Filosof og tidligere Human-Etisk Forbund-leder kritiserte Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse som et møte for «hel- og halvnazister». I et omfattende tilsvar hevdes det at han erstatter saklig debatt om innvandring og demografi med moralsk stempling, og bidrar til å legitimere en politisk kultur der motstandere demoniseres fremfor å møtes med argumenter.
Av Helene Tveiten.
Ditt innlegg om Norgesdemokratene remigrasjonskonferanse illustrerer en dypt problematisk tendens i deler av den norske offentlige intellektualiteten: tendensen til å erstatte saklig analyse av innvandringspolitikkens konsekvenser med moralsk stempling og en retorikk som glir mot toleranse for politisk vold.
Som filosof og tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund burde du være særlig forpliktet til å forsvare deliberativ demokrati og ytringsfrihetens prinsipper, også når synspunktene er ubehagelige. I stedet bidrar teksten til den polariseringen den hevder å motarbeide.
Norgesdemokratene er et nasjonalkonservativt parti som opererer innenfor det representative demokratiet. Dets program for remigrasjon, innvandringsstopp kombinert med systematisk retur av irregulære migranter, kriminelle ikke-statsborgere og insentiver for frivillig repatriering av grupper som ikke har integrert seg i det norske verdifellesskapet er ikke et uttrykk for «rasisme», men en politisk respons på empirisk dokumenterte utfordringer: svekkelse av sosial tillit, oppbygging av parallelle samfunn, differensierte kriminalitets- og velferdsbelastninger samt en demografisk utvikling som over tid endrer den etnokulturelle og institusjonelle basisen for den norske velferdsstaten.
Remigrasjon er i denne sammenhengen et redskap for å gjenopprette nasjonal kontroll over landets demografiske sammensetning, et prinsipp som er forenlig med folkenes selvbestemmelsesrett slik den er nedfelt i internasjonal rett og i klassisk liberal nasjonalisme.
Å avvise hele dette perspektivet som «rasistisk» er å nekte seg selv muligheten til å diskutere de reelle spenningene mellom ubegrenset migrasjon og opprettholdelse av et høytillits-, høyvelferdssamfunn.
Din karakteristikk av konferansen som en samling «hel- og halvnazister» er et guilt-by-association-argument som undergraver seriøs debatt.
At ulike aktører møter opp på et arrangement om demografisk politikk, rettferdiggjør ikke å delegitimere hele initiativet som fascistisk.
Norgesdemokratene søker innflytelse gjennom valg og offentlig argumentasjon, ikke gjennom voldelig maktbruk eller avskaffelse av demokratiske institusjoner. Å møte et slikt arrangement med krav om «masse mobilisering» og antydninger om at «fysisk konfrontasjon» med «rasister» kan bli legitimt, er å åpne for en glidning der politiske motstandere dehumaniseres og gjøres til legitime mål for ekstra-parlamentarisk press.
Dette er en farlig intellektuell posisjon for enhver som påberoper seg antirasisme.
Når det gjelder det grove, uprovoserte fysiske overfallet på den 65 år gamle Anna Bråten, en kvinne som forlot konferansen og ble angrepet på åpen gate, er din fordømmelse korrekt, men utilstrekkelig.
Ved å plassere hendelsen i en ramme der «selvforsvar» mot «rasistpøbler» kan rettferdiggjøres, og der «antifascistisk» mobilisering fremstilles som en nødvendig motvekt, skaper du en kontekst der vold mot ytringsfrihetens utøvere kan fremstå som forståelig eller til og med moralsk akseptabel.
Dette er dypt inkonsistent med en konsekvent forsvars av rettsstaten. Bråten har, uavhengig av hennes standpunkter i SIAN eller andre sammenhenger, samme rett til fysisk integritet og ytringsfrihet som enhver annen borger.
At overfallet ble utført av en person som beskrives som venstreaktivist, understreker et mønster der deler av den radikale venstresiden har internalisert taktikker, «no platform», doxxing, gatevold, som minner om de autoritære metodene de hevder å bekjempe.
En høyere akademisk standard ville kreve at man møter Norgesdemokratenes og remigrasjonstilhengernes argumenter med empiri og prinsipiell analyse snarere enn med epiteter.
Spørsmålene om integrasjonens grenser, velferdsstatens bærekraft under høy ikke-vestlig innvandring, og befolkningens rett til å bevare sin kulturelle og demografiske kontinuitet er legitime og presserende. De fortjener ikke å bli redusert til «rasisme» eller «fascisme».
Remigrasjon representerer i denne sammenhengen et forsøk på å gjenopprette politisk handlekraft og ansvarlighet overfor de borgerne som har bygget og finansiert det norske samfunnet, ikke et hatprosjekt, men en erkjennelse av at nasjonalstaten fortsatt er den primære rammen for demokratisk legitimitet og sosial solidaritet.
I stedet for å bidra til en kultur der politiske motstandere stemples og fysisk angripes, burde en filosof av ditt format insistere på at disse spørsmålene drøftes åpent, evidensbasert og innenfor demokratiske institusjoners rammer. Alt annet er både intellektuelt uhederlig og kontraproduktivt for den sosiale sammenhengskraften du sier du vil forsvare.
