Andre intervju med Kenny Smith: Om Storbritannias første store remigrasjonskonferanse.
Del en av vår intervjuserie med Kenny Smith finner du her.
Rabulisten-redaktør Tore Rasmussen møtte partileder i Homeland Party, Kenny Smith under Remigration Summit 25 i Milano, 17. mai 2025. I denne andre delen av intervjuet snakker Smith om erfaringene fra partiets egen konferanse; «Big Remigration Conference» som ble gjennomført i Øst-Midlands 26. april.
Konferansens mest profilerte gjest, den franske tenkeren Renaud Camus, mannen bak begrepet «Den store utskiftningen», ble nektet innreise av britiske myndigheter. Likevel ble hans budskap fremført i sin helhet via videolink, takket være Homeland Partys mediateam. Camus påpekte at både Frankrike og Storbritannia er utsatt for kolonisering, et overgrep mot de opprinnelige befolkningene. Han forklarte at befolkningsutskiftningen ikke er en teori, men en konkret realitet, og en del av et større globalistisk fenomen han kaller «global replacisme». Remigrasjon må derfor handle om langt mer enn å utvise kriminelle, dersom nasjonene skal reddes.
Senere på dagen dukket journalister fra Times Radio opp for å intervjue deltakerne. Kenny Smith ble utfordret på sine synspunkter, men sto støtt i svarene sine.
I dette intervjuet i Rabulisten forteller Kenny Smith om motivasjonen bak konferansen, utfordringene de møtte, og hva arrangementets suksess sier om modningen av den nasjonalistiske bevegelsen i Storbritannia. Rabulisten spør også hvordan vanlige briter reagerer på budskapet om remigrasjon, hvilken rolle lokale fellesskap spiller i en tid med institusjonelt forfall og hvorfor det var viktig å gi Renaud Camus en plattform, til tross for sensuren.
Hva motiverte Homeland Party til å organisere Storbritannias første store remigrasjonskonferanse?
– Vår motivasjon var ganske enkelt å øke bevisstheten rundt konseptet remigrasjon, og samle prominente forkjempere for remigrasjon som kunne rette medieoppmerksomhet mot konferansen.
Infridde arrangementet forventningene deres når det gjelder oppmøte og energi?
– Jeg tror, helt ærlig, at det overgikk forventningene til de fleste. Vi tok et bevisst valg om å offentliggjøre talerlisten på forhånd for å bygge opp bevissthet i offentligheten, vel vitende om at den tyranniske britiske staten kunne komme til å nekte én eller flere av våre talere innreise. Da innenriksminister Yvette Cooper nektet Renaud Camus innreise, ble det overskrifter over hele verden. Flere mennesker fikk vite om Homeland Party og remigrasjon. Oppdrag fullført. Selve konferansen ble en stor suksess, og Mr. Camus klarte likevel å tale til delegatene via video.
Hva sier profesjonaliteten og ordenen under arrangementet om modenheten til den britiske nasjonalistbevegelsen?
– Det viser at vi representerer noe nytt: modig, disiplinert og kreativt. Vi er ikke her for å gjenta fortidens feil. Vi fokuserer på det som fungerer, og vi har tiltrukket oss en ny generasjon aktivister, unge, intelligente, velformulerte og fast bestemte på å bygge noe seriøst og varig.
Hvordan har vanlige briter, ikke bare journalister eller aktivister, reagert på budskapet om remigrasjon?
– Det er fortsatt tidlig, så responsen har vært blandet. Når man snakker direkte med folk på gaten, eller på puben, og forklarer remigrasjon på fornuftige og humane premisser, er reaksjonen ofte positiv. Mange forstår behovet for en rettferdig og ordnet reversering av skadene som masseinnvandringen har påført.
– Men på nettet er bildet mer forvirret. Det finnes en høylytt klikk som bevisst fremstiller remigrasjon som brutalt eller uetisk, akkurat slik venstresiden ønsker at det skal oppfattes. Vår oppgave er å skjære gjennom det støybildet med klarhet, ærlighet og alvor.
Var det noen avgjørende øyeblikk eller taler på konferansen som du mener markerte et vendepunkt?
– Et vendepunkt? Nei. De fleste deltakerne var allerede tilhengere av remigrasjon, de ønsket bare mer klarhet rundt begrepet. Det var definitivt talere som inspirerte publikum, og taler som påvirket deres tanker, særlig når det gjelder aktivisme og hvordan man fremmer remigrasjon framover.
