F. Roger Devlin: Slik ødela seksualrevolusjonen familien

I essayet «Sexual Utopia in Power», først publisert i The Occidental Quarterly sommeren 2006, retter F. Roger Devlin et omfattende angrep på den seksuelle revolusjonen, feminismen og svekkelsen av monogamiet. Her er essayet oversatt til norsk i sin helhet.

Av F. Roger Devlin. Oversatt av Rabulisten.

Det er velkjent for leserne av dette tidsskriftet at hvite fødselstall over hele verden har gjennomgått en katastrofal nedgang de siste tiårene. I løpet av den samme perioden har vårt samfunn med sikkerhet blitt det mest sexbesatte samfunnet i verdenshistorien. To så massive, samtidige utviklingstrekk er neppe uten sammenheng. Mange velmenende konservative er enige om å beklage dagens situasjon, men er ikke enige om hvordan denne situasjonen skal beskrives, eller hvordan den oppsto. En korrekt diagnose er den første forutsetningen for en effektiv strategi.

Det velbrukte uttrykket «seksuell revolusjon» bør, mener jeg, tas mer alvorlig enn vanlig. I likhet med den franske revolusjonen, den moderne tids mønstergyldige politiske revolusjon, var den et forsøk på å virkeliggjøre en utopi, men en seksuell snarere enn en politisk utopi. Og i likhet med den franske revolusjonen har den gjennomgått tre faser: først en libertariansk eller anarkisk fase, der utopien skulle oppstå spontant så snart de gamle skikkene var blitt feid til side, deretter et terrorvelde, der én fraksjon grep makten og forsøkte å virkeliggjøre sine planer diktatorisk, og til slutt en «reaksjon», der menneskenaturen gradvis hevdet seg på nytt. Vi skal følge denne rekkefølgen i dette essayet.

TO UTOPIER

La oss se på hva en seksuell utopi er, og la oss begynne med menn, som på alle måter er enklere.

Naturen har spilt menn et puss: Produksjonen av sædceller foregår i en størrelsesorden som er mange ganger større enn kvinnelig eggløsning, omtrent 12 millioner i timen mot 400 i løpet av et liv. Dette er et naturlig, ikke et moralsk, faktum. Også blant laverestående dyr er hannen grovt overforsynt med noe hunnen bare har begrenset etterspørsel etter. Dette betyr at hunnen har langt større kontroll over paringen. Naturens universelle lov er at hannene viser seg frem og hunnene velger. Hannpåfugler brer ut halene sine, hunnene velger. Værbukker stanger horn, hunnene velger. Blant mennesker forsøker gutter å imponere jenter, og jentene velger. Naturen dikterer at hannen i parringsdansen må vente på å bli valgt.

En manns seksuelle utopi er følgelig en verden der det ikke finnes noen slik grense for kvinnelig etterspørsel etter ham. Det er ikke nødvendig å ty til pornografi for å finne eksempler. Se bare på populære filmer rettet mot et mannlig publikum, som James Bond-serien. Kvinner kan simpelthen ikke motstå James Bond. Han trenger ikke fri til dem, eller engang be dem med på date. Han går ganske enkelt inn i rommet, og de dåner. Underholdningsindustrien produserer endeløse urealistiske bilder av denne typen. Hvorfor, kan den mannlige seeren til slutt spørre, kan ikke livet faktisk være slik? For enkelte er det fristende å legge skylden på ekteskapsinstitusjonen.

Ekteskapet ser tross alt ut til å begrense sex ganske drastisk. Enkelte menn regner med at dersom sex var tillatt både innenfor og utenfor ekteskapet, ville det være dobbelt så mye av det som før. De forestilte seg at det fantes et stort, uutnyttet reservoar av kvinnelig begjær som hittil var blitt undertrykt av monogamiet. For å frigjøre det forsøkte de i den tidlige etterkrigstiden å erstatte det syvende bud med en godkjenning av all seksuell aktivitet mellom «samtykkende voksne». Hver mann kunne ha et harem. Seksuell atferd generelt, og ikke bare familielivet, skulle heretter betraktes som en privatsak. Tradisjonalister som var uenige, ble beskyldt for å ville «plassere en politimann i hvert soverom». Dette var Kinsey-rapportens tidsalder og tiden da Playboy først dukket opp. Menns tomme dagdrømmer var blitt en sosial bevegelse.

Denne karakteristisk mannlige seksuelle utopismen var en forløper for den seksuelle revolusjonen, men ikke selve revolusjonen. Menn er ute av stand til å gjennomføre grunnleggende endringer i heteroseksuelle forhold uten samarbeid, det berømte «samtykket», fra kvinner. Men de opprinnelige mannlige revolusjonære aspirantene forsto ikke den kvinnelige seksualdriftens natur. Det er derfor ting ikke har gått etter planen deres.

Hva er det særegne ved kvinnelig seksuelt begjær som skiller det fra menns?

Det sies noen ganger at menn er polygame og kvinner monogame. En slik oppfatning ligger ofte implisitt i skriftene til mannlige konservative: Kvinner ønsker bare gode ektemenn, men hjerteløse menn bruker og forlater dem. Enkelte bevis ser ved første øyekast ut til å støtte et slikt syn. En undersøkelse fra 1994 fant at «mens menn anslo at de ideelt sett ville ønske seg seks seksualpartnere i løpet av det neste året, og åtte i løpet av de neste to årene, svarte kvinnene at deres ideal ville være å ha bare én partner i løpet av det neste året. Og over to år? For kvinner var svaret fortsatt én.»¹ Er ikke dette bevis på at kvinner er naturlig monogame?

Nei, det er det ikke. Kvinner vet at deres egne seksuelle lyster er ustyrlige, men har tradisjonelt hatt nok vett til å tie om det. En ektemanns tro på at hans kone er naturlig monogam gir ham sinnsro. Det er heller ikke til en kones fordel at mannen hennes forstår henne altfor godt: Kunnskap er makt. Kort sagt har vi her en slags platonisk «edel løgn», en oppfatning som er gagnlig, selv om den er usann.

Det ville være mer presist å si at den kvinnelige seksualdriften er hypergam. Menn kan ha en tilbøyelighet til å søke seksuell variasjon, men kvinner har enkel smak, på Oscar Wildes vis: De er alltid fornøyd med det beste. Per definisjon kan bare én mann være den beste. Disse forskjellige mannlige og kvinnelige «seksuelle orienteringene» kan tydelig observeres blant de laverestående primatene, for eksempel i en bavianflokk. Hunnene konkurrerer om å pare seg på toppen, hannene konkurrerer om å komme til toppen.

Kvinner har faktisk en særegen seksuell utopi som svarer til deres hypergame instinkter. I sin rent utopiske form består den av to deler: Først parer hun seg med sin incubus, den innbilte perfekte mannen, deretter «binder» han seg, altså slutter å pare seg med alle andre kvinner. Dette er oppskriften på mye populær romantisk kiosklitteratur. Fantasien er strengt utopisk, dels fordi ingen perfekt mann finnes, men også fordi det, selv om han fantes, ville være logisk umulig for ham å være den eksklusive partneren til alle kvinnene som begjærer ham.

Det er imidlertid mulig å gjøre det mulig for kvinner å pare seg hypergamt, altså med de seksuelt mest attraktive mennene, de kjekkeste eller sosialt mest dominerende. I Aristofanes’ Kvinnene i folkeforsamlingen gjennomfører kvinnene i Athen et statskupp. De okkuperer folkeforsamlingen og stenger ektemennene sine ute. Deretter vedtar de en lov som innebærer at byens mest attraktive menn skal tvinges til å pare seg med hver kvinne etter tur, med den minst attraktive først. Det er den kvinnelige seksuelle utopien ved makten. Aristofanes hadde en bedre forståelse av kvinnesinnet enn den gjennomsnittlige ektemann.

Hypergami er ikke monogami i menneskelig forstand. Selv om det bare finnes én «alfahann» på toppen av flokken til enhver tid, skifter det over tid hvem denne er. I menneskelige termer betyr det at kvinnen er ustadig, betatt av ikke mer enn én mann om gangen, men ikke naturlig lojal mot en ektemann gjennom et helt liv. I tidligere tider var det tillatt å påpeke kvinnelig ustadighet som et naturlig trekk. Se for eksempel Ring Lardners humoristiske fortelling «I Can’t Breathe», den private dagboken til en atten år gammel jente som ønsker å gifte seg med en ny ung mann hver uke. Dersom hun ble spurt om sitt foretrukne antall «seksualpartnere», ville hun antakelig svare én. Det betyr ikke at hun har noen anelse om hvem det er.²

Et viktig aspekt ved hypergami er at det innebærer avvisning av de fleste menn. Kvinner er ikke så mye naturlig beskjedne som naturlig forfengelige. De er tilbøyelige til å tro at bare den «beste», altså den seksuelt mest attraktive mannen, er dem verdig. Dette er et annet vanlig tema i populær romantikk, den vakre prinsessen, omgitt av pesende friere, lengter håpløst etter en «ekte» mann, helt til han en dag kommer.

Dette kan selvsagt ikke være objektivt sant. En gjennomsnittlig mann burde per definisjon være god nok for en gjennomsnittlig kvinne. Dersom kvinner skulle pare seg med alle menn som var dem «verdige», ville de ha liten tid til noe annet. For å gjenta, hypergami er noe annet enn monogami. Det er et irrasjonelt instinkt, og den kvinnelige seksuelle utopien er en følge av dette instinktet.

Den seksuelle revolusjonen i Amerika var et forsøk fra kvinner på å virkeliggjøre sin egen utopi, ikke mennenes. Kvinnelige utopister sto offentlig frem med planer noen få år etter Kinsey og Playboy. Helen Gurley Browns Sex and the Single Girl kom ut i 1962, og tre år senere overtok hun magasinet Cosmopolitan. Hun var notorisk fiendtlig innstilt til morsrollen, og oppfordret uttrykkelig kvinner til å bruke menn, også gifte menn, for nytelsens skyld.

ÉN REVOLUSJON

Det egentlige utbruddet av den seksuelle revolusjonen fant sted da betydelige antall unge kvinner begynte å handle etter den nye utopiske planen. Dette ser ut til å ha skjedd på mange universitetsområder på 1960-tallet. Kvinner som tok p-piller og drev hor med enhver mann de fattet interesse for, hevdet at de frigjorde seg fra ekteskapets slaveri. Mennene, drevet frem av sine ungdommelige hormoner, gikk ofte med på dette, men var ikke så lykkelige med det som de noen ganger fremstilles som. Spaltisten Paul Craig Roberts minnes:

Jeg var en ung professor da det hele begynte, og så et universitetsområde forvandles til et bordell. De mannlige studentene var forvirret, selv de venstreorienterte som var blitt opplært til å betrakte kvinnelig kyskhet som undertrykkelse. Jeg husker fortsatt den lokale marxisten som, høy på peyote, kom til meg for å klage over at «anstendige jenter ødelegger seg selv».³

Dette burde ikke overraske. De fleste menn foretrekker en jomfruelig brud. Dette er et ekte aspekt ved mannlig erotisk begjær som favoriserer monogami, og som derfor står i konstant spenning med impulsen til å søke seksuell variasjon.

De unge kvinnene, selv om de knapt var filosofer, fremførte argumenter for å rettferdiggjøre sin atferd. De fleste var varianter av temaet om at tradisjonell moral innebar en uberettiget dobbeltstandard. Det ble sagt at kvinner som hadde promiskuøs sex, var blitt fordømt som «horer», mens menn som gjorde det samme ble beundret som «hingster». Det ble påpekt at enkelte menn søkte sex utenfor ekteskapet og senere insisterte på at brudene deres skulle være jomfruer. Det vanlige uttrykket «fallen kvinne», og fraværet av et tilsvarende uttrykk «fallen mann», ble anført som ytterligere bevis på en urettferdig dobbeltstandard. Slutningen kvinnene trakk, var at også de heretter burde søke sex utenfor ekteskapet. Dette følger selvsagt ikke logisk. De kunne i stedet ha bestemt seg for å sette villfarne menn et godt eksempel ved selv å praktisere monogami, uavhengig av mennenes handlinger.

