Helene Tveiten svarer på Sofia Ranas innlegg i Klassekampen. Hun mener remigrasjonskonferansen i Oslo ble blåst opp til en demokratisk trussel, og etterlyser en mer faktabasert debatt om innvandring, integrering og demografiske endringer.
Av Helene Tveiten.
Sofia Ranas innlegg i Klassekampen (18. juni 2026) er et skoleeksempel på en velkjent strategi: å blåse opp en marginal begivenhet til en eksistensiell trussel mot demokratiet, samtidig som man patologiserer enhver seriøs diskusjon om innvandringspolitikkens konsekvenser.
Ved å karakterisere en liten remigrasjonskonferanse arrangert av Norgesdemokratene som en manifestasjon av «ytre høyre» som blir stadig mer selvsikker, og ved å framstille motdemonstrasjoner som et «sivilsamfunn som nekter å gi opp», forsøker hun å flytte grensene for hva som kan sies i offentligheten.
Dette er ikke antifascisme i klassisk forstand, men en form for moralsk diskursiv maktutøvelse der begreper som rasisme, fascisme og normalisering brukes som substitutt for argumenter.
Først de faktiske forholdene.
Rana beskriver «en kjempestor antirasistisk demonstrasjon» på Grønland og demonstrasjoner utenfor Håndverkeren. Ifølge politiets egne opplysninger samlet det seg omkring 100 demonstranter utenfor konferanselokalet i Rosenkrantz’ gate lørdag 13. juni 2026 – et antall som raskt sank til rundt 50.
To personer ble innbrakt, tre bortvist. Plutselig var man altså nede i 45.
Grønland-demonstrasjonen 12. juni, arrangert av Antirasistisk Senter og LO-tilknyttede organisasjoner mot det som viste seg å være helt vanlige turister og pensjonister fra USA, framstår i medieomtalen som langt mer beskjeden enn den «kjempestore» betegnelsen tilsier.
Hele demonstrasjonen endte i en gedigen fadese der samtlige organisasjoner som deltok mistet mye oppslutning og fikk massiv folkelig kritikk.
En remigrasjonskonferanse med et fåtall internasjonale gjester fra partier som AfD, holdt av et parti med 0,9 prosent oppslutning ved forrige måling, er altså blitt blåst opp til en sivilisasjonstrussel. Slik retorisk inflasjon tjener ikke sannhetssøken, men mobilisering. Økningen i partiets oppslutning på siste målinger bekrefter dette.
Demografiske fakta Rana unngår å snakke om
Norges befolkning har gjennomgått en grunnleggende demografisk transformasjon de siste tiårene. Ifølge Statistisk sentralbyrå – SSB bodde det ved inngangen til 2026 987.000 innvandrere i Norge, pluss 238.000 norskfødte med innvandrerforeldre, totalt 1.2 millioner mennesker.
Andelen med bakgrunn fra Afrika og Asia utgjør en betydelig og voksende del av denne gruppen. I Oslo, og særlig i bydeler som Grorud, Stovner, Alna og Søndre Nordstrand, ligger andelen med innvandrerbakgrunn i mange nabolag mellom 40 og 55 prosent eller høyere.
SSB-tall og bydelsstatistikk viser samtidig en klar «native flight»: etnisk norske har i perioder flyttet ut av disse områdene i takt med innvandringen. Dette kan i seg selv betegnes under FNs definisjon som etnisk rensing.
Dette er ikke en konspirasjonsteori om befolkningsutskiftning, men en direkte konsekvens av lavere fruktbarhet blant den opprinnelige befolkningen, kombinert med høy nettoinnvandring fra regioner med høyere fruktbarhet og kjedeinnvandring.
SSBs framskrivinger viser at innvandrerandelen vil fortsette å stige under de fleste scenarier. Å beskrive dette som et legitimt tema for politisk debatt, inkludert diskusjoner om remigrasjon av personer uten oppholdsgrunnlag, kriminelle utlendinger eller ikke-integrerte grupper, er ikke rasisme.
Det er en anerkjennelse av at nasjonalstater har både rett og plikt til å ivareta sin demografiske, kulturelle kontinuitet og selvbestemmelsesrett.
Rana og lignende stemmer unngår konsekvent de statistiske realitetene knyttet til integrering. SSB og Kripos har gjentatte ganger dokumentert overrepresentasjon i registrert kriminalitet blant innvandrere og særlig norskfødte med innvandrerforeldre fra visse landgrupper.