– For meg, som forsøker å få folk til å engasjere seg politisk, var det viktig. Når det gjelder tilbakemeldingene jeg har fått, var det særlig Cllr Ant Burrows, Lena Kotré (MP) og Branko Roric som inspirerte de unge aktivistene. Jeg vil oppfordre folk til å høre disse talene på vår YouTube-kanal.
I en tid med institusjonelt forfall, hvor viktig er lokal støtte for nasjonal fornyelse?
– Trygghet i samfunnet begynner i nabolaget ditt. Du må bygge en effektiv lokal støttegruppe som har kontroll og innflytelse for å kunne bidra til nasjonal fornyelse.
– Jeg tror sterkt på at nasjonalister må spille en aktiv og positiv rolle i sine lokalsamfunn for at vi skal kunne oppnå varig og langsiktig suksess. Vi må søke å få kontroll over alle økonomiske og administrative maktmidler som finnes i våre nærområder. Gjør vi det, reduserer vi virkningen av institusjonelt forfall i de områdene vi har myndighet over.
Hvordan vurderer du politiets opptreden under arrangementet, rettferdig og nøytral, eller påvirket av politisk press?
– På konferansedagen virket deres opptreden helt rimelig. Ant Burrows kontaktet politiet tidligere på dagen for å informere dem om hvor vi befant oss og planene våre, i tråd med «Operasjon Ford», som skal gi økt beskyttelse til valgte politikere og kandidater. To betjenter kom innom for å sjekke arrangementet, og de roste teamet vårt for profesjonaliteten og den eksemplariske måten arrangementet ble gjennomført på.
Smith forteller videre om hvordan en gruppe maskerte motdemonstranter forsøkte å skape uro, men mislyktes:
– En liten gruppe på fem ustelte Antifa-aktivister dukket opp senere på ettermiddagen, iført covid-masker og solbriller, og lusket rundt på motsatt side av parkeringsplassen i et feigt forsøk på å skremme vaktene våre. De ble kraftig latterliggjort av deltakerne, som holdt humøret oppe og ikke lot seg skremme det minste.
– De forsøkte å få lokalbefolkningen med på protester mot oss, men ble kontant avvist, lokalfolkene ba dem forlate stedet raskt, da de ikke satte pris på maskerte agitatorer i byen sin, og de støttet faktisk vår rett til å være der.
Hvordan reagerte lokale myndigheter?
– Vi fikk senere vite at lederen for lokalrådet, Ashley Baxter, som viste en åpenbar mangel på kritisk tenkning og dømmekraft, hadde forsøkt å stanse arrangementet ved å legge press på kommunalt ansatte og kontakte politiet. Forsøket mislyktes, ettersom konferansen allerede var i gang, og viktigst av alt, han hadde ingen myndighet til å gripe inn.
– Ikke tilfreds med dette nederlaget forsøkte han senere å få kommunalt ansatte etterforsket for angivelig å ha muliggjort «ekstremisme». Disse handlingene er ikke bare smålige, de avslører den giftige måten liberale myndigheter forsøker å undertrykke legitim politisk opposisjon på. Når de ikke klarer å vinne debatten, prøver de å kneble motparten.
Hvorfor var det viktig å inkludere Renaud Camus, og hvordan tolker dere Storbritannias beslutning om å nekte ham innreise?
– Å inkludere Mr. Camus var både symbolsk og substansielt. Han er en av de få offentlige intellektuelle i Europa som er villige til å sette navn på og beskrive de demografiske endringene nasjonene våre gjennomgår. Arbeidet hans har bidratt til å sette ord på det millioner instinktivt vet: at vårt folk fortrenges, våre kulturer utvannes, og våre framtider settes i fare, med vilje og systematisk.
– Storbritannias beslutning om å nekte Mr. Camus innreise er skammelig og avslørende. Det bekrefter at vår politiske klasse heller vil stilne en 78 år gammel forfatter enn å debattere ham. Det finnes ingen bevis for at han har oppfordret til vold eller lovbrudd; hans påståtte «forbrytelse» er at han ytrer sine tanker. Innreiseforbudet er en feig handling fra et regime som frykter ord, ord som treffer folk og avslører sannheten om politikken deres.
– Det viser også hvor svake og redde våre myndigheter har blitt. I stedet for å møte ideer med fornuft, tyr de til sensur og undertrykking. De vet at deres egne argumenter ikke tåler etterprøving.
Rabulisten takker Kenny Smith for at han delte sine vurderinger og erfaringer fra «Big Remigration Conference». Vi vil følge utviklingen videre med interesse, både i Storbritannia og i det voksende samarbeidet mellom europeiske aktører som ønsker å løfte remigrasjon inn i den politiske debatten.