Men la oss se bort fra dette et øyeblikk og vurdere premisset for argumentet deres, dobbeltstandarden. Som de fleste innflytelsesrike usannheter innebærer den en forvrengning, snarere enn en ren fornektelse, av en viktig sannhet. Den virker troverdig, og er derfor farlig, fordi den ligner på denne sannheten.

Faktisk har menn aldri blitt oppmuntret til å gå rundt og søke tilfeldig sex med flere kvinner. Hvordan kunne noe fornuftig samfunn oppmuntre til slik atferd? Resultatene er uunngåelige og åpenbare: forlatte kvinner og farløse barn som utgjør en økonomisk byrde for uskyldige tredjeparter. Følgelig har promiskuøse menn tradisjonelt blitt betraktet som utsvevende, farlige og æreløse. De har blitt omtalt med ord som «libertiner» eller «rake». Den tradisjonelle regelen for seksuell atferd har vært kyskhet utenfor ekteskapet, troskap innenfor, for begge kjønn.

Men på ett punkt fantes det utvilsomt en dobbeltstandard: En seksuell forseelse, enten hor eller utroskap, har vanligvis blitt betraktet som mer alvorlig hos en kvinne enn hos en mann, og sosialt sanksjonerte straffer for dette har ofte vært strengere. Med andre ord, selv om begge kjønn skulle praktisere monogami, ble det ansett som særlig viktig at kvinner gjorde det. Hvorfor?

For det første har de en tendens til å være bedre til det. Dette skyldes ikke noen moralsk overlegenhet hos kvinnen, slik mange menn gjerne vil tro, men deres lavere testosteronnivåer og langsommere seksuelle syklus, eggløsning med én kjønnscelle per måned.

For det andre, dersom alle kvinner er monogame, vil mennene nødvendigvis også være monogame. Det er matematisk umulig for polygami å være normen for menn gjennom et helt samfunn på grunn av menneskets kjønnsfordeling ved fødselen.

For det tredje innebærer seksualaktens private natur og menneskets ni måneder lange svangerskap at det normalt ikke er tvil om hvem som er mor til et bestemt barn, mens det godt kan være tvil om hvem som er far. Kvinnelig troskap er nødvendig for å forsikre ektemannen om at hans kones barn også er hans.

For det fjerde er kvinner, nest etter barn, de viktigste mottakerne av fordelene ved ekteskapet. De fleste menn arbeider livet av seg i jobber de ikke bryr seg særlig om for å forsørge kone og familie. For kvinner sammenfaller ekteskapet med økonomisk rasjonalitet. For en mann er det en bedre handel å gå til en prostituert. Følgelig er kyskhet før ekteskapet og troskap innenfor det det aller minste en kvinne skylder sin mann. I det tradisjonelle synet skylder hun ham faktisk langt mer. Hun skal skape et hjem for ham, gjengjelde hans forsørgelse med takknemlighet og lojalitet, og godta hans stilling som familiens overhode.

Tradisjonell omsorg for falne kvinner innebærer ikke at det ikke finnes «falne menn». Hor er vanligvis en svakhetssynd, og utvilsomt føler mange menn som faller i den, skam. Den virkelige dobbeltstandarden her er at få bryr seg om å ha medfølelse med disse mennene. Både menn og kvinner er mer tilbøyelige til å synes synd på kvinner. Noen av de største mannlige romanforfatterne på 1800-tallet viet sine fremste arbeider til sympatiske skildringer av utro kvinner. Menn, derimot, forventes å ta fullt ansvar for sine handlinger, uten spørsmål.

Med andre ord favoriserer denne dobbeltstandarden kvinner. Det gjør også de fleste tradisjonelle kjønnsroller, som at bare menn er underlagt militærtjeneste. Kvinnens ansvar for å være den viktigste håndheveren av monogamiet er noe av et unntak.

Hva er tross alt alternativet til dobbeltstandarden? Er det praktisk å gi seksuelt desperate unge menn eneansvaret for å sørge for at ingen horehandling noen gang finner sted? Eller bør kvinner sperres inne for å gjøre det umulig? Logisk sett må en kvinne enten ha ingen partner, én partner eller mer enn én partner. De to første valgene er sosialt akseptert, det tredje er det ikke. Slik misbilligelse innebærer imidlertid ingen tvang. Kvinner som insisterer på å pare seg med flere menn kan gjøre det. Men de er ansvarlige for denne atferden og konsekvensene av den.

Kvinners klager over dobbeltstandarder gjelder bare de få som ser ut til å favorisere menn. De nøler ikke med å dra fordel av dem som favoriserer dem selv. Hustruer i moderne ekteskap med to inntekter antar for eksempel typisk at «det jeg tjener er mitt, det han tjener er vårt». Unge kvinner insisterer på sin «uavhengighet», men antar samtidig at de har krav på mannlig beskyttelse dersom ting blir vanskelige.

Men det ytterste uttrykket for moderne kvinnelig hykleri er påstanden om en rett til utroskap bare for kvinner. Dette synet ligger tydelig implisitt i mye moderne selvhjelpslitteratur rettet mot kvinner. Titler som Get Rid of Him og Ditch That Jerk står side om side med Men Who Can’t Love: How to Spot a Commitmentphobic Man. Kort sagt: Jeg krever lojalitet fra deg, men du har ingen rett til å forvente den av meg. Mange kvinner ser oppriktig ut til ikke å være i stand til å oppfatte noen motsigelse her. Kanskje kvinnen, slik Schopenhauer mente, ikke naturlig er utstyrt med en rettferdighetssans. Rettferdighet er tross alt en dyd for ledere. Den er til liten nytte i omsorgen for barn.

Uansett hvordan det måtte være, ønsker den moderne kvinnen tydelig fordelene ved et tradisjonelt ekteskap, men er uvillig til å betale kostnadene. Hun vil at en mann skal gifte seg med henne uten at hun trenger å gifte seg med mannen. Det er den evige drømmen om ansvarsløs frihet: I den feministiske formuleringen, frihet for kvinner, ansvar for menn.

Menn aksepterer derimot vanligvis at deres krav om troskap fra hustruene innebærer en gjensidig plikt til troskap overfor hustruene. Faktisk er jeg tilbøyelig til å tro at de fleste menn legger for stor vekt på dette. For en mann bør troskap i ekteskapet være et spørsmål om å bevare sin egen ære og sikre at han kan være en ordentlig far for alle sine barn. Hustruens følelser er et sekundært spørsmål, slik hans egne også er. Uansett er ekteskapsløftet omhyggelig formulert for å uttrykke gjensidighet i forpliktelsene. Både mannen og kvinnen lover troskap for livet. Gitt medfødte kjønnsforskjeller er det ikke mer mulig å avskaffe dobbeltstandarden enn ekteskapet allerede har gjort.

FØLGENE AV REVOLUSJONEN: «DATEVOLDTEKT»

Noen få år inn i den seksuelle revolusjonen begynte sjokkerende rapporter å dukke opp om enorme antall unge kvinner, fra en fjerdedel til halvparten, som skulle være ofre for voldtekt. Sjokket ble til forvirring da ofrene ble ført frem for å fortelle historiene sine. «Voldtektsmennene», viste det seg, lå aldri på lur etter dem på avsidesliggende steder, var ikke bevæpnet og angrep dem ikke. I stedet fant disse «datevoldtektene» sted på private steder, vanligvis studenthybler, og innebar ingen trusler eller vold. Faktisk lignet de lite på det de fleste av oss tenker på som voldtekt.

Hva var det som foregikk?

Ta en jente som er for ung til å forstå hva erotisk begjær er, og utsett henne i flere år for propaganda om at hun har rett til å få ting akkurat slik hun ønsker på dette området, uten noen tilsvarende plikter overfor Gud, foreldrene eller noen andre. Ikke gi henne noen veiledning om hva det kunne være godt for henne å ønske, hvordan hun kunne forsøke å regulere sin egen atferd eller hvilke egenskaper hun burde se etter hos en ung mann. Lær henne dessuten at tanken om naturlige forskjeller mellom kjønnene er en latterlig overtro som vår opplyste tidsalder gradvis overvinner, med den implikasjon at menns seksuelle begjær ikke er annerledes eller mer intenst enn hennes eget. I mellomtiden, mens hun modnes fysisk, holder du henne beskyttet i foreldrenes hus, skjermet fra ansvar.

Så, når hun er sytten eller atten, river du henne plutselig bort fra familien og alle menneskene hun noen gang har kjent. Hun kan være oppe så sent hun vil! Hun kan selv bestemme når og hvor mye hun skal studere! Hun får stadig nye venner, både unge kvinner og menn. Det er ingen stor sak å ha dem på besøk eller gå på rommene deres. Alle tar det helt uformelt. Hva spiller det for rolle om det er en gutt hun møtte på en fest? Han virker som en hyggelig fyr, omtrent som andre hun møter i undervisningen.

La oss nå se på den unge mannen hun er alene med. Han er verken helgen eller forbryter, men som alle normale unge menn i universitetsalderen er han intenst interessert i sex. Det finnes øyeblikk da han ikke kan studere uten å bli distrahert av tanken på kroppen til en eller annen ung kvinne. Han har liten erfaring med jenter, og det meste av den har vært ulykkelig. Han har blitt avvist noen ganger uten særlig seremoni, og det var mer ydmykende enn han liker å innrømme. Han har inntrykk av at det ikke er like vanskelig for andre unge menn. «Alle vet» jo at menn siden 1960-tallet får så mye sex de vil, ikke sant? Han bombarderes med snakk om sex på fjernsyn, i tekstene til populære sanger og i rykter om venner som angivelig har «scoret» med den ene eller andre jenta. Han begynner å lure på om det er noe galt med ham.

Dessuten har han fått den samme seksualundervisningen som jenta han nå er sammen med. Han har lært at mennesker har rett til å gjøre hva de vil. Det eneste unntaket er voldtekt. Men det er knapt relevant for ham. Han er åpenbart ute av stand til å gjøre noe slikt.

Han er også blitt lært at det ikke finnes noen viktige forskjeller mellom kjønnene. Dette betyr selvfølgelig at jenter ønsker sex like sterkt som han gjør, selv om de listig later som noe annet. Og blir ikke deres virkelige ønsker bekreftet av alle disse Cosmopolitan-forsidene han stadig ser i dagligvarebutikken? Hvis kvinner er så ivrige etter å lese slikt stoff, hvorfor skal det da være så fordømt vanskelig å finne bare én jente som er villig til å gå til sengs med ham?

Men i kveld ser det endelig ut til at noe stemmer. Han møtte en jente på en fest. De snakket sammen, drakk kanskje litt, bare smil, ganske annerledes enn jentene som så raskt avviste ham på videregående. Hun lot ham til og med komme til rommet hennes etterpå, eller hun kom til hans. Det krever ikke et geni å forstå hva hun tenker, sier han til seg selv. Dette er et enormt viktig øyeblikk for ham. Hver eneste rest av selvrespekten hans står på spill. Han er forvirret og hjertet hamrer, men han forsøker å opptre som om han vet hva han gjør. Hun virker også forvirret, og han møter ikke mer enn symbolsk motstand, eller slik virker det for ham. Han nyter egentlig ikke det som skjer, og er heller ikke sikker på om hun gjør det. Men det er ikke poenget. Det eneste som betyr noe, er at han endelig kan betrakte seg selv som en mann. Senere kan de snakke om hva slags forhold de ønsker, om hun skal være hans faste kjæreste og så videre. Ekteskap er ikke akkurat det fremste i tankene hans, men han vil kanskje ikke utelukke det, etter hvert. Han spør henne hvordan hun har det etterpå, og hun mumler at hun har det «greit». Det beroliger ham. Så følger en pinlig avskjed.

