Europa har lenge betraktet Grønland som et fjernt og nesten historieløst randområde, men øya er i ferd med å bli et geopolitisk brennpunkt. Amerikanske ambisjoner, europeisk nøling og en skjør arktisk maktbalanse gjør Grønland til stedet der kontinentets strategiske selvforståelse settes på prøve.
Av: Balbino Katz. Oversatt av Rabulisten.
Jeg står på kaiene i havnen ved Guilvinec, på den grå timen når trålerne løser fortøyningene før landet rekker å ta tilbake sine rettigheter. Havet her er ikke et landskap, det er et kall, det driver ut mot det åpne, det åpner mentale ruter like mye som maritime. Mens jeg ser de mørke skrogene gli utover Atlanteren, tenker jeg at det samme vannet uten avbrudd fører helt til Grønland, den enorme øya som Europa lenge trodde var skjøvet ut av historien, mens den i dag samler noen av de skarpeste spenningene.
Grønland har aldri vært et jomfruelig eller fredelig land. Lenge før danskene kom, ble de opprinnelige folkegruppene som bodde på øya utslettet eller skjøvet bort av bølger fra det nordamerikanske Arktis. Inuittene slik vi kjenner dem i dag var ikke de første innbyggerne på Grønland, de var sene erobrere med teknikker tilpasset ekstrem kulde som fortrengte tidligere kulturer. Før dem igjen hadde vikingene etablert varige kolonier på øyas sørkyst, lenge før inuittene nådde disse breddegradene. Denne rekken av voldelige bosetninger, forsvinninger og utskiftninger minner om at Grønland ikke er et frosset antropologisk fristed, men et rom for kamp, overlevelse og dominans i over tusen år.
Da Danmark offisielt tar besittelse av territoriet i begynnelsen av det attende århundre, skriver det seg bare inn i en lang kjede av suksessive erobringer. Den danske kolonien ikler seg religiøst og administrativt språk, men bygger på en virkelighet som allerede var formet av de tidligere folkenes forsvinning og innflytting av folk utenfra. I dag har Grønland stått utenfor Den europeiske union i flere tiår av frykt for å miste kontrollen over sine fiskeressurser, samtidig som det er et territorium under Danmark, som er et kjernemedlem av Unionen og en disiplinert aktør i den atlantiske alliansen.
Denne skjøre juridiske konstruksjonen settes nå på prøve av viljen i USA. Donald Trump skjuler ikke sin interesse for øya. Han påkaller sikkerhet, russisk og kinesisk nærvær i Arktis, nødvendigheten av å beskytte det nordamerikanske kontinentet. Argumentet er beleilig. Siden forsvarsavtalene fra midten av det tjuende århundre har USA allerede hatt nesten full militær tilgang i Grønland, baser, radarer, fri installasjonsrett. Ingen reell trussel rettferdiggjør en anneksjon. Det som står på spill er av en annen art, en territorial tilegnelseslogikk som springer ut av et imperialt imaginært som det moderne Amerika trodde det hadde lagt bak seg.
Overfor dette presset oppdager europeerne en situasjon som ingen egentlig hadde forestilt seg. Et territorium tilhørende en sentral medlemsstat i Den europeiske union og NATO trues av den fremste makten i denne samme alliansen. Den atlantiske mentale rammen sprekker opp. Paris, Berlin og London vurderer nå scenarier som tidligere var utenkelige, ikke av lyst til konfrontasjon, men fordi passivitet ville skape en presedens som ikke lar seg stanse.
I Frankrike har den militære refleksjonen akselerert rundt evnen til å operere i polare miljøer. Erfaringen fra utenlandsoperasjoner, beherskelsen av krevende operasjonsmiljøer, troverdigheten til marinen, særlig angrepsubåtene med atomdrift som her veier sitt vekt i gull, gir Paris reell handlefrihet. I Tyskland er bevisstgjøringen senere men dyp. Berlin forstår at militær selvutslettelse ikke lenger er bærekraftig når selve det europeiske territoriet blir et objekt for begjær. Storbritannia, til tross for sin uttreden av Unionen, vet at det er direkte berørt, fordi enhver forskyvning av arktiske maktbalanser svekker hele det nordatlantiske området og på sikt egne besittelser og maritime ruter.
Om Europa lot det skje, om det aksepterte at et amerikansk fait accompli ble påtvunget Grønland, ville Europa dømme seg selv til strategisk inkonsekvens for godt. Hvordan kunne man i morgen hevde motstand mot andre anneksjoner, andre maktovertagelser, om man i dag aksepterer at den sterkeste tegner kartet som han vil. Verden lystrer ikke taler, verden lystrer presedenser.
Det finnes ingen mirakelløsning som for alltid kan fjerne muligheten for en maktovertagelse med tvang. Ett alternativ ligger likevel innen rekkevidde for europeerne, ta amerikanerne på ordet og konkret hevde evnen til å forsvare territoriet. En troverdig europeisk militær tilstedeværelse, arktiske enheter, luftvern, sjø og luftkapasiteter, ville straks endre ligningen. En amerikansk intervensjon ville fortsatt være mulig, men den ville bli kostbar, politisk eksplosiv og menneskelig tung.
Et slikt grep ville gi Europa en uventet gevinst. Det ville gi det psykologiske sjokket som trengs for å grunnlegge det transatlantiske forholdet på nytt. Atlantismen, dette politiske uhyret som ble født av nederlaget i 1945 for de kontinentale europeiske maktene, ville ikke overleve en slik prøve uskadd. Carl Schmitt minnet om at enhver politisk orden før eller siden hviler på en klar utpeking av venn og fiende. Grønland tvinger Europa ut av tvetydigheten.
Om USA angriper og Europa forsvarer, vil verdensbalansen endres. Om USA trekker seg når de møter en beslutsom europeisk tilstedeværelse, vil en annen balanse, mer mental enn materiell, ha slått igjennom. I begge tilfeller vil Europa slutte å være et administrert rom. På kaien i Guilvinec, mens trålerne forsvinner inn i morgentåken, blir det vanskelig å nekte for at havet nok en gang befaler oss å velge mellom komfortabel underkastelse og ansvaret ute på det åpne.
