Et splittet Amerika: Attentatet på Charlie Kirk

I dette leserinnlegget fra American Renaissance skriver Kevin DeAnna om sorgen, raseriet og de dype politiske sårene etter attentatet på Charlie Kirk. Han minnes både kritikken og utviklingen til den unge konservative lederen, og beskriver hvordan drapet har gjort splittelsen i USA enda mer uforsonlig.

Av Kevin DeAnna. Oversatt av Rabulisten.

Forrige gang jeg skrev om Charlie Kirk, var det i en tone av sviende kritikk. Charlie Kirk var min hvite forræder i 2019. «Organisasjonen hans, Turning Point USA, kunne ha vært en virkelig kraft for amerikansk nasjonalisme, men han har ledet den inn i enda en blindgate for Conservatism Inc.», skrev jeg og konkluderte:

[Unge hvite] trenger en gruppe som setter Amerika først. De trenger unge mennesker som erklærer, uten unnskyldning, ikke bare at det er greit å være hvit, men at det er greit at Amerika forblir hvitt. De trenger ikke Charlie Kirk eller TPUSA.

Etter noens død er det fristende å bare glemme alt galt han gjorde. Det er enda mer fristende å glemme alt galt du selv sa om ham. Politisk er det ofte best å late som om en martyr var enig med deg hele veien. Det er lite ærbart, men det er effektivt. De døde kan ikke svare tilbake.

Mange av Kirks kritikere på høyresiden driver nå med slik historisk revisjonisme, til og med så langt som å spekulere i at sionister kan ha drept ham fordi han var i ferd med å «vende seg» mot dem. Andre kolleger hevder på sin side at Kirks høyeste prioritet på slutten av livet var å bekjempe antisemittisme. Begge deler virker usannsynlig.

Likevel er det i siste instans umulig å vite hva noen «ville» ha gjort. Å kle sin egen tro i martyrblod er uunngåelig i politikken. Men det som virkelig lever videre, er ryktet om en død manns gjerninger. Charlie Kirks ord og gjerninger taler for seg selv. Det han sa etter 2019 motsier på mange måter det jeg selv sa den gang.

Alle har en linje som skiller venner fra fiender, og de de ser på som for ekstreme eller sprø fra de de ser på som produktive. For meg er det ganske enkelt et spørsmål om noen er pro-hvit eller ikke. Det er ikke bare ansiktsredding å si at Charlie Kirk for flere år siden hadde plassert seg i «venne»-leiren for hvite forkjempere, da han eksplisitt sa at det er bra å være stolt av sin identitet.

Kirk talte også mot anti-hvit diskriminering i ordelag som lett kunne vært hentet fra American Renaissance.

På radioprogrammet sitt i mars 2024 sa Kirk at demokratene åpent forfulgte Den store utskiftningen og målrettet rurale hvite på samme måte som sovjeterne målrettet kulakker:

«Strategien om Den store utskiftningen, som foregår hver eneste dag ved vår sørlige grense, er en strategi for å erstatte hvitt, ruralt Amerika med noe annet. Se på kartet, 80 prosent er rødt, men det er bare 20 prosent av den amerikanske befolkningen. De hater at de ikke bor i store byer. De hater dere som bor i småbyer og på landsbygda. De hater dere som eier land, som har våpen, som tror på et bedre land, og de har en plan for å prøve å bli kvitt dere.»

Venstresidens nettsteder som svertet Kirk gir sterke bevis til hvite forkjempere for at han til syvende og sist stod på vår side når det gjaldt å støtte innvandringsstans og motarbeide Den store utskiftningen, positiv særbehandling og anti-hvit diskriminering. Han var ikke en «hvit forkjemper» på samme måte som Jared Taylor, men han stod klart imot dem som var anti-hvite.

Les også:  Intervju med Andrea Ballarati

Sammenligner man retorikken hans de siste årene med den i 2019, kan man ikke unngå å undres på hvor han ville ha endt opp. Kirk presset også Trump-administrasjonen på innvandring. Visepresident JD Vance sa at Kirk hadde spurt hvorfor Det hvite hus ikke gjorde mer for å deportere illegale innvandrere. Han lot seg ikke blende av makt.

På mange måter er han uerstattelig, fordi han alene var både valgkampstrateg, politisk rådgiver for presidenten, campusorganisator, nettinfluenser og tv-gjest populær hos kabel-tv-seerne. Ingen andre bar så mange hatter eller mestret alle rollene så effektivt, spesielt i så ung alder.

Det virker høyst sannsynlig at han en dag kunne blitt valgt til president i egen rett. Denne brede appellen kombinert med de tapte mulighetene er én grunn til at nesten hele amerikansk høyreside har reagert på dødsfallet med ekte sorg, som om vi hadde mistet en prins. Man kan lure på hvor lenge det vil vare, men langvarige feider mellom fraksjoner og ledende skikkelser blir nå lagt til side ettersom høyresiden sverger å møte en felles fiende.