Senere samme kveld eller neste morgen forsøker vår unge kvinne å forstå hva i helvete som har skjedd med henne. Hvorfor ble han plutselig så pågående? Ville han ikke engang bli kjent med henne først? Det var forvirrende, alt skjedde så fort. Sex, hadde hun alltid hørt, skulle være noe vidunderlig. Men dette hadde hun ikke likt i det hele tatt. Hun følte seg på en eller annen måte brukt.

Selvsagt faller det henne aldri inn å stille spørsmål ved sin egen rett til å ha vært intim med den unge mannen dersom hun hadde ønsket det. Moralsk regel nummer én, vet vi alle, er at all sex mellom samtykkende voksne er tillatt. Hun er bare ikke sikker på om hun egentlig ønsket dette. Jo mer hun tenker på det, desto sikrere blir hun faktisk på at hun ikke gjorde det. Men hvis hun ikke ønsket det, var det mot hennes vilje, ikke sant? Og hvis det var mot hennes vilje, betyr det at hun er blitt voldtatt?

Jeg har sympati med den unge kvinnen, gitt en feilutdannelse som nesten kunne ha vært bevisst konstruert for å etterlate henne uforberedt på situasjonen hun satte seg selv i. Men når det gjelder spørsmålet om hun ble voldtatt, må svaret være et klart nei.

La meg forklare ved hjelp av en analogi med noe som er mindre følelsesladet. Tenk på en person som kjøper en lottokupong som ikke vinner. Anta at han argumenterer slik: «Jeg la pengene mine på bordet fordi jeg ønsket premien. Jeg ville ikke ha betalt dersom jeg visste at jeg kom til å tape. Derfor er pengene mine blitt tatt fra meg mot min vilje. Derfor er jeg offer for tyveri.» Ingen ville akseptere dette argumentet som gyldig. Hvorfor ikke?

Av den svært gode grunn at det benekter det grunnleggende prinsippet bak alt personlig ansvar. De som ønsker å ta sine egne valg i livet, må være villige til å akseptere konsekvensene av disse valgene. Tenk på alternativet: Dersom enhver taper i et lotteri hadde krav på pengene tilbake, ville det ikke være noen penger igjen til premien, og dermed intet lotteri. Av lignende grunner avhenger de fleste siviliserte institusjoner av at mennesker tar ansvar for sine handlinger, holder avtaler og oppfyller forpliktelser uavhengig av om de tilfeldigvis liker konsekvensene.

Bestemoren til den unge kvinnen i vår historie var ikke klar over at hun hadde en «rett» til å ligge med enhver gutt hun fikk lyst på, eller til å invitere ham inn på soverommet sitt og forvente at ingenting skulle skje. Det var de mannlige og kvinnelige seksuelle utopistene i etterkrigstiden som sa at kvinner burde få ubegrenset frihet til å velge selv i slike saker. Dessverre la de liten vekt på nødvendigheten av å akseptere konsekvensene av dårlige valg. I stedet behandlet de de moralske og sosiale normene som særlig kvinner tradisjonelt hadde brukt til å veilede seg selv, som fullstendig irrasjonelle hindringer for nytelse. Under deres innflytelse er to generasjoner kvinner blitt ledet til å tro at det å gjøre som de selv ønsker, burde føre til lykke og ikke innebære noen risiko. Derav den moralske sofistikken i «jeg likte det ikke, ergo ønsket jeg det ikke, ergo var det mot min vilje».

For enhver som mener at et samfunn av frie og ansvarlige personer er å foretrekke fremfor et samfunn basert på sentralisert kontroll, er resonnementet til datevoldtektsbevegelsen illevarslende. Kravet om at loven, snarere enn moralske prinsipper og alminnelig klokskap, skal beskytte kvinner i situasjoner som den jeg har beskrevet, kunne bare oppfylles ved bokstavelig talt å «plassere en politimann i hvert soverom».

Uansett hvor mye vi måtte sympatisere med de villedede unge menneskene det gjelder, og jeg mener mennene så vel som kvinnene, må vi insistere på at det ikke er vårt ansvar å skape et absolutt trygt miljø for dem, heller ikke å beskytte dem mot konsekvensene av deres egen atferd, eller å sikre at sex blir deres vei til lykke. Det finnes nemlig ting som er viktigere enn smerten de har lidd, og blant dem er ansvarlighetsprinsippet som friheten til oss alle avhenger av.

Det tradisjonelle synet var aldri at en kvinnes erotiske makt over menn var noe hun hadde ubetingede personlige rettigheter over. I stedet ble bruken hun gjorde av denne naturlige makten, forstått som fylt med omfattende forpliktelser, overfor Gud, familien, mannen hun ga seg til, barna som ble resultatet av forbindelsen og hennes eget langsiktige velvære. For å oppfylle sine forpliktelser som skapning, datter, hustru og mor trengte hun betydelig selvkontroll. Denne dyrkede og sosialt forsterkede seksuelle selvkontrollen ble kalt beskjedenhet. Den krevde først og fremst kyskhet før ekteskapet og troskap innenfor ekteskapet, og dernest en bestemt fremferd overfor menn, høflig, men reservert.

Enhver plikt innebærer nå en rett. Dersom vi har plikt til å forsørge barna våre eller forsvare landet vårt, har vi nødvendigvis også rett til å gjøre dette. Tidligere, i den grad seksuelle rettigheter ble anerkjent, ble de forstått som rettigheter som hvilte på plikter. En kvinne hadde altså rett til å avvise seksuelle tilnærmelser fra enhver mann som ikke var hennes ektemann. Men dette var bare fordi hun ikke ble forstått å ha noen moralsk rett til å godta et tilbud om hor eller utroskap, selv dersom det ikke fantes juridiske sanksjoner mot det.

Grunnen til at voldtekt ble betraktet som en særlig avskyelig form for overgrep, var at den krenket dette overpersonlige moralske prinsippet der kvinnen underordnet sine øyeblikkelige private ønsker velferden til dem som sto henne nærmest. Beskjedenheten måtte respekteres, eller beskyttes, dersom den skulle fylle sin avgjørende sosiale funksjon med å verne familiens integritet.

Under romersk lov ble det ikke betraktet som en alvorlig forbrytelse å voldta en prostituert. En mann kunne ikke krenke beskjedenheten til en kvinne som ikke hadde noen beskjedenhet å krenke. I senere europeisk lov ble det gjort kriminelt å voldta selv prostituerte. Men dette betyr ikke at voldtektsbegrepet var blitt skilt fra forestillingen om kvinnelig beskjedenhet. Snarere begynte loven å anerkjenne og beskytte muligheten for anger etter ubeskjedenhet. Kristendommen er relevant her.

Den seksuelle revolusjonen hevdet hvert individs rett til sex på sine egne vilkår, med andre ord en rett til fullkommen egoisme i erotiske spørsmål. En virkning av denne endringen var å fjerne den moralske verdigheten fra kvinnelig beskjedenhet. Den skulle selvsagt ikke forbys, men heretter forstås som ikke mer enn en personlig smak, som ansjos eller homoseksualitet. Da den første begeistringen over å ha kastet av seg alle begrensninger hadde avtatt, ble det lagt merke til at den lovede lykken ikke hadde kommet. Og én grunn, innså man snart, var at vilkårene menn ønsket å sette for seksuell atferd, ikke var identiske med dem kvinner ønsket. Når dette var tilfellet, innebar det nødvendigvis at det å gi menn rett til sex på egne vilkår samtidig innebar å nekte kvinner den samme retten. Anarkiet som den seksuelle revolusjonen begynte med, var derfor nødvendigvis en forbigående fase.

FRA SEKSUELT ANARKI TIL SEKSUELL TERROR

Det er en klisjé i politisk filosofi at jo mindre selvbeherskelse borgerne er i stand til å utøve, desto mer må de begrenses utenfra. Den praktiske nødvendigheten av en slik avveining kan ses i ekstraordinære omveltninger som den franske og den russiske revolusjonen. Først kastes gamle og innarbeidede mønstre og normer til side i frihetens navn. Når kaoset som følger blir uutholdelig, lykkes en gruppe med den nødvendige ambisjonen, selvsikkerheten og hensynsløsheten i å tvinge sin egen orden på det svekkede samfunnet. Dette er også det som gradvis skjedde med den seksuelle revolusjonen, der feministene overtok rollen til jakobinerne og bolsjevikene.

Mennesker kan ikke klare seg uten sosiale normer som veileder dem i deres personlige forhold. Unge kvinner kan ikke forventes å utarbeide sitt eget personlige system for seksualetikk på samme måte som Descartes rekonstruerte universet i sitt eget sinn. Dersom man slutter å forberede dem på ekteskap, vil de søke veiledning der de kan finne den. I løpet av de siste tretti årene har de funnet den i feminismen, ganske enkelt fordi feministene har overdøvet alle andre.

Etter å ha bidratt til å oppmuntre unge kvinner til seksuell eksperimentering, oppdaget feminismen at den kunne utnytte ulykken som fulgte. Programmet deres for å omskrive reglene for menneskelig seksuell atferd er på én måte en videreføring av frigjøringsideologenes utopiske program, og på en annen måte en reaksjon mot det. Feministene godtar forestillingen om en rett til å gjøre som man vil uten ansvar overfor andre. De insisterer bare på at det er kvinner som skal ha denne retten.

I jakten på et juridisk og moralsk grunnlag for å håndheve dette nye kravet støtte de på det eldgamle forbudet mot voldtekt. Feminister forstår imidlertid voldtekt ikke som et brudd på en kvinnes kyskhet eller ekteskapelige troskap, men som et brudd på hennes rent personlige ønsker. De bruker den gamle loven mot voldtekt til å håndheve ikke respekt for kvinnelig beskjedenhet, men lydighet mot kvinnelige innfall. Deres ideal er ikke mannen hvis selvkontroll gjør det mulig for en kvinne å utøve sin egen, men mannen som underordner seg kvinnens velbehag, mannen som ikke oppfører seg som en gentleman, men som en dildo.

Men ren tilsidesettelse av en kvinnes personlige ønsker er åpenbart ikke grunnen til at menn er blitt vanæret, fengslet og i enkelte samfunn til og med henrettet for voldtekt. I det nye synet, der samtykke snarere enn ekteskapsbåndet er det avgjørende, kan den samme seksuelle handlingen være en forbrytelse mandag eller onsdag og en rett tirsdag eller torsdag, avhengig av skiftninger i en kvinnes humør. Feminister hevder at voldtekt ikke tas alvorlig nok. Kanskje ville det være bedre å spørre hvordan voldtekt overhodet kan tas alvorlig når vi begynner å definere den slik de gjør. Hvis kvinner tross alt skal være frie til å gjøre som de vil med menn, hvorfor skulle ikke menn være frie til å gjøre som de vil med kvinner?

Datevoldtektskampanjen skylder faktisk sin suksess bare den vedvarende virkningen av eldre synspunkter. Feministene selv er ikke forvirret om dette. De skriver åpent om å «omdefinere voldtekt». For dem av oss som fortsatt snakker tradisjonelt engelsk, utgjør dette selvsagt en innrømmelse av at de retter falske anklager mot menn.

Man kunne hatt større sympati med «datevoldtektsofrene» dersom de ønsket at mennene skulle gifte seg med dem, fryktet at de var ødelagt for andre friere og var forberedt på å påta seg sine egne forpliktelser som hustruer og mødre. Men dette er ganske enkelt ikke tilfellet. Forkjemperne for datevoldtektskampanjen, om ikke de forvirrede unge kvinnene selv, er fiendtlig innstilt til selve tanken om ekteskap og foreslår det aldri som en løsning. De vil fengsle menn, ikke gjøre ansvarlige ektemenn av dem. Dette er langt verre enn tvangsekteskap etter graviditet, som i det minste lot mannen opptre som far for barnet han hadde avlet.

