Debatten om andre verdenskrig er tilbake, men denne gangen handler den om mer enn historie. En ny analyse av Sean McMeekin viser hvordan etterkrigstidens moralske konsensus utfordres, og hvordan begreper som nasjon, identitet og grenser igjen blir stridstema i vestlig politikk.
En ny artikkel i First Things, skrevet av historikeren Sean McMeekin, setter ord på noe mange har merket de siste årene: Etterkrigstidens moralske og politiske konsensus er i ferd med å slå sprekker.
Debatten handler ikke bare om historie. Den handler om hva slags samfunn Vesten skal være.
Diskusjonen skjøt fart under den amerikanske valgkampen i 2024, da et intervju mellom Tucker Carlson og podcasteren Darryl Cooper utløste sterke reaksjoner.
Ikke først og fremst på grunn av Holocaust-spørsmål, men fordi Cooper kalte Winston Churchill for «hovedskurken» i krigen, i stedet for Adolf Hitler.
Reaksjonene var kraftige. Og det sier noe om hvor følsomt dette temaet fortsatt er.
McMeekin peker på at andre verdenskrig i dag fungerer nesten som en slags sekulær religion. Et moralsk rammeverk som definerer hva som er godt og ondt i moderne politikk.
Anti-nazisme som ny «religion»
Ifølge artikkelen har anti-nazisme blitt den eneste virkelige felles troen i et post-kristent Vesten.
Begreper som nasjon, folk, etnisitet og patriotisme blir derfor ofte møtt med mistenksomhet, fordi de forbindes med 1930- og 40-tallet.
Her trekker McMeekin inn Renaud Camus og hans idé om «The Second Career of Adolf Hitler».
Camus skriver at begreper som «rase», «etnisk opprinnelse», «nasjonalisme» og «populisme» har blitt mistenkeliggjort nettopp fordi de har vært i kontakt med språkbruken fra Det tredje riket.
Referansen til Camus stammer fra teksten The Second Career of Adolf Hitler, publisert i samlingen Enemy of the Disaster: Selected Political Writings of Renaud Camus.
Poenget er enkelt. Ikke bare handlingene til nazismen ble forkastet etter krigen, men også store deler av språket og tankesettet rundt identitet og nasjon.
«De åpne samfunnenes guder»
McMeekin viser også til tankene til R. R. Reno, som mener at etterkrigstiden erstattet «de sterke gudene» med et nytt sett verdier:
Åpenhet, mangfold og kosmopolitisme, inspirert av Karl Popper og hans idé om det åpne samfunn.
Disse verdiene er ikke nødvendigvis sterke, men de er likevel bindende. Å utfordre dem kan få alvorlige sosiale og politiske konsekvenser.
Hvorfor er dette fortsatt tabu?
Et sentralt spørsmål i artikkelen er hvorfor vestlige samfunn fortsatt styrer etter moralske lærdommer fra en krig som ligger over 80 år tilbake i tid.
Særlig når dagens utfordringer er helt andre:
Masseinnvandring, svekket grensekontroll, økonomisk usikkerhet og kulturell fragmentering.
McMeekin spør rett ut hvorfor selv konservative politikere ofte vegrer seg for å snakke åpent om nasjonale interesser, som om temaet fortsatt er forbudt.
En ny politisk retning?
Artikkelen peker på at yngre generasjoner i mindre grad lar seg forme av den gamle krigsfortellingen. Heltebildet av Churchill mister kraft. Og etterkrigstidens politiske modeller fremstår mindre relevante.
I stedet trekkes det frem alternative historiske forbilder, særlig Calvin Coolidge, som kombinerte streng innvandringspolitikk, økonomisk nasjonalisme og begrenset utenrikspolitisk involvering.
Parallellen til dagens politiske utvikling i USA er tydelig.
Et brudd med den gamle orden
McMeekin avslutter med en bredere refleksjon:
Vesten er i ferd med å forlate en epoke der andre verdenskrig fungerte som moralsk kompass.
I stedet vokser det frem en ny orientering, der nasjonal suverenitet, grenser og kulturell kontinuitet igjen blir sentrale temaer. Om dette markerer et varig brudd, eller bare en midlertidig reaksjon, gjenstår å se.
Men én ting er klart. Debatten om fortiden handler i økende grad om fremtiden.
