En ny generasjon EU-vennlige memeprofiler flommer nå over sosiale medier med klassiske statuer, KI-stridsvogner og blå stjerneflagg. Fenomenet kalles Eurofeds og presenteres som selvsikker stormaktspropaganda, men møter i praksis mest latter og skepsis.
En ny bølge av EU-vennlige meme-kontoer har dukket opp i sosiale medier den siste tiden. Begrepet Eurofeds har etablert seg som betegnelsen på profiler som bruker klassiske statuer, KI-genererte stridsvogner og EU-symbolikk for å fremstille Europa som kommende supermakt. Kritikerne beskriver fenomenet som pinlig propaganda som først og fremst imponerer de som produserer den.
Hva er Eurofeds?
Eurofeds-kontoene kjennetegnes av EU-flagg med kroner og laurbær, profiler med estetikk som minner om tidlig 1900-talls ungdomsbevegelser, KI-bilder av Leopard-tanks med blå stjerner og et tydelig fokus på Ukraina og europeisk våpenproduksjon. Målet virker å være å nå unge, internettvante brukere som liker kombinasjonen meme-estetikk og geopolitisk rollelek.
Ideen er ikke helt ny. Flere av kontoene mistenkes for å være gjenbruk fra NAFO, en såkalt pro-ukrainsk meme-bevegelse som oppsto etter Russlands invasjon av Ukraina. NAFO markedsførte seg som en digital trollarmé med maskot i form av en tegnet hund. Den fikk mye oppmerksomhet, men endte også med å irritere mange med sin aggressive stil.
Digitalt patriotisme-teater
Eurofeds-kontoene deler bilder av Ursula von der Leyen, Emmanuel Macron, Kaja Kallas og andre EU-topper som om de var heltefigurer. Budskapet er enkelt, Europa skal bli supermakt. Kritikerne mener dette er politisk fanfiction, der ønsket om styrke og betydning projiseres på EU-systemet, uavhengig av realiteter.
Johannes Konstantin Poensgen, som nylig analyserte fenomenet, påpeker at psykologien bak ikke er ny. Politikere og statsmakter har alltid spilt på folks behov for tilhørighet og styrke. Han peker likevel på at gapet mellom symbolspråket og virkeligheten aldri har vært større enn nå.
Et gap mellom symbol og virkelighet
Eurofeds-kritikken retter seg ikke bare mot estetikken, men også mot budskapet. For mange konservative kommentatorer fremstår EU som et byråkratisk maskineri uten reell strategisk eller militær tyngde. USA blir fortsatt oppfattet som den dominerende makten i Vesten, mens EU i beste fall følger etter, og i verste fall blir stående igjen uten innflytelse.
Poensgen hevder at EU i dag fremstår som et biprodukt av amerikansk hegemoni, og at forestillingen om et selvstendig kontinentalt imperium derfor blir merkelig. Han spør retorisk om noen virkelig klarer å se en tale fra Kommisjonens president og føle geopolitisk storhet.
Hvorfor får fenomenet fotfeste?
Samtidig peker kritikerne på hvorfor slike kampanjer oppstår. Europa står midt i demografiske, kulturelle og sikkerhetspolitiske spenninger. Store debatter om migrasjon, økonomi og identitet gjør at mange opplever utilfredshet og maktesløshet. I slike tider kan digitale identitetsprosjekter bli en form for trøst og avledning.
Bildene av stridsvogner og supermaktsnarrativer handler derfor ikke bare om EU, men om et kontinent som leter etter mening og suverenitet i en verden dominert av andre stormakter.
Flere kommenterer at Eurofeds er et interessant tidsbilde. Fenomenet avslører både den moderne statens forsøk på å forme digitale narrativer og unge europeeres behov for tilhørighet og styrke. Om det faktisk styrker EU eller snarere gjør institusjonen mer komisk, gjenstår å se. Enn så lenge er fenomenet mest et uttrykk for at slagene om Europas fremtid nå også utkjempes med memer og KI-grafikk i newsfeeden.