Og hvilken fordel får kvinner av å fengsle menn som datevoldtektsmenn, bortsett fra tilfredsstillelsen av et ønske om hevn? Å se menn bli straffet kan til og med bekrefte moralsk forvirrede kvinner i deres feilaktige offerfølelse. Bitterhet har en tendens til å nære seg selv, som en kløe som blir verre jo mer man klør. Kvinner blir styrket i troen på at de har rett til at menns atferd skal være akkurat slik de selv ønsker. De blir mindre tilbøyelige til å behandle menn med respekt eller forsøke å lære å forstå eller inngå kompromisser med dem. Kort sagt lærer de å tenke og oppføre seg som bortskjemte barn, som forventer alt og er villige til å gi ingenting.

Menn reagerer i mellomtiden på dette på måter som ikke er vanskelige å forutse. De vil kanskje ikke, i hvert fall i begynnelsen, avvise seksuelle forbindelser med slike kvinner, fordi kvinnens moralske mangler ikke påvirker selve seksualakten særlig sterkt. Men helt rasjonelt vil de unngå enhver dypere involvering med dem. Dermed opplever kvinner færre, kortere og dårligere ekteskap og «forhold» med menn. Men de klandrer ikke seg selv for situasjonen de befinner seg i. De nekter å se noen sammenheng mellom sin egen atferd og sin ensomhet og frustrasjon. Dermed får vi stadig flere beskrivelser av menn som voldtektsmenn og rovdyr som på mystisk vis nekter å binde seg.

De eneste menneskene som faktisk tjener på innføringen av de nye standardene, er feministene som oppfant dem. Bevegelsens overlevelse avhenger av en kontinuerlig tilførsel av bitre kvinner som tror rettighetene deres blir krenket. Man må bare innrømme at prinsippene som støtter datevoldtektskampanjen, er beundringsverdig utformet for å garantere en slik tilførsel. Feminismen er en bevegelse som blomstrer på sine egne nederlag. Derfor er den svært vanskelig å reversere.

Ellevte utgave av Merriam-Webster’s Collegiate Dictionary oppgir at den første registrerte bruken av uttrykket «date rape» var i 1975. Bare noen få år senere finner vi for eksempel Thomas Fleming i Chronicles bruke uttrykket like ukritisk som enhver feministisk fanatiker.⁴ Et annet redskap for det feministiske seksuelle terrorveldet, «seksuell trakassering», dukket på samme måte først opp i 1975. På mindre enn én generasjon er dette blitt en nasjonal industri som gir mange mennesker et behagelig levebrød. Enda en gang ser vi dette revolusjonære begrepet sorgløst akseptert av mange mannlige tradisjonalister. De nøyer seg med uten argumentasjon å godta at det finnes et omfattende problem med menn som «trakasserer» kvinner, og at «noe må gjøres med det». Min første tanke ville være: Hva gjorde romerne med det? Hva gjorde den kristne kirke med det? Hva med kineserne eller aztekerne? Det åpenbare svaret er at ingen av dem gjorde noe med det, fordi begrepet først nylig er blitt utviklet innenfor den feministiske bevegelsens rammer. Er ikke dette grunn til mistanke? Hvorfor er menn så raske til å overta språket til sine erklærte fiender?

Tanken bak bevegelsen mot seksuell trakassering er at kvinner har krav på «et miljø fritt for uønskede seksuelle tilnærmelser». Hva slags tilnærmelser er uønskede? På vanlig norsk, de som gjøres av lite attraktive menn. Enhver som er blitt tvunget til å gjennomgå en bedriftsvideo mot trakassering, kan se at det som fordømmes, ganske enkelt er tradisjonell mannlig kurtise.

Innføringen av lover mot trakassering ble ledsaget av en kampanje for å informere unge kvinner om den nye rettigheten. Universiteter opprettet for eksempel trakasseringskomiteer der et av de uttalte formålene var «å oppmuntre ofrene til å stå frem». Jeg så dette skje på nært hold. Agitatorene ønsket at så mange unge kvinner som mulig skulle anklage mislykkede friere for urett. Og de hadde betydelig suksess. Mange kvinner benyttet seg uten å nøle av den nye ordningen. Unge menn oppdaget at de risikerte besøk fra politiet for å flørte eller invitere kvinner på date.

Denne kvinnelige mobbingen bør sammenlignes med tradisjonell mannlig ridderlighet. Menn, i det minste innenfor den vestlige sivilisasjonen, er blitt sosialisert til en ekstrem motvilje mot å bruke makt mot kvinner. Dette er ikke et absolutt prinsipp. Få ville benekte at en mann har rett til selvforsvar mot en kvinne som forsøker å drepe ham. Men mange menn vil nekte å slå tilbake mot en kvinne under nesten enhver mindre alvorlig trussel. Denne holdningen ligger svært langt fra det feministiske prinsippet om likhet mellom kjønnene. Den synes faktisk å innebære et syn på menn som naturlig dominerende. Det er en form for noblesse oblige. Og så langt jeg kan se, kan den ikke reduseres til noen langsiktig egeninteresse hos mannen. Med andre ord er det et æresprinsipp. Ridderlighetens kodeks sier at en mann ikke har noen moralsk rett til å bruke makt mot kvinner bare fordi han er i stand til det.

En åpenbar vanskelighet med en slik kodeks er at den kan misbrukes av dem som nyter godt av den. Jeg hadde en klassekamerat på barneskolen som et sted hadde hørt at «gutter skal ikke slå jenter». Dessverre tolket hun dette som at det var akseptabelt for jenter å slå gutter, noe hun deretter begynte å gjøre. Hun ble oppriktig indignert da hun oppdaget at guttene som regel slo tilbake.

Det særegne ved noblesse oblige er at den ikke innebærer en tilsvarende rettighet for den som nyter godt av den. I det tradisjonelle synet bør en mann riktignok være tilbakeholden med å bruke makt mot kvinner, men kvinner har ingen rett til å ta dette for gitt. Tilbakeholdenheten fremkalles av en anerkjennelse av kvinnens svakhet, ikke av et påbud om å anerkjenne hennes rettigheter.

Kanskje fordi kvinner er det svakere kjønn, har de aldri utviklet tilsvarende hemninger mot å bruke makt mot menn. I et tradisjonelt ordnet samfunn skaper ikke dette vanskeligheter, fordi en kvinnes forpliktelser overfor ektemannen er klart forstått og sosialt håndhevet. Men situasjonen endres når millioner av bortskjemte, påvirkelige unge kvinner er blitt overbevist om at menn «trakasserer» dem, og at den riktige reaksjonen er å appellere til lovens makt og statens politimyndighet. Menn nektes rettssikkerhet, ødelegges profesjonelt og trues med særlig harde straffer for enhver gjengjeldelse mot kvinnene som anklager dem for en nyoppfunnet og bevisst uklart definert forbrytelse. Av forsiktighetshensyn kan de utad rette seg etter de nye reglene. Men det er usannsynlig at den tradisjonelle indre motviljen mot å bruke makt mot kvinner kan overleve lenge under det nåværende mønsteret av kvinnelig atferd. Kvinner ville gjøre klokt i å tenke over dette.

DET PRIMITIVES TILBAKEKOMST

Den offentlige diskusjonen om den seksuelle revolusjonen har hatt en tendens til å fokusere på datevoldtekt og «hook-ups», altså på det som faktisk finner sted, snarere enn på dannelsen av stabile familier som ikke finner sted. Dette skaper et inntrykk av at det virkelig er «mer sex» tilgjengelig for menn i dag enn før noen villfarne jenter oppførte seg dårlig for førti år siden. Folk snakker som om den mannlige seksuelle utopien, et harem til enhver mann, faktisk er blitt virkeliggjort.

Det er barnemat å vise at dette ikke kan være sant. Det fødes omtrent like mange guttebarn som jentebarn, ikke helt, det fødes omkring fem prosent flere levende gutter enn jenter, så det finnes ikke en jente til hver gutt. Når kvinnelig seksuelt begjær frigjøres, skjer det ikke en økning i den totale mengden sex tilgjengelig for menn, men en omfordeling av den eksisterende mengden. Samfunnet blir polygamt. Det oppstår en situasjon der de fleste menn er desperate etter hustruer, mens mange kvinner like desperat kaster seg etter et svært lite antall usedvanlig attraktive menn. Disse mennene, som alltid har hatt lett for å finne en partner, får nå flere partnere.

Et karakteristisk trekk ved dekadente samfunn er gjenoppblomstringen av primitive, før-siviliserte kulturformer. Det er det som skjer med oss. Seksuell frigjøring betyr i virkeligheten at bavianflokkens darwinistiske parringsmønster dukker opp igjen blant mennesker.

Når monogamiet først er avskaffet, legges ingen begrensning på en kvinnes valg. Derfor velger alle kvinner de samme få mennene. Hvis Casanova hadde 132 elskerinner, var det fordi 132 forskjellige kvinner valgte ham. Slike menn får haremer, ikke fordi de er rovdyr, men fordi de tilfeldigvis er attraktive. Problemet er ikke så mye mannlig umoral som enkel matematikk. Det er åpenbart umulig for hver kvinne å ha den mest attraktive mannen eksklusivt for seg selv. Hvis kvinner ønsker å pare seg ganske enkelt slik deres naturlige drifter tilskynder dem, må de rasjonelt sett være villige til å dele partneren sin med andre.

Men kvinners holdning til denne situasjonen er selvfølgelig ikke særlig rasjonell. De forventer at alfamannen skal «binde seg». Når kvinner klager over at menn ikke vil binde seg, betyr det, mistenker man, bare at de ikke er i stand til å få en svært attraktiv mann til å binde seg til dem. Det er omtrent som om en helt vanlig mann fridde til Helena av Troja og klaget over avslaget hennes ved å si at «kvinner vil ikke gifte seg».

Videre er mange kvinner seksuelt tiltrukket av promiskuøse menn på grunn av, ikke til tross for, deres promiskuitet. Dette kan forklares med henvisning til primatflokken. «Alfahannen» kan identifiseres ved at han parer seg med mange hunner. Det er sannsynligvis her argumentet om dobbeltstandarden mellom «horer» og «hingster» kommer fra, ikke fra noen sosial godkjenning av mannlig promiskuitet, men fra kvinnelig fascinasjon for den. Mannlig «umoral», i tradisjonelt språk, kan være attraktiv for kvinner. Når polygam paring først begynner, har den derfor en tendens til å forsterke seg selv.

Forskere på dyreatferd har lært at tilstedeværelsen av en eller to kvinnelige lokkedyr i nærheten av en hann gjør virkelige hunner mer tilbøyelige til å pare seg med akkurat denne hannen. Også blant menneskelige kvinner avler ingenting suksess som suksess. Jeg hører historier om kvinner som nekter å date ungkarer i trettiårene fordi «hvis han aldri har vært gift, må det være noe galt med ham». På universitetet observerte jeg anstendige menn med et rent liv bli stående alene, mens beryktede ekteskapsbrytere ikke hadde noen problemer med å gå fra den ene kjæresten til den neste.

Kommentatorer om samtidens skikker viser sjelden noen bevissthet om denne irrasjonaliteten i kvinners partnervalg. Jeg husker at jeg for noen år siden så en artikkel der et planlagt nytt universitet ble fremstilt som en velsignelse for unge kvinner som søkte «kristne ektemenn», basert på den naive antakelsen om at det nødvendigvis var det de gjorde. Det var selvfølgelig ingen snakk om å hjelpe unge menn med å finne trofaste hustruer.

MODERNE RIDDERLIGHET

Både menn og kvinner synes det er lettere å ha medfølelse med unge kvinner enn med unge menn. Når det gjelder mannlige observatører, virker det sannsynlig at en slags redningsfantasi er i virksomhet. Verdens litteratur og folklore er full av fortellinger om helter som redder uskyldige jomfruer fra skurkenes klør, altfor mange til at det kan være tilfeldig. Scenariet med jomfruen i nød appellerer til noe dypt rotfestet og sannsynligvis naturlig i menns sinn. Mest sannsynlig er det bare en selvforherligende fortolkning av konkurransen om partnere. Menn projiserer sine egne ustyrlige seksuelle instinkter over på andre, som dermed blir gitt rollen som rovdyr.

