandelen.
FNs komité for avskaffelse av rasediskriminering, CERD, vedtok den 25. august sin nye generelle anbefaling nr. 40, viet til «reparativ rettferdighet» for kolonialisme, handel med slavebundne afrikanere og rasialisert slaveri.
Blant de foreslåtte tiltakene er en omforming av det monumentale landskapet i tidligere slavehandlende land.
Ifølge dokumenter omtalt av The Telegraph mener ekspertene at offentlige rom bør «hedre bidragene fra mennesker av afrikansk avstamning» og anerkjenne overgrepene som ble begått av dem som deltok i eller dro fordel av slaveriet. I praksis kan dette bety nye statuer, kunstverk, minnesmerker eller tilegnelse av offentlige rom.
CERD består av uavhengige eksperter, og anbefalingene, som åpenbart ikke er bindende, tolker forpliktelsene som følger av konvensjonen om avskaffelse av rasediskriminering. Komiteen ber om at lærebøker og læreplaner gjennomgås for å sikre det den betrakter som en «korrekt» fortolkning av den transatlantiske slavehandelen og dens konsekvenser, for å bekjempe det den beskriver som feilinformasjon om dens virkninger i vår tid, og for å fremme politikk mot fremmedfrykt, hatefulle ytringer og ideologier om rasemessig overlegenhet. Den oppfordrer også politiske ledere til å forklare offentligheten betydningen av reparativ rettferdighet.
Anbefalingen kommer fem måneder etter at Generalforsamlingen med 123 stemmer for, tre mot og 52 avholdende vedtok en resolusjon fremmet av Ghana, støttet av Den afrikanske union, som erklærte handelen med afrikanere og deres rasialiserte slaveri som «den alvorligste forbrytelsen mot menneskeheten». Storbritannia og samtlige medlemsland i EU avsto fra å stemme.
London forklarte den gangen at landet ikke betvilte slaveriets alvor, men avviste å etablere et «hierarki av historiske grusomheter» og argumenterte for at det i dag ikke finnes noen juridisk forpliktelse til å betale erstatning for handlinger som ikke utgjorde et brudd på den internasjonale retten som gjaldt da de ble begått.
Et selektivt historisk minne
Problemet ligger i det det nye rammeverket ikke tar opp.
CERDs anbefaling er spesielt bygget opp rundt slavebindingen av afrikanere, både over Atlanterhavet og gjennom «andre ruter», og dens konsekvenser for mennesker av afrikansk avstamning. Den etablerer ikke noe tilsvarende reparasjonsprogram for europeiske befolkninger som også ble tatt til fange, solgt og slavebundet gjennom århundrer i Nord-Afrika og den osmanske verden.
Dette var ikke en marginal episode. Den akademiske historieskrivningen dokumenterer i stor utstrekning slavebindingen av europeere i barbareskstatene Alger, Tunis og Tripoli, og innenfor det osmanske systemet. En studie utgitt av Cambridge University Press viser til et anslag på rundt 1,25 millioner fanger, hovedsakelig europeere, som ble tatt av barbareskkorsarer mellom 1530 og 1780.
Oxford University Press har også utgitt en studie som spesifikt undersøker de tusenvis av britene som ble tatt til fange og slavebundet i Nord-Afrika mellom 1580 og 1750, der de ble brukt som arbeidere eller galeislaver, eller holdt fanget frem til løsepenger ble betalt.
Javier Villamor er en spansk journalist og analytiker. Han er basert i Brussel og dekker NATO og EU-relaterte spørsmål for europeanconservative.com. Javier har mer enn 17 års erfaring med internasjonal politikk, forsvar og sikkerhet. Han arbeider også som konsulent og tilbyr strategisk innsikt i globale spørsmål og geopolitisk dynamikk.