Nyere SSB-tall på oppdrag fra Fremskrittspartiet (perioden 2020–2023) viser at overrepresentasjonen blant unge menn med innvandrerbakgrunn har økt dramatisk sammenlignet med 2015–2018.
Innen vold, mishandling og seksuallovbrudd er mønsteret spesielt tydelig. I Oslo og Akershus utgjør ungdom med innvandrerbakgrunn en uforholdsmessig stor andel av siktede for ran og vold.
Dette er ikke stigmatisering, men empiri. Når Rana omtaler remigrasjon som en ideologi der noen mennesker hører til, mens andre ikke gjør det, overser hun at enhver stat, også den norske, allerede opererer med nettopp slike distinksjoner: statsborgerskap, oppholdstillatelse og utvisning er legale kategorier.
Danmark har i årevis ført en aktiv remigrasjonspolitikk overfor kriminelle og ikke-integrerte utenlandske borgere med bred politisk støtte.
Å framstille tilsvarende debatt i Norge som «fascistisk» er å senke terskelen for hva som kvalifiserer som ekstremisme til et punkt der vanlig konservativ og liberal innvandringspolitikk blir umulig.
Norge har også ført en remigrasjonspolitikk siden tidenes morgen. Forskjellen er at under Arbeiderpartiet har antall saker om utreise gått ned betraktelig fra år til år, til bare seks slike saker i 2025.
Ranas språkbruk er symptomatisk. Ord som «identitet», «kultur» og «remigrasjon» blir automatisk plassert i en «ytre høyre»-ramme.
Men nasjonal identitet og kulturell kontinuitet er ikke ekstreme fenomener. De er normale trekk ved alle fungerende samfunn gjennom historien.
Å hevde at en stat har rett til å regulere innvandring slik at den ikke undergraver sosial tillit, velferdsstatens bærekraft eller kulturell sammenhengskraft, er ikke «hatideologi». Det er en posisjon som deles av et flertall i befolkningen ifølge Integreringsbarometeret 2026: Halvparten mener innvandring truer samholdet og nasjonal egenart. Bare 17 prosent ønsker flere innvandrere. Skepsisen er spesielt sterk overfor asyl- og familiegjenforeningsinnvandring.
Når slike holdninger stemples som «rasisme», blir begrepet tømt for mening. Det blir et retorisk våpen snarere enn en beskrivelse av faktisk diskriminering.
På samme måte fungerer «fascisme»-anklagen. Historisk fascisme innebar totalitær statskontroll, undertrykkelse av opposisjon, korporativ økonomi og ekspansjonistisk militarisme. En konferanse der man diskuterer repatriering av personer uten rett til opphold, har ingen av disse kjennetegnene. Å trekke slike paralleller er guilt by association.
Den konservative britiske filosofen Roger Scruton har beskrevet denne dynamikken godt.
I sitt forsvar for nasjonal tilhørighet og «oikofili» – kjærligheten til det hjemlige – argumenterte Scruton for at et samfunn ikke kan overleve uten en felles forestilling om «vi» som strekker seg over generasjoner. Når eliter og institusjoner systematisk dekonstruerer denne forestillingen til fordel for abstrakt universalisme og grenseløst mangfold, oppstår en form for kulturell oikofobi. Resultatet er ikke bare politisk polarisering, men også en erosjon av den sosiale tilliten som velferdsstaten og demokratiet hviler på. Scruton mente at nasjoner ikke er tilfeldige administrative enheter, men fellesskap med rett til selvbevaring.
Nødvendige reformer, strengere asylpolitikk, effektiv utvisning av kriminelle utlendinger, krav om kulturell assimilering og debatt om remigrasjon er ikke uttrykk for fascisme.
De er demokratiske svar på målbare problemer dokumentert i offisiell statistikk. Når disse posisjonene systematisk forsøkes delegitimert gjennom språklige overdrivelser og moralsk sjokkterapi, er det ikke ytre høyre som utgjør den største trusselen mot åpen debatt. Det er den intoleransen som insisterer på at enhver kritikk av status quo er hat.
Den virkelige testen for et liberalt demokrati er ikke hvor hardt man demonstrerer mot marginale konferanser, men om man tåler å diskutere de demografiske og kulturelle konsekvensene av egen politikk med fakta og argumenter, ikke med etiketter.
