Donald Trump vurderer nå å prioritere europeiske dissidenter og hvite sørafrikanere i USAs asylsystem. Det markerer ikke bare en kursendring i innvandringspolitikken, men et sivilisatorisk skifte. For første gang på lenge sier en vestlig stormakt høyt at kultur, lojalitet og identitet betyr noe. Det er et brudd med den universalistiske modellen som har dominert Vesten i flere tiår, og et signal om at en ny æra av nasjonal og kulturell selvbevissthet er i emning.
Oppvåkningen som nå finner sted i Vesten bringer tankene til Enoch Powell, mannen som på 1960-tallet advarte om konsekvensene av masseinnvandringen til Storbritannia. Han ble fordømt og marginalisert, men ordene hans lever videre.
Når Donald Trump nå vurderer å legge om USAs asylsystem for å gi forrang til europeiske dissidenter og hvite sørafrikanere, er det ikke bare en teknisk justering av innvandringspolitikken, det er et sivilisatorisk signal. For første gang på flere tiår våger en vestlig stormakt å si høyt det som lenge har vært åpenbart, at kultur, lojalitet og identitet betyr noe.
Den universalistiske modellen, der enhver med pass og mer eller mindre lovlig opphold automatisk regnes som «en av oss», har feilet. Resultatet er oppløsning av sosial tillit, økende kriminalitet og fragmentering av vertsnasjonen. Nå ser vi konturene av en ny æra, der nasjonal og kulturell preferanse igjen blir et legitimt og nødvendig prinsipp.
Renaud Camus beskrev dette for mer enn ti år siden. Han kalte det Den store utskiftningen. Han så hvordan gamle franske landsbyer ble forvandlet, ikke bare fysisk, men åndelig. Han beskrev hvordan en sivilisasjon som mister troen på seg selv, åpner døren for sin egen utslettelse.
Det samme skjer i Norge. Siden 1975 har fødselsraten falt dramatisk, mens befolkningen likevel vokser gjennom innvandring. Resultatet er et land som forandres, ikke av naturens gang, men av politiske beslutninger. Våre ledere har sluttet å tenke i nasjonale og kulturelle kategorier, de tror man kan skifte ut folket uten å endre landet.
Det kan man ikke. Som Camus skriver, «Peoples who remain peoples cannot join other peoples, they can only conquer.» Masseinnvandring er ikke integrasjon, det er utskiftning.
Trumps forslag representerer derfor mer enn amerikansk innenrikspolitikk. Det er et ekko av det Jean Raspail og Renaud Camus forutså, at nasjonene til slutt må velge mellom å eksistere og å forsvinne.
For mange i Europa har USA lenge vært et symbol på globalisering og forbrukskultur, men i dag kommer inspirasjonen nettopp derfra. Trump og visepresident JD Vance ser at trusselen mot Vesten ikke først og fremst kommer utenfra, men innenfra. Når Washington vender ryggen til FNs «humanitære plikt» og heller prioriterer kulturell kompatibilitet, uttrykker det en voksende erkjennelse av at overlevelse ikke er universell, men partikulær.
I Norge har vi knapt begynt å ta denne samtalen. Her blir enhver som påpeker demografiske realiteter stemplet som ekstremist. Som Douglas Murray skriver i sitt essay The Crime of Noticing, handler dette ikke om hat, men om observasjon, om å våge å se og å si det man ser.
Når Trump gir forrang til europeiske dissidenter og sørafrikanske boere, anerkjenner han at også europeere kan være flyktninger. Ikke bare fra krig, men fra ideologisk forfølgelse, sensur og vold rettet mot dem som forsvarer vestlige verdier.
Vi lever i en tid der vestlige regjeringer forfølger sine egne borgere for «feil» meninger, der politikere nektes å stille til valg, og der man vurderer å forby det største opposisjonspartiet. I en slik verden er det både rett og nødvendig å gi tilflukt til dem som forsvarer vår sivilisasjons kjerne: ytringsfrihet, lov og orden, kulturell kontinuitet og respekt for objektive sannheter.
Norge burde følge etter. Vi burde omdefinere asylpolitikken fra et globalt veldedighetsprosjekt til et redskap for nasjonal overlevelse. Vi burde hjelpe «våre egne», ikke importere våre motsetninger.
Å fortsette dagens politikk betyr i praksis å importere en stadig større muslimsk velgerblokk, som gradvis vil søke å påvirke norsk innenriks- og utenrikspolitikk i tråd med egne religiøse og klanbaserte interesser. Slike interesser står som oftest i motsetning til norske verdier, tradisjoner og samfunnsforståelse, og vil over tid endre både den politiske og kulturelle kursen i landet.
Vi står nå ved et veiskille. Enten følger vi USA og gjenreiser prinsippet om kulturell kompatibilitet, eller vi fortsetter ned samme vei som Sverige. Den ene veien fører til overlevelse, den andre til utskiftning. Valget er vårt.