I samtiden uttrykker det mannlige beskyttelsesinstinktet seg ofte på en pervers måte gjennom støtte til feministiske saker, for eksempel ved å slutte seg til fordømmelsen av trakasserere og datevoldtektsmenn. Dette er en form for galanteri som er usedvanlig godt tilpasset den moderne mannens stillesittende vaner, siden den verken krever risiko eller offer. Eksemplene er mange i den konservative pressen. Mannlige studenter omtales regelmessig som om de jakter på kvinner, som i virkeligheten er gamle nok til å være gift og ha stiftet familie. Joseph Farah i World Net Daily roser en hustru for å ha drept sin utro ektemann. Det fremmes krav om å gjeninnføre tvangsekteskap etter graviditet og dødsstraff for voldtektsmenn. Dersom bare tilstrekkelig drakoniske straffer kan ilegges skurkaktige menn, synes tankegangen å være, vil alt bli bra igjen. Den grunnleggende feilen i denne tankegangen er at den ikke erkjenner at kvinnen i stor grad kontrollerer parringsprosessen.

Skarpsindige kvinner har lenge visst hvordan de kan manipulere det mannlige beskyttelsesinstinktet til egne formål. Det feministiske angrepet på heteroseksualiteten og familien rettes mot ektemenn og fedre av PR-hensyn. Ingen vil melde seg til en kampanje mot kvinner eller barn, men mange menn kan lett fås til å fordømme andre menn. Resultatet er at unge menn i dag befinner seg i en umulig situasjon. Dersom de søker en partner, er de rovdyr. Dersom de finner en, er de datevoldtektsmenn. Dersom de ønsker å unngå hele prøvelsen, er de umodne og uansvarlige fordi de ikke vil binde seg. Vi har gått fra en situasjon der alt tilsynelatende var tillatt, til en der ingenting er tillatt. Ekteskapet som en bindende juridisk kontrakt er blitt avskaffet, samtidig som unge menn fortsatt forventes å tro at det er galt for dem å søke sex utenfor ekteskapet. Det er ikke klokt å utsette menneskenaturen for så stort press.

I mellomtiden har illusjonen om at det finnes «for mye sex» ført til forslag om «avholdsundervisning», levert av offentlige skoler og betalt med skattepenger. Geniene innen den etablerte konservatismen trenger kanskje en vennlig påminnelse om at menneskeslekten ikke videreføres gjennom seksuelt avhold. De kunne med større fordel tenke over hvor mange familier som ikke er blitt dannet, og hvor mange barn som ikke er blitt født på grunn av overivrige forsøk på å beskytte unge kvinner mot menn som kunne ha blitt gode ektemenn og fedre.

REVOLUSJONEN ØDELEGGER SEX

Så langt har vi konsentrert oss om kvinnelig promiskuitet, og det er utvilsomt et alvorlig problem. Men det finnes to måter kvinner kan unnlate å være monogame på: ved å ha mer enn én partner, og ved å ha mindre enn én. La oss nå se på de ugifte kvinnene så vel som de promiskuøse.

Også her vil jeg advare mot en misforståelse som er vanlig blant mannlige skribenter: Antakelsen om at unge kvinner som ikke har seksuelle forhold til menn nødvendigvis må være forbilder på kyskhet. Faktisk finnes det mange andre grunner enn religiøse eller moralske prinsipper som kan hindre en kvinne i å ta seg en partner, og noen av disse virker sterkere nå enn før den seksuelle revolusjonen. Se på følgende avsnitt fra Wendy Shalits A Return to Modesty:

«Pfffffft!» sier seksuell beskjedenhet til verden, «jeg synes jeg er verdt å vente på … Så ikke deg, ikke deg, ikke deg og heller ikke deg.»

Dette er absolutt ikke beskjedent. Som en 27 år gammel ortodoks kvinne uttrykte det overfor meg … «Israels døtre er ikke tilgjengelige for offentlig bruk.» Hun fant åpenbar, nesten hovmodig, tilfredsstillelse i det faktum at hun ikke lå rundt med hvem som helst.⁵

Dette er ren illusjon, en følge av naturlig kvinnelig hypergami og ikke avhengig av noen faktisk fortjeneste hos kvinnen. Men det kan være en sosialt nyttig illusjon. Dersom en kvinne tror hun er «for god» til å ligge rundt, kan dette bidra til å holde henne trofast mot ektemannen. Ekteskapet er med andre ord en måte å kanalisere kvinnelig hypergami i en sosialt nyttig retning. Vi hører ofte om behovet for å kanalisere den mannlige seksualdriften inn i ekteskap og familie, men ikke den kvinnelige. Dette er en feil.

Uansett innebærer hypergami, som nevnt ovenfor, maksimalisering av avvisning. Hvis bare det beste er godt nok, er nesten ingen gode nok. I stedet for å gjøre seg selv billig, slik observatører gjerne antar, kan den moderne kvinnen prise seg selv ut av markedet. Det pleide å være et vanlig utsagn at en kvinne som mener hun er for god for enhver mann, «kan ha rett, men blir oftere stående igjen». Hvorfor kan dette være en særlig fare for kvinner i dag?

Tidligere levde de fleste mennesker lokale liv i en verden der selv fotografiet ikke fantes. Forestillingene deres om seksuell attraktivitet var begrenset av deres erfaring. I mitt eget slektstre fantes det for eksempel en familie med tre døtre som vokste opp på en gård ved siden av tre andre gårder. Etter hvert som hver jente ble gammel nok, giftet hun seg med en gutt fra en av nabogårdene. De forventet ikke mye av en ektemann. Det er sannsynlig at alle tre gikk gjennom hele livet uten noen gang å se en mann som så ut som Cary Grant.

Men på 1930-tallet så millioner av kvinner Cary Grant to timer i uken og sammenlignet i stillhet ektemennene sine med ham. I flere tiår siden har underholdningsindustrien fortsatt å vokse og bli grovere. Til slutt er vi kommet til et punkt der mange kvinner ganske enkelt ikke er interessert i å møte noen mann som ikke ser ut som en filmstjerne. Selv om det ikke er mulig å få alle menn til å ligne filmstjerner, er det mulig å oppmuntre kvinner til å kaste seg over eller vente på de få som gjør det, altså til å bli henholdsvis promiskuøse kvinner eller ugifte kvinner. Helen Gurley Brown tjente millioner på å gjøre nettopp dette. Den korte varigheten av en kvinnes ungdommelige blomstring, kombinert med et sinn som ennå ikke er fullt utviklet på dette stadiet av livet, gjør henne alltid sårbar for urealistiske forventninger. Den seksuelle revolusjonen er delvis en storstilt kommersiell utnyttelse av denne sårbarheten.

Ja, menn er også, til sin egen skade, stadig omgitt av bilder av usedvanlig attraktive kvinner. Men dette har mindre praktisk betydning fordi, for å si det enda en gang, kvinner velger. Selv alminnelige unge kvinner er ofte i stand til å få seksuelle tjenester fra pene eller sosialt dominerende menn. De har muligheten til å være promiskuøse. Mange kvinner forstår ikke at vanlige unge menn ikke har den muligheten.

Tradisjonalister snakker noen ganger som om monogamiet var et kartell hvis formål var kunstig å begrense mengden sex tilgjengelig for menn, slik at prisen ble drevet opp til fordel for kvinner. Omtrent det samme trodde de mannlige seksuelle utopistene. Men dette ville kreve at menn var i stand til å heve sitt bud, altså gjøre seg selv mer attraktive etter eget ønske. Monogamiet gir ikke kvinner som gruppe mer attraktive partnere enn de ellers ville hatt tilgang til. I sex som i andre saker er det kjøperne, ikke selgerne, som til syvende og sist bestemmer prisen. Og kjøperne er stort sett bare gjennomsnittlige menn.

Videre synes mange unge kvinner å tro at enhver mann som forsøker å møte dem, ipso facto ønsker å ta dem til partner. Dette skyldes delvis ungdommelig naivitet, delvis oppløsningen av sosialt avtalte prosedyrer for kurtise, og delvis den feministiske kampanjen for å stemple mannlig kurtise som «trakassering». Dermed avviser de sint enhver tilnærmelse de mottar i sine mest fruktbare år som om den bare var et grovt seksuelt forslag. Når de nærmer seg slutten av tjueårene, går det gradvis opp for dem at det kanskje ville være klokt å akseptere i hvert fall noen invitasjoner. De blir så forbauset over å oppdage at mennene vanligvis tar dem ut én eller to ganger og deretter slutter å ringe. De hevder at mennene fører dem bak lyset. De mener de har krav på en giftering som gjengjeldelse for den store nedlatenheten det var endelig å akseptere en date. Akkurat som enkelte menn mener verden skylder dem et levebrød, mener disse kvinnene at verden skylder dem en ektemann.

Når en mann inviterer en kvinne ut, antyder han bare at han er villig til å vurdere henne som partner. Han kan tenkes å tilby henne en ring dersom hun behager ham nok etter at de har blitt bedre kjent. De fleste dater fører ikke til frieri. Det finnes ingen grunn til at de skulle gjøre det. I stedet for å klandres for ikke å ville binde seg bør slike menn roses for seksuell selvkontroll og for å utvise forsiktighet i jakten på en partner. Mange menn har vært altfor villige til å gifte seg med den første jenta som er hyggelig mot dem.

For å oppsummere: Oppmuntringen til maksimal avvisning og urealistiske forventninger er én grunn, uten sammenheng med beskjedenhet, til at mange kvinner i dag ikke får barn. En annen er det jeg kaller parasittisk dating, en form for økonomisk rovdrift fra kvinnen mot mannen. La meg forklare.

Ekteskapets tilbakegang tilskrives ofte at menn nå kan «få det de vil ha» fra kvinner uten å gifte seg med dem. Men hva om en kvinne kan få alt hun ønsker fra en mann uten ekteskap? Ville ikke også hun være mindre tilbøyelig til å «binde seg» under slike forhold? I virkeligheten søker et betydelig antall kvinner først og fremst oppmerksomhet og materielle goder fra menn. De er fornøyde med å date menn de ikke har noen romantisk interesse for, bare som underholdning og som kilde til gratis måltider og gaver. En mann kan kaste bort store mengder penger og tid på en slik kvinne før han innser at han blir brukt.

Familieliv innebærer ofre. En god mor vier seg til barna sine. Parasittiske datere tar, de gir ikke. De er ikke egnet for ekteskap eller morsrollen. Karakteren deres er vanligvis fastlagt når en mann møter dem. Siden han ikke kan forandre dem, er den eneste rasjonelle kursen å lære å identifisere og unngå dem.

En tredje hindring for kvinnelig reproduksjon er hysteriet rundt datevoldtekt. Leseren kan slå opp de første kapitlene i Katie Roiphes The Morning After.⁶

I en alder der kvinner tradisjonelt aktivt har søkt partnere, deltar de nå i «Take Back the Night»-demonstrasjoner, kampanjer for «voldtektsbevissthet» og selvforsvarskurs der de sparker mannlige dukker i skrittet. Disse unge kvinnene synes mindre redde for noe menn faktisk gjør enn for selve det mannlige seksuelle begjæret. Som spaltisten Angela Fiori skarpt uttrykker det: «Kampanjene mot datevoldtekt på universitetene tidlig på 1990-tallet var ikke motivert av ekte bekymring for kvinners velvære. De var en del av et vedvarende forsøk på å delegitimere heteroseksualiteten overfor unge, påvirkelige kvinner ved å demonisere menn som voldtektsmenn.»⁷ Selvforsvarstrening tjener for eksempel i realiteten til å innprente en defensiv mentalitet overfor menn, noe som gjør tillit og intimitet umulig.

En del av overgangen til kvinnelig voksenliv har alltid vært å lære å forholde seg til menn. Forsøk på å føye jenters irrasjonelle frykt holder nå mange av dem fast i en tilstand av hemmet utvikling. Det er lite individuelle menn kan gjøre med dette, og det finnes heller ingen grunn til å forvente at de skal gjøre noe. Hvem ville ønske å kurtisere en jente innkapslet i en ugjennomtrengelig psykisk rustning av mistanke?