Les også:  Sellner i nytt intervju: – Opposisjon behandles som sikkerhetstrussel i Europa

Selvsagt betyr enhet i én fraksjon en enda mer energisk kamp mot en annen. Selv om progressive og deres medieallierte har antydet at Kirks angivelige morder var en ytre høyre «groyper», virker det klart at motivet var motstand mot Kirks påståtte fascisme og «hat». Som svar erklærte president Trump Antifa som en terrororganisasjon. Konservative har begynt å oppsøke progressive på sosiale medier som jublet over drapet på Kirk eller som foreslo at flere høyrefolk burde følge etter. Venstresidens forsiktighet med å ytre slike meninger virker fraværende, kanskje fordi de aldri har opplevd det klimaet vi har levd under hele våre liv. Den største «skalpen» så langt var talkshow-vert Jimmy Kimmel, en hyppig kritiker av Trump-administrasjonen, som antydet at Kirks morder kunne ha vært MAGA.

Slike taktikker reiser spørsmål om ytringsfrihet og presedenser, men mange konservative er uinteresserte i slike debatter etter å ha levd i tiår under «kanselleringskulturens» regime og yrkesødeleggende dommer fra kommissærer og vaktbikkjer i grupper som SPLC og ADL. I tillegg har mange på høyresiden opplevd statlig undertrykking, inkludert reiseforbud, no-platforming og avbanking fra eliteinstitusjoner og selve føderalstaten.

Kort sagt, presedensen var allerede satt, det som gjenstår er bare å utkjempe det i en eksistensiell kamp mellom venstre og høyre. Mr. Kimmels avskjed er en milepæl fordi talkshow-vertene en gang var samlende skikkelser som amerikanere av alle slag kunne se og le med. I Trump-æraen byr talkshowene nå kun på dystre prekener fra folk som Mr. Kimmel, Stephen Colbert og John Oliver.

De fleste amerikanske kulturelle eller politiske institusjoner har fulgt samme vei som talkshowene. Få har lenger bred appell, og til slutt vil dette trolig spre seg til selve statens symboler. Selv å vifte med det amerikanske flagget er i de fleste sammenhenger blitt en splittende politisk markering. Ytringsfriheten er kanskje det eneste som kan muliggjøre produktiv kommunikasjon over den politiske kløften, men også den kan vise seg å bli et offer etter hendelsene i Utah. Kirks hele tilnærming var å sette opp et telt på universitetscampuser og ønske progressive velkommen til en produktiv debatt. Han ble drept til tross for denne tilnærmingen, foran hele verden, inkludert sin kone og barn. Mange vil føle, kanskje med rette, at det ikke er mer å diskutere. Det er ingen tilfeldighet at kongresskvinne Marjorie Taylor Greene valgte dette øyeblikket til å fornye sitt krav om en nasjonal skilsmisse. Strategisk sett virker det som et uklokt valg når høyresiden sitter med den nasjonale makten, men splittelsen i landet virker uoverstigelig.

Les også:  Franske journalister går til frontalangrep på Renaud Camus

Selvsagt har venstresiden tiden på sin side. Selv om Trump-administrasjonen i praksis har stanset illegal innvandring og økt deportasjonene, er det tvilsomt om den noen gang vil klare å deportere de millioner av illegale som ble tatt inn under Biden-administrasjonen. Amerika marsjerer videre mot en ikke-hvit demografisk majoritet og en permanent progressiv regjering. Man kan bli fristet til å si at konservative burde være tilbakeholdne i sin maktbruk slik at progressive ikke blir fristet til å gripe autokrati når de får sjansen, men det er sannsynligvis naivt. Autokrati er nesten uunngåelig uansett.

Situasjonen for hvite forkjempere i denne eksistensielle epoken av absolutt politikk er skjør. Hvite forkjempere er i teorien ikke en del av verken venstre eller høyre. En hvit etnostat ville romme både progressive og konservative, og progressive er i dag velkomne som lesere, konferansedeltakere og foredragsholdere. Men i politisk virkelighet er den moderne venstresiden i stor grad definert av anti-hvit fiendtlighet, spesielt den entusiastiske heiingen på demografisk utskiftning. Andre progressive saker som lønnsutjevning, miljøvern eller motstand mot selskapsmakt virker sekundære til denne drivkraften. Hvite forkjempere blir dermed tvunget over på høyresiden per default, til tross for det ubehaget mange konservative føler i vårt nærvær.

Samtidig viser Charlie Kirks utvikling at dette ubehaget var i ferd med å forsvinne. Selv om han ikke var «en av oss», beveget han seg klart nærmere våre standpunkter og var på ingen måte en politisk motstander, langt mindre en fiende. Denne utviklingen virker å speile evolusjonen hos mange på amerikansk høyreside. Ideologisk ønsker vi kanskje ikke å bli slått sammen med tradisjonelle konservative, både på grunn av dyptgående filosofiske uenigheter og et ønske om å stå utenfor Trump-administrasjonens og Det republikanske partiets spill. Men attentatet på Kirk antyder at slike håp kan være forgjeves.

Identitet er ikke helt valgt, og den er heller ikke helt biologisk. Den er også et produkt av hvordan dine erklærte fiender ser deg. Målet som ble plassert på Charlie Kirk ble plassert på oss alle. Skuddet som tok hans liv og jubelen som fulgte, ville rammet oss alle. Den mest smertefulle og endelige lærdommen fra mannen som ble mest kjent for å utfordre progressive til debatt, er at politikk til syvende og sist ikke handler om en abstrakt duell mellom ideer. Det er en brutal kamp om makt, innsatsen er eksistensiell, og for hvite amerikanere i 2025 øker innsatsen hele tiden.

Charlie Kirk, hvil i fred.


Avatar photo

Om skribenten: Leserinnlegg

Skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Aktuelt nå