Den østerrikske ekstremsportsutøveren omkom 17. juli 2025 i en paragliderulykke i Italia. Han ble 56 år gammel. Navnet hans vil for alltid være knyttet til et stratosfærisk hopp som ble legendarisk, men også til et kompromissløst engasjement for europeiske folks identitet.
Av: Yann V. Oversatt fra Rabulisten.
Han hadde trosset himmelen. Han hadde brutt lydmuren kun med sitt eget mot og sin besluttsomhet. Felix Baumgartner, dette navnet som ble risset inn i himmelrommet 14. oktober 2012, døde i et hotellbasseng ved Adriaterhavskysten, i Porto Sant’Elpidio, etter å ha fått et illebefinnende mens han fløy paraglider. Helten har falt, ikke i glemsel, men inn i minnene til et kontinent som så ham røre ved stjernene.
Mannen som hoppet fra verdensrommet
Baumgartner var ikke en idrettsutøver som alle andre. Han var en moderne inkarnasjon av den europeiske Ikaros, drevet av et ønske om å sprenge grensene for hva et menneske kan. I 2012 sjokkerte han verden da han kastet seg ut fra stratosfæren, nesten 39 000 meter over bakken. Han falt i over fire minutter, i mer enn 1 340 km/t, og ble det første mennesket som brøt lydmuren i fritt fall, uten motor. En teknisk, fysisk og menneskelig bragd, direktesendt og sett av millioner. Et øyeblikk av evighet. En signatur i historien.
Men Felix Baumgartner var langt mer enn en rekordholder. Allerede på 1990-tallet hoppet han fra Petronas-tårnene i Kuala Lumpur, fra Kristus-statuen i Rio, fra Millau-viadukten og skyskraperen Taipei 101. I 2003 krysset han Den engelske kanal i fritt fall, med karbonsvinger på ryggen. Han var ikke bare en våghals: Han var en visjon, en estetikk i bevegelse, en vilje til å erobre. En vilje Europa hadde mistet.
En fri stemme i en tid av tvangstrøyer
Selv om hoppet ga ham berømmelse, var det hans ærlige og opposisjonelle tale som påkalte systemets vrede. Baumgartner var ikke en glattpolert idrettshelt. Han var en fri mann. Han sto for sine meninger, selv om det provoserte de politisk korrekte. Han kritiserte demokratienes maktesløshet i møte med samtidens farer. Han hyllet den sveitsiske direkte demokratiet. Han støttet Viktor Orbán og Ungarn, og roste deres vilje til å beskytte sitt folk mot masseinnvandring. Han så de ukontrollerte migrasjonsstrømmene som en eksistensiell trussel mot Europa og mot det Østerrike han elsket.
I et Facebook-innlegg som gikk viralt, kritiserte han hykleriet hos dem som utskjelte ham, mens de selv krysset grensen for å fylle bensin eller handle på Amazon. Han forsvarte sitt skatteeksil. Han krevde retten til å tenke annerledes. Han våget å si at demokratiet ikke løser noen problemer dersom det ikke ledes av menn med mot og erfaring.
Disse uttalelsene, langt fra tidsåndens ferdigpakkede slagord , gjorde ham til en identitær skikkelse, populær blant alle som nekter å akseptere utslettelsen. Et europeisk ikon: rotfestet, mandig, allergisk mot kapitulasjon.
Et forbilde for ungdommen
Hvor mange unge og mindre unge, har ikke drømt seg bort i bildene av hoppet hans fra verdensrommet? Hvor mange har ikke kjent det rislende suset av storhet, denne blendende skjønnheten, dette eksistensielle slaget midt i ansiktet? Felix Baumgartner satte ikke bare rekorder. Han vekket noe. Et minne om et kontinent av erobrere, av katedralbyggere og rakettutviklere. Han var et forbilde, ikke for forsiktighet, men for dristighet.
Hans død, tragisk og absurd, minner oss om at livet er et sjansespill. At det er bedre å dø i kamp enn å visne bort i glemselens sterile komfort. Han levde i loddrett retning, og han falt slik han levde: fri.
Felix Baumgartner ble 56 år gammel. Han fikk ikke oppleve det opprøret han håpet på. Men han etterlater seg et spor. Han etterlater seg en legende. Og han etterlater seg et budskap: Å fly er mulig. Å sprenge grenser, også. Så lenge man har ryggrad, en sjel og en dyp kjærlighet til sitt eget folk.
I en tid hvor Europa vakler, hvor elitene kryper og ber om unnskyldning, sitter vi igjen med minnene om dem som våget å se mot himmelen. Og hoppe.