Enda en gang har velmenende mannlige tradisjonalister ikke vært uten skyld i sine reaksjoner på denne situasjonen. Fedre oppmuntrer til selvforsvarskurs og paranoia rundt datevoldtekt ut fra antakelsen om at døtrenes sikkerhet trumfer alle andre hensyn. Etter hvert begynner de kanskje å lure på hvorfor de ikke har noen barnebarn.

For det fjerde er mange kvinner uten partner av den enkle grunn at de har forlatt mennene sine. Kvinner tar formelt initiativ til skilsmisse omkring to tredjedeler av gangene. De fleste observatører er imidlertid enige om at dette undervurderer forholdet. I mange tilfeller der mannen formelt tar initiativet, skyldes det at hustruen ønsker seg ut av ekteskapet. Eksakte data er vanskelig å finne, men nære observatører anslår gjerne at kvinner er ansvarlige for omtrent ni tideler av skilsmissene og samlivsbruddene. Menn elsker dem ikke og forlater dem, de elsker dem og blir forlatt av dem.

Mange unge kvinner tror faktisk at de ønsker ekteskap når det eneste de egentlig ønsker, er et bryllup, tenk på brudemagasiner. Det vanlige mønsteret er at kvinner er de første til å ønske seg inn i ekteskapet og de første til å ønske seg ut. Det er selvfølgelig lett nok å gifte seg. Vanskeligheten ligger i å leve lykkelig alle sine dager.

Den utro hustruen har vanligvis ikke tenkt å forbli alene. Men enkelte menn har skrupler med å innlede forhold til skilte kvinner. De spør seg: «Hvem sin kone er det jeg dater?» Det finnes også rent forsiktighetsmessige hensyn. En kvinne med en historie med å forlate ektemannen er neppe mer tilbøyelig til å være trofast andre gang. Og få menn er ivrige etter å forsørge en annen manns barn økonomisk. Kvinner uttrykker ofte indignasjon over at de ikke klarer å finne en erstatning for ektemannen de forlot. Jeg kaller dem de sinte ekteskapsbryterne.

Forfengelighet, parasittisme, paranoia og utroskap er bare noen få av de ubehagelige egenskapene ved samtidens vestlige kvinnelighet. En annen er uhøflighet. Til en viss grad er dette en del av den generelle tilbakegangen i folkeskikk det siste halve århundret, som begge kjønn har deltatt i. Men jeg mener noe av det er en følge av kvinnelig seksuell utopisme. Her er grunnen.

Ser man på forsidene til Cosmopolitan, kunne man få inntrykk av at kvinner var besatt av å gi menn seksuell nytelse. Det ville komme som en nyhet for mange menn. Kontrasten mellom det kvinner leser og deres faktiske atferd overfor menn er blitt nesten surrealistisk. Nøkkelen til mysteriet er at mannen Cosmo-jenta er interessert i å tilfredsstille, er innbilt. Han er den velstående mannen med filmstjerneutseende som kommer til å forelske seg i henne etter enda en makeover, etter at hun går ned fem kilo til eller finner den perfekte frisyren. I mellomtiden står hun fritt til å behandle de virkelige mennene hun møter som dritt. Hvorfor anstrenge seg for å være høflig mot alminnelige menn så lenge man er sikker på at en perfekt mann kommer i morgen? Menn fra den eldre generasjonen er ikke tilstrekkelig klar over hvor usiviliserte kvinner er blitt. Det gikk ganske lang tid før det gikk opp for meg at atferden jeg observerte hos kvinner, umulig kunne være normal, at dersom kvinner hadde oppført seg slik i tidligere tider, ville menneskeslekten ha dødd ut.

Leseren som mistenker meg for å overdrive, oppfordres til å bruke litt tid på kvinners selvbeskrivelser på datingsider på internett. De nevner aldri barn, men klarer nesten alltid å få med ordet «moro». «Jeg liker å feste og ha det moro! Jeg liker å drikke, henge med kule mennesker og shoppe!» De unge kvinnene inviterer «hotte gutter» til å kontakte dem. Noen vil uten tvil gjøre det. Men ville noen fornuftig mann, «hot» eller ikke, ønske å stifte familie med en slik skapning?

En god hustru oppstår ikke av seg selv. Jenter ble en gang oppdratt fra barndommen med forestillingen om at de skulle bli hustruer og mødre. De lærte ferdighetene som var nødvendige for dette. En ung frier kunne forvente at en jente visste noe om matlaging og husstell. I dag synes mange kvinner ikke å være klar over at de forventes å ha noe å tilby en ektemann utover en varm kropp.

Hva skjer når en moderne kvinne som er blitt forledet til å tro at hun fortjener en ektemann med filmstjerneutseende, ikke bare mislykkes i å finne idealpartneren sin, men mislykkes i å finne noen partner i det hele tatt? Hun klandrer selvfølgelig ikke seg selv for å være urimelig eller godtroende. Hun klandrer menn. En hel litterær sjanger er oppstått for å føye kvinnelig sinne mot det motsatte kjønn. Her er noen titler som alle på tidspunktet for artikkelen var tilgjengelige gjennom Amazon.com: Why Men Are Clueless, Let’s Face It, Men Are @$$#%\c$, How to Aggravate a Man Every Time, Things You Can Do with a Useless Man, 101 Reasons Why a Cat Is Better Than a Man, 101 Lies Men Tell Women, Men Who Hate Women and the Women Who Love Them, Kiss-off Letters to Men: Over 70 Zingers You Can Use to Send Him Packing, eller, for kvinnen som selv blir kastet ut, How to Heal the Hurt By Hating.

For mange kvinner har hatet mot menn tydelig antatt psykotiske dimensjoner. En stor reklametavle i hjembyen min spør forbipasserende bilister: «Hvor mange kvinner må dø før vold i hjemmet regnes som en forbrytelse?» Man tvinges til å lure på hva som foregår i hodet på dem som står bak et slikt budskap. Er de virkelig ikke klar over at det alltid har vært en forbrytelse for en mann å drepe sin kone? Forsøker de bare å skape frykt? Eller er deres egne sinn så tilslørt av hat at de ikke lenger kan se verden realistisk?

Det er her vi har kommet etter bare én generasjon med kvinnelig seksuell frigjøring. Mange menn blir forvirret når de innser omfanget og dybden av kvinnelig raseri mot dem. Hva kan gjøre historiens mest velstående og bortskjemte kvinner så rasende?

Internett-skribenten Henry Makow har fremsatt den mest plausible diagnosen jeg hittil har sett, i et essay med tittelen «The Effect of Sexual Deprivation on Women».⁸ Apropos det nylige voldtektshysteriet foreslår han: «Menn er ‘voldtektsmenn’ fordi de ikke gir kvinner den kjærligheten de trenger.» Med andre ord, hva om problemet er at menn, kremt, ikke jakter på kvinner? Alt vi nettopp har sagt støtter teorien om at den vestlige sivilisasjonen nå står overfor en epidemi av kvinnelig seksuell frustrasjon. Og enda en gang er den typiske konservative kommentatoren fullstendig ute av stand til å møte problemet på riktig måte. Instinktivt ønsker han å tre frem i skinnende rustning og utbryte: «Frykt ikke, sarte jomfruer, jeg skal hindre disse ondskapsfulle beistene i å besudle deres jomfruelige renhet.» Hvis kvinner trenger kjærlighet fra menn og ikke får den, vil dette neppe hjelpe dem.

DE GLEMTE MENNENE

Forsøket på å virkeliggjøre en seksuell utopi for kvinner var dømt til å mislykkes før det begynte. Kvinners ønsker retter seg mot det umulige, står i konflikt med hverandre og forandrer seg uforutsigbart. Derfor må ethvert program for å tvinge menn, eller «samfunnet», til å oppfylle kvinners ønsker mislykkes, selv dersom alle menn var villige til å underkaste seg det. Legg rettighet på rettighet for kvinner, legg straff etter straff på menn. Det kan ikke virke, fordi kvinners ønsker alltid vil løpe foran lovgivningen og føre til nye krav.

Men selv om revolusjonen ikke har oppnådd sine mål, har den utvilsomt oppnådd noe. Den har ødelagt monogamiet og familiestabiliteten. Den har resultert i et polygamt parringsmønster der ubeskjedne kvinner aggressivt forfølger et lite antall menn. Den har redusert antallet barn som blir født og sørget for at mange av dem som blir født, vokser opp uten en far i livet sitt. Og, noe som nevnes aller sjeldnest, den har gjort det umulig for mange anstendige menn å finne hustruer.

Man hører av og til om undersøkelser som rapporterer at menn er mer fornøyde med sitt «sexliv» enn kvinner. Det har alltid slått meg som latterlig at noen skulle ta dette bokstavelig. For det første er kvinner mer tilbøyelige enn menn til å klage over alt. Men for det andre opplever mange menn, særlig unge menn, en sterk mauvaise honte, en falsk eller skamfull beskjedenhet, når de ikke lykkes med kvinner. De sammenligner sjelden erfaringer med andre menn, og enda sjeldnere gjør de det ærlig. Alle setter opp en modig fasade, uansett hvor ensomme de faktisk er. Derfor forestiller menn seg nesten alltid at andre menn har større suksess med kvinner enn det som faktisk er tilfelle. Denne situasjonen er blitt verre siden 1960-tallet, med spredningen av illusjonen om at det finnes «mer sex» tilgjengelig for menn enn tidligere.

Men dersom kvinner bare parer seg med noen få usedvanlig attraktive menn, og dersom mange kvinner ikke parer seg i det hele tatt, må det finnes et stort antall menn som ikke er i stand til å få en kvinne. I William Graham Sumners ånd kunne vi kalle dem den seksuelle revolusjonens glemte menn. Jeg har grunn til å tro at et økende antall er villige til å «komme ut av skapet», for å bruke et uttrykk som for tiden er populært, og innrømme at hvem det enn er som har drevet med all denne «hookingen» man leser om, så har det ikke vært dem. Enkel klokskap tilsier at vi bør vie situasjonen til disse mennene en viss oppmerksomhet. I samfunn der polygami praktiseres åpent, for eksempel i Afrika og den muslimske verden, har unge ungkarer en tendens til å danne gjenger som driver med antisosial atferd: «Det er ikke godt for mannen å være alene.»

I vårt samfunn har det allerede oppstått et tydelig mønster der «singlegrupper» eller arrangementer består av uskyldige, aldri gifte menn i trettiårene og kyniske, bitre og ofte skilte kvinner. Hva har ungkarene drevet med alle disse årene? Så langt har de i Vesten ikke dannet kriminelle gjenger. De ville sannsynligvis vært mer attraktive for kvinner dersom de gjorde det. Alle synes å ha hørt historier om menn på dødscelle som blir oversvømt med frierier fra kjedsommelige, spenningssøkende kvinner.

Jeg foreslår at dagens ungkarer knapt er annerledes enn menn som før den seksuelle revolusjonen giftet seg unge og oppdro familier.

Naturlig instinkt gjør unge menn nesten bokstavelig talt «gale» etter jenter. De har en langt høyere oppfatning av unge kvinner enn fakta gir grunnlag for. Den mannlige seksualdriften som moderne kvinner klager så mye over, finnes i stor grad til deres fordel. Som Schopenhauer skrev:

Naturen har utstyrt [jenta] med overflod av skjønnhet og sjarm i noen få år, slik at hun i løpet av disse årene kan fange en manns fantasi så fullstendig at han lar seg rive med til å påta seg å forsørge henne hederlig på en eller annen måte resten av hennes liv, et skritt han neppe ville vært tilbøyelig til å ta ut fra rent rasjonelle overveielser. Slik har naturen utstyrt kvinnen, som alle sine skapninger, med de redskapene og våpnene hun trenger for å sikre sin eksistens.⁹

Jeg ser ingen grunn til at unge menn skulle være mindre naive overfor unge kvinner enn de pleide å være.

Videre antar mange menn at kvinner verdsetter ærlige, skikkelige og ansvarlige menn, i motsetning til for eksempel kriminelle på dødscelle. Sakte og tålmodig, gjennom mye hardt arbeid og midt i usikkerhet og selvtvil, skaper vår ungkar derfor et anstendig liv for seg selv. Ingen kvinne er der for å gi ham kjærlighet, moralsk støtte eller lojalitet. Dersom han faktisk gjorde noen anstrengelse for å skaffe seg en hustru, kan han ha opplevd å bli anklaget for trakassering eller forfølgelse.

Spark en vennlig hund ofte nok, og til slutt har du en ond hund på hendene.

Hva gjorde vår ungkars kvinnelige jevnaldrende alle disse årene, mens han var en fattig og ensom yngling som fant dem intenst attraktive? De drev hor med flotte menn som på mystisk vis nektet å «binde seg», giftet seg og forlot ektemennene sine, eller ventet på perfeksjon. Og nå, se der, disse kvinnene, med den ungdommelige skjønnheten borte og raskt på vei mot overgangsalderen, er villige til å gå ut med ham. Hvis de er fornøyde med de gratis måltidene og underholdningen han gir dem, kan han få tillatelse til å betale for en giftering. Deretter vil de nådig la ham forsørge dem og barna de fikk med en annen mann resten av livet hans. Jeg har sett en kvinnes kontaktannonse der målet hennes var «å oppnå økonomisk trygghet for meg selv og døtrene mine». Hvorfor i himmelens navn skulle noen mann melde seg til dette? Som en mann sa til meg: «Hvis kattungen ikke ville ha meg, vil jeg ikke ha katten.»

Den vestlige kvinnen er blitt den nye «hvite manns byrde», og tegnene tyder på at han begynner å kaste den av seg.

SEKSUELL THERMIDOR: EKTESKAPSSTREIKEN

Begrepet Thermidor betegnet opprinnelig måneden i den franske revolusjonskalenderen da terroren tok slutt. I juli 1794 ble mellom tjue og tretti mennesker giljotinert daglig i Paris under en såkalt lov om mistenkte, som ikke krevde alvorlige bevis mot den tiltalte. Da Robespierre talte til konventet 26. juli, lot han uforsiktig slippe ut at enkelte representanter selv var mistenkt for å være «forrædere», men han nektet å navngi dem. Tilhørerne innså at deres eneste håp om sikkerhet lå i å ødelegge Robespierre før han kunne ødelegge dem. De samordnet planene sine samme natt, og neste morgen ble han arrestert. Innen to dager gikk han og åtti av tilhengerne hans til giljotinen. I løpet av de neste ukene ble fengslene tømt, og livet fikk igjen et skinn av normalitet.

Noe tilsvarende ser ut til å skje i dag når det gjelder feminismen. Se for eksempel på bevegelsen mot seksuell trakassering. Etter hvert som den sprer seg, blir antallet menn som ennå ikke er blitt anklaget stadig mindre. Til slutt nås et punkt der menn som i utgangspunktet var sympatiske, forstår at de selv ikke lenger er trygge, at deres uskyld ikke beskytter dem eller jobbene deres. Anekdotiske bevis tyder på at dette punktet nås på mange arbeidsplasser. Menn utvikler en selvbeskyttende kodeks om å unngå alle unødvendige ord eller all unødvendig kontakt med kvinner. Man hører historier om kvinner som går inn i pauserom fulle av lystig pratende mannlige kolleger, som ser opp og øyeblikkelig faller inn i anspent, steinaktig taushet. Et «fiendtlig arbeidsmiljø», ganske visst.

En mer alvorlig utvikling er imidlertid det som er blitt kjent som ekteskapsstreiken. Den første forekomsten av uttrykket ser ut til å ha vært i en lederartikkel i Philadelphia Enquirer i 2002.¹⁰ To år senere ga en formell undersøkelse substans til ideen: Hele 22 prosent av amerikanske ugifte menn mellom 25 og 34 år hadde bestemt seg for aldri å gifte seg. Ytterligere 53 prosent sa at de ikke var interessert i å gifte seg med det første.¹¹ Det etterlater bare 25 prosent som leter etter hustruer. Dette kan være en situasjon uten sidestykke i verdenshistorien.

Noen menn nevner riktignok tilgjengeligheten av sex utenfor ekteskapet som en grunn til ikke å gifte seg. Men dette betyr ikke at problemet enkelt kunne løses ved å få dem til å avlegge løfter, for eksempel ved tvangsekteskap etter graviditet. Menn forstår nå at de kan miste barna sine fra det ene øyeblikket til det andre, uten noen feil fra deres egen side, dersom moren bestemmer seg for å innkassere ekteskapet eller «forholdet» i familieretten. Av denne grunn nekter mange å få barn, med eller uten prestens velsignelse. I Tyskland, som står overfor enda lavere fødselstall enn Amerika, snakkes det allerede om en Zeugungsstreik, bokstavelig talt en «forplantningsstreik», snarere enn bare en ekteskapsstreik.¹² Noen kvinner som lider av det som er blitt kjent som «babyfeber», har tydd til å lyve til mennene sine om bruk av prevensjon. Menn begynner selvfølgelig også å gjennomskue dette. Ingen kvinne har krav på økonomisk forsørgelse, barn, respekt eller kjærlighet. Kvinnen som godtar og lever etter riktige prinsipper, gjør seg dermed fortjent til retten til å stille visse krav til sin ektemann. Det å være kvinne gir henne ingen rett til noe som helst.

Vestlige kvinner har bitt hånden som mater dem i flere tiår nå. Det synes meg rimelig å si at flertallet med vilje har gitt avkall på privilegiet det er å gifte seg med anstendige menn. Tiden er inne for at menn skal forlate beskytterrollen og fortelle dem at de skal bli «frigjort» fra oss enten de ønsker det eller ikke. De kan beholde sine egne jobber, betale sine egne regninger, leve, bli gamle og til slutt dø for seg selv. Hvert skritt som har ført dem til dette punktet, har bestått i en påstand om «rettigheter» for dem selv og innrømmelser fra menn. Menn synes å være berettiget til å si til dem, ikke uten en viss Schadenfreude: «Du har redd opp sengen din, nå kan du ligge i den, alene.»

Dessverre kan saken ikke bare bli liggende der. Uten barn har rasen ingen fremtid, og uten kvinner kan menn ikke få barn.

En veletablert trend er jakten på utenlandske hustruer. Forutsigbart nok arbeider feminister for å forby, eller i det minste motarbeide, dette, og én lov er allerede kommet gjennom Kongressen, International Marriage Broker Regulation Act of 2005. Den påståtte begrunnelsen er å beskytte uskyldige utenlandske jenter mot «misbruk». Den virkelige grunnen er å beskytte bortskjemte, feministisk indoktrinerte amerikanske kvinner mot utenlandsk konkurranse. De fleste økonomiske argumenter for beskyttelsestoll på innenlandsk industri gjelder også her.

Feminister tenker i termer av statlig tvang. Ideen om å fremkalle ønskelig mannlig atferd faller dem ikke inn. Enkelte menn er bekymret for at forslag om tvangsekteskap kan være på vei.

I mellomtiden har menn begynt å forstå at enhver seksuell intimitet med en kvinne kan føre til anklager om datevoldtekt basert på ting som foregår i hodet hennes etterpå, og som han ikke har noen kontroll over. Kvinner forsøker ofte å unndra seg ansvar for sin seksuelle atferd ved å tilskrive den mennene det gjelder. Uten noen sosial eller juridisk håndhevelse av ekteskapet etterlater dette kyskhet som mannens eneste middel til selvforsvar.

En mannlig sexstreik lå sannsynligvis utenfor selv Aristofanes’ fantasi. Men det kan være en feil å undervurdere menn. Vi, og ikke kvinner, har vært sivilisasjonens byggere, opprettholdere og forsvarere.

Det siste fra universitetsområdene er at kvinner har begynt å klage over at menn ikke inviterer dem ut. Det stemmer: Menn på toppen av sin hormonelle utvikling går til undervisning side om side med unge kvinner i fruktbar alder som nå er i flertall, og ignorerer eller unngår dem ganske enkelt. Noen forteller at frustrerte kvinnelige studenter gjentatte ganger spør dem: «Er du homofil?» Dette er hva som skjer når kvinner klager i førti år over å bli brukt som sexobjekter. Til slutt slutter menn å bruke dem som sexobjekter. For ikke lenge siden la jeg merke til en feministisk rekrutteringsplakat ved et lokalt universitet. Det meste av den besto av ordet FALSKT med fete versaler, synlig på lang avstand. Under sto noe i retning av: «Vi er alle mannehatende galninger», og så videre, «kom og bli med oss og se selv».

Når det mest inspirerende slagordet en bevegelse kan komme opp med, i praksis betyr «Vi er ikke så ille som alle sier», vet du at den har problemer.

HVA MÅ GJØRES?

Vi har kommet til et sjeldent historisk øyeblikk der vi menn har overtaket i kjønnskampen. Mye avhenger av hvordan vi bruker det.

Det eneste som fortsatt holder dagens feministisk-byråkratiske regime oppe, er den fortsatte villigheten til mange av de forhatte «heteroseksuelle hvite mennene» til å leve etter de gamle reglene, ikke bare til å arbeide, spare, betale skatt og adlyde loven, men også til å avle og oppdra barn. Så snart vi slutter å gjøre disse tingene, kollapser hele systemet av patronasje og parasittisme.

Min største frykt er at straks kvinnene gjør de første innrømmelsene, vil det mannlige beskyttelsesinstinktet slå inn igjen, og menn vil lystig rope «Alt er tilgitt» i et stormløp mot alteret. Dette må ikke skje. Vår første prioritet må være å sette skilsmisseindustrien ut av virksomhet. En mann må insistere på intet mindre enn et juridisk bindende løfte om å elske, ære og adlyde ham før han «samtykker» til å gi en kvinne et barn.

Et forslag for å styrke ekteskapet er å anerkjenne individuelt tilpassede ekteskapskontrakter. Disse kunne utformes i samsvar med forskjellige religiøse tradisjoner. Jeg ser ingen grunn til at de ikke skulle kunne fastsette at ektemannen stemmer på vegne av familien. Feminister som mener politisk deltakelse er viktigere enn familieliv, kunne fortsatt leve som de ønsker, men de ville bli tvunget til å foreta et klart valg. Dette ville bidra til å svekke den overtroiske troen på en universell rett til å delta i politikken, og det politiske livet ville bli mindre påvirket av den kvinnelige tilbøyeligheten til å verdsette trygghet fremfor frihet og til å basere offentlig politikk på følelser. Eiendom ville også være tryggere der produsentene av rikdom hadde større politisk makt.

Den økonomiske politikken bør bestemmes av nødvendigheten av å føre vår rase og sivilisasjon videre. Noe er galt når alle har råd til en HD-plasma-TV med tre hundre kanaler, men en ærlig mann med gjennomsnittlige evner og vilje til å arbeide ikke har råd til å forsørge en familie.

Kvinnelig partnervalg har alltid hatt en økonomisk side. Hesiod advarte sine mannlige tilhørere på 700-tallet før Kristus om at «hatfull fattigdom vil de ikke dele, bare luksus». Dette beryktede aspektet ved den kvinnelige seksualdriften er årsaken til ordene «i rikdom og fattigdom» i den kristne ekteskapsseremonien. Mannen må vite at han har en solid avtale enten han lykkes så godt som forsørger som hans hustru, eller han selv, kunne ønske eller ikke.

Innenfor familien må forsørgeren kontrollere fordelingen av sin rikdom. Det tradisjonelle økonomiske fellesskapet i et ekteskap, altså hustruens krav på forsørgelse fra ektemannen, bør igjen gjøres betinget av at hun faktisk er en hustru for ham. Hun kan rømme med melkemannen dersom hun ønsker det, og etterlate barna sine, selvfølgelig, en kvinne som er villig til dette er kanskje en uegnet mor uansett. Men hun kan ikke kaste mannen sin ut av hans eget hus og erstatte ham med melkemannen, og heller ikke fortsette å trekke ressurser ut av ektemannen hun har forlatt. Inntil fornuftige reformer blir gjennomført, må menn nekte å gjøre seg til bytte for et kriminelt regime som tvinger dem til å subsidiere sin egen hanreifisering og bortføringen av sine barn.

Datevoldtektsspørsmålet kan løses over natten ved å gjeninnføre tvangsekteskapet etter graviditet, men med haglen mot kvinnens rygg. «Offeret» bør få beskjed om å gå inn på kjøkkenet og lage kveldsmat til sin nye herre og mester. Ikke akkurat et ekteskap inngått i himmelen, men i det minste vil barnet ha både en far og en mor. Dessuten vil kvinnen etter fødselen av barnet ha viktigere ting å bekymre seg for enn om handlingen barnet ble unnfanget gjennom, stemte overens med en eller annen kvinneforskningsprofessors nymotens forestilling om «ekte samtykke». Morsrollen har alltid vært det beste botemiddelet mot kvinnelig narsissisme.

Anklager om trakassering bør være offentlig tilgjengelig informasjon. Dette ville gjøre det mulig å opprettholde lister over kvinner som har en historie med å fremsette slike anklager, til nytte for arbeidsgivere og, langt viktigere, potensielle friere. Kvinner kunne etter hvert bli kjent på nytt med den gammeldagse forestillingen om at de har et omdømme å beskytte.

Universell fellesundervisning for begge kjønn bør avskaffes. Ett problem i forholdet mellom kjønnene i dag er overdreven fortrolighet. Unge menn har for vane å anta at det å være sammen med jenter hele tiden vil øke sjansene deres for å få en. Men fortrolighet er ofte intimitetens fiende. Når en jente bare får sosialisere med unge menn på en dans én gang i uken, setter hun større pris på unge menns selskap. Det er til mannens fordel ikke å være sammen med dem hele tiden. Menn er også mest tilbøyelige til å gifte seg når de ikke forstår kvinner altfor godt.

Det er nødvendig å handle raskt. Det tok oss et halvt århundre å havne i vårt nåværende rot, men vi har ikke like lang tid på å komme oss ut av det. Én generasjon med Zeugungsstreik vil ødelegge oss. Derfor kan vi ikke vente på at kvinner skal komme til fornuft. Vi må ta styringen og begynne den smertefulle prosessen med å gjøre dem mindre bortskjemte.

SLIK VIRKER MONOGAMIET

Tradisjonelt har en mann vært forventet å gifte seg. Ungkarsliv var direkte forbudt i enkelte gamle europeiske samfunn, blant dem den tidlige romerske republikken. Andre ga ektemenn høyere sosial status og ungkarer en viss vanære. Det synes å ha eksistert en frykt for at seksualdriften alene ikke var tilstrekkelig til å sikre et tilstrekkelig antall etterkommere. Et annet motiv for forventningen om ekteskap, som sjelden nevnes, var ektemenns misunnelse av ungkarer: «Hvorfor skal den fyren være fri og lykkelig mens jeg sitter fast og arbeider livet av meg for å forsørge en utakknemlig skapning som maser på meg?»

Merkelig som det kan høres ut for moderne ører, var kristendommens godkjenning av sølibat en liberalisering av seksualmoralen. Den anerkjente at det kunne finnes legitime grunner til å forbli ugift. En sosial funksjon ved de sølibatære religiøse ordenene var å gi den minoriteten av menn og kvinner som var uegnet for eller uvillige til ekteskap, en sosialt akseptabel måte å unngå det på.

En plikt til å gifte seg forutsetter åpenbart at det er mulig å gjøre det. Det var ikke vanskelig for en alminnelig mann å få seg en hustru i tidligere tider. Én grunn er det jeg kaller bestemoreffekten.

Sivilisasjonen er blitt definert som alderens delvise seier over ungdommen. Etter flere tiår med ekteskap ser en kvinne tilbake og finner det utenkelig at hun en gang anså en manns ansiktstrekk som en viktig faktor i valget av partner. Hun forsøker å snakke fornuft inn i barnebarnet sitt før det er for sent. «Ikke bry deg om hvordan han ser ut. Ikke bry deg om hvordan han får deg til å føle deg. Det er ikke viktig.» Dersom jenta hadde en ikke spesielt glamorøs, men ellers uklanderlig frier, den typen som ville blitt anklaget for trakassering i dag, kunne bestemoren ta den unge mannens parti: «Hvis du ikke fanger denne karen mens du kan, gjør en smartere jente det.» Slik gikk det, generasjon etter generasjon.

Dette skapte en sunn konkurranse om anstendige menn, i motsetning til bare seksuelt attraktive menn. Ektemenn mistenkte ofte aldri bestemoreffekten og levde hele livet i den trøstende illusjonen om at hustruene giftet seg med dem utelukkende fordi de hadde innsett deres fremragende kvaliteter. Men i dag er bestemor blitt erstattet av Cosmopolitan, og vi lever med resultatene.

Mye forvirring er blitt skapt av forsøk på å få kvinner til å si hva de ønsker seg av menn. Vanligvis breker de frem noe om «en følsom mann med god sans for humor». Men dette motsies stadig av atferden deres. Enhver mann som tror på det, har mange år med frustrasjon og hjertesorg i vente. Det de faktisk søker når de overlates til seg selv, altså uten noen bestemoreffekt, er en kjekk, sosialt dominerende eller rik mann. Mange foretrekker gifte menn eller skjørtejegere. Noen søker aktivt etter kriminelle.

På et dypere plan ønsker mennesker likevel nødvendigvis lykke, slik filosofen sier. Gjennom det meste av historien forsøkte ingen å finne ut hva unge kvinner ønsket. De ble ganske enkelt fortalt hva de ønsket, nemlig en god ektemann. Dette var den riktige tilnærmingen. Sex er en for viktig sak til å overlates til unge kvinners uavhengige dømmekraft, fordi unge kvinner sjelden har god dømmekraft. Det overveldende flertallet av kvinner vil på lang sikt være lykkeligere ved å gifte seg med en vanlig mann og få barn enn ved å søke seksuell spenning, klatre i næringslivets høyder eller pumpe ut tunge avhandlinger om kjønnsteori. En kvinne utvikler et følelsesmessig bånd til partneren gjennom selve seksualakten. Dette er grunnen til at arrangerte ekteskap, i strid med vestlige fordommer, ofte er rimelig lykkelige. Romantisk kurtise har sin sjarm, men kan til syvende og sist unnværes. Ekteskapet kan ikke unnværes.

Til slutt er heteroseksuelt monogami uforenlig med likhet mellom kjønnene. En hustru har alltid større innflytelse på hjemmelivet, om ikke annet fordi hun tilbringer mer tid der. Ektemannens lederskap består ofte i lite mer enn et sporadisk veto mot noen av hustruens beslutninger. Men et slikt lederskap er nødvendig for å tilpasse seg kvinnelig hypergami. Kvinner ønsker en mann de kan se opp til. De forlater eller slutter å elske menn de ikke respekterer. Derfor har menn egentlig ikke noe valg i saken.

Enda en gang finner vi nesten fullkommen enighet mellom radikale feminister og mange konservative i deres manglende forståelse av dette, mens menn får skylden fra begge sider. Feminister protesterer mot at «maktforskjeller» mellom kjønnene, som egentlig betyr forskjeller i status eller autoritet, gjør ekte seksuelt samtykke umulig. I samme ånd beklager den strenge redaktøren av Chronicles at «i tilfellet med en universitetsprofessor som ligger med en 18 år gammel student, burde forskjell i alder eller rang være grunnlag for å betrakte professoren som voldtektsmann. Men professorer som jakter på jenter, sendes ikke i fengsel. De mister ikke engang jobben.»¹³

I virkeligheten er dette bare enda et eksempel på hypergamt kvinnelig partnervalg. I de fleste ekteskap er mannen i det minste litt eldre enn hustruen. Normale kvinner har en tendens til å være tiltrukket nettopp av menn i autoritetsposisjoner. Sykepleiere har faktisk en tendens til å velge leger, sekretærer sine sjefer, og en og annen kvinnelig student velger en professor. Dette betyr ikke at mennene misbruker noen «makt» for å tvinge hjelpeløse skapninger til å pare seg med dem.

Jeg hevder at en manns «jakt» på en yngre kvinne av lavere rang burde være grunnlag for å betrakte ham som en ektemann. Menn skal ha autoritet over kvinner. Det er en del av hva et ekteskap er. Likhet mellom kjønnene gjør menn mindre attraktive for kvinner. Det har sannsynligvis bidratt betydelig til nedgangen i vestlige fødselstall. Det er på tide å gjøre slutt på det.

KONKLUSJON

Ekteskapet er en institusjon. Det legger kunstige begrensninger på kvinners valg. For å gjenta: Naturen dikterer at menn viser seg frem og kvinner velger. Monogamiet styrker kunstig mannens posisjon ved å insistere på at 1) hver kvinne må velge en forskjellig mann, og 2) hver kvinne må holde fast ved valget sitt.

Monogamiet innebærer at svært attraktive menn fjernes tidlig fra parringsmarkedet, vanligvis av de mest attraktive kvinnene. De neste kvinnene tvinges til å velge en mindre attraktiv partner dersom de ønsker å pare seg i det hele tatt. Selv den siste og minst attraktive kvinnen kan imidlertid finne en partner. For hver jente finnes det en gutt.

Å avskaffe ekteskapet styrker bare den som allerede er sterkere. Det styrker kvinnen på mannens bekostning og den attraktive på den uattraktives bekostning.

Ekteskapet, som de fleste nyttige ting, ble sannsynligvis oppfunnet av menn, delvis for å bevare den sosiale freden, delvis slik at de kunne være sikre på at hustruenes barn også var deres egne. Konsekvensene av ekteskapet må ha blitt synlige kort tid etter at institusjonen oppsto. Anstrengelsene som tidligere var blitt brukt på å kjempe om partnere, ble erstattet av hardt arbeid for å forsørge, oppdra og forsvare avkom. Nabostammer må uten tvil ha undret seg over hvorfor en av naboene deres nylig var blitt så mye sterkere. Da de fikk vite grunnen, må etterligning ha fremstått som et spørsmål om overlevelse.

Det var det, og det er det fortsatt.

Dersom Vesten ikke gjenoppretter ekteskapet, vil vi bli overveldet av dem som fortsetter å praktisere det.

F. Roger Devlin, Ph.D., er forfatteren av Alexandre Kojève and the Outcome of Modern Thought.

SLUTTNOTER

1. Wendy Shalit, A Return to Modesty (New York: The Free Press), 1997, s. 90–91. ↩
2. I Selected Stories, New York: Penguin Books, 1997, og mange andre samlinger. ↩
3. «Losing the Ties That Bind», 9. juli 2002, http://www.vdare.com/roberts/marriage.htm. ↩
4. «Beware of What You Pray For», 11. februar 2005, Chronicles, og andre steder. ↩
5. Shalit, A Return to Modesty, s. 131–132. ↩
6. The Morning After: Sex, Fear and Feminism, n.p.: Back Bay Books, 1994. ↩
7. «Feminism’s Third Wave», 23. mai 2003, http://www.lewrockwell.com/orig/fiori3.html. ↩
8. 7. juli 2003, http://www.savethemales.ca/000177.html. ↩
9. «On Women», i Arthur Schopenhauer: Essays and Aphorisms, oversatt av R. J. Hollingdale, New York: Penguin Books, 1970. ↩
10. Dianna Thompson og Glenn Sacks, «A ‘Marriage Strike’ Emerges As Men Decide Not to Risk Loss», Philadelphia Enquirer, 5. juli 2002. ↩
11. Barbara Defoe Whitehead og David Popenoe, The Marrying Kind: Which Men Marry and Why, 2004, Rutgers University. ↩
12. Tittelen på en bok av journalisten Meike Dinklage, Der Zeugungsstreik: Warum die Kinderfrage Männersache ist (n.p.: Diana, 2005). ↩
13. «Anarcho-Tyranny, Rockford Style», Chronicles, april 2005, s. 44–45. ↩