Donald Trumps nye nasjonale sikkerhetsstrategi markerer et tydelig brudd med flere tiår med amerikansk hegemonisk utenrikspolitikk. I stedet for ideologisk intervensjon og global dominans legges det opp til en realistisk kurs der nasjonal suverenitet, kontroll over masseinnvandring og tydelige geopolitiske prioriteringer står i sentrum, med Europa, Kina og NATO blant de viktigste konfliktlinjene.
I desember 2025 presenterte president Donald Trump en ny amerikansk nasjonal sikkerhetsstrategi, NSS. Dokumentet er analysert i Chronicles Magazine av Srdja Trifkovic i januar 2026, og vurderingene som følger i denne saken bygger på hans tolkning og argumentasjon. Analysen markerer et tydelig brudd med flere tiår der USA har søkt global dominans gjennom ideologisk og militær innblanding, og danner grunnlaget for det som omtales som Trump-doktrinen.
Kjernepunktet i dokumentet er, ifølge Trifkovic, at USA ikke lenger skal opptre som verdenspoliti. Amerikanske interesser skal defineres snevert og realistisk, og andre lands anliggender angår kun USA dersom de direkte truer landets sikkerhet eller vitale interesser. Dette innebærer etter hans vurdering et klart oppgjør med både neokonservativ intervensjonisme og liberal universalistisk utenrikspolitikk. USA skal fortsatt være en sterk makt, men som en stormakt blant flere, ikke som en hegemon.
Strategien avviser eksplisitt forsøk på å påtvinge andre land demokrati, sosiale reformer eller ideologiske normer som ikke springer ut av deres egne historiske og kulturelle forutsetninger. Trifkovic beskriver dette som et brudd med den såkalte regelbaserte verdensordenen, og som en retur til klassisk geopolitisk realisme.
Masseinnvandring vies betydelig oppmerksomhet. Dokumentet slår fast at masseinnvandring har tappet offentlige ressurser, økt kriminalitet, svekket sosial sammenhengskraft og undergravd nasjonal sikkerhet. Ifølge Trifkovic er dette ikke et tilfeldig fenomen, men resultatet av en bevisst globalistisk politikk rettet mot å svekke nasjonale fellesskap og statlig suverenitet. Dersom Trump lykkes i å stanse videre masseinnvandring, hevder han at dette vil bli stående som et av presidentens viktigste historiske bidrag.
Den mest omfattende delen av strategien gjelder den vestlige halvkule. Her lanseres et såkalt Trump-korollar til Monroe-doktrinen. Ifølge Trifkovic innebærer dette at USA igjen skal være den dominerende makten i eget nærområde for å kontrollere migrasjon, bekjempe narkotikastrømmer og sikre stabilitet, samtidig som utenforstående stormakter hindres i å etablere strategisk fotfeste.
Kina beskrives som den fremste strukturelle utfordringen. Trifkovic mener strategien legger opp til å stanse kinesisk økonomisk og strategisk innflytelse i Sentral- og Sør-Amerika, blant annet innen havner, sjøveier, telekommunikasjon, energi, mineraler og infrastruktur. Samtidig fremhever han at den ideologiske konfrontasjonen tones ned, til fordel for en nøktern, interessebasert tilnærming.
I Asia identifiseres den første øykjeden, fra Japan via Taiwan til Filippinene, som det avgjørende strategiske tyngdepunktet. Ifølge analysen vil USA opprettholde en varig militær tilstedeværelse i Sørkinahavet, og Taiwan integreres i praksis i USAs avskrekkingssystem, ikke av demokratiske hensyn, men av hensyn til amerikansk statsinteresse.
Japan og Sør-Korea forventes å ta langt større ansvar for egen sikkerhet. Trifkovic understreker at begge land er fullt ut i stand til å forsvare seg selv, og at Japan særlig bør legge bort sine konstitusjonelle begrensninger på militær maktbruk.
Et av de mest oppsiktsvekkende punktene i strategien er ifølge Trifkovic at Russland ikke lenger omtales som en hovedtrussel. Russland beskrives som en regional makt med begrenset kapasitet, og frykten for russisk militær fremrykning i Europa avvises som urealistisk. Dette åpner etter hans vurdering for en langsiktig strategi der Russland kan trekkes i retning av Vesten som motvekt til Kina.
I samme ånd slår strategien fast at en rask avslutning av krigen i Ukraina er i USAs kjerneinteresse. Trifkovic tolker dette som et signal om at USA tar avstand fra europeiske regjeringer som forlenger krigen basert på urealistiske mål, samtidig som de undertrykker innenrikspolitisk opposisjon.
Strategien innebærer også et oppgjør med ideen om evig NATO-utvidelse. Krigen i Ukraina knyttes direkte til NATOs østutvidelse, og alliansen beskrives som en struktur som på sikt vil miste betydning. NATO vil ifølge Trifkovic ikke bli oppløst umiddelbart, men overlates til gradvis irrelevans.
Europa beskrives som rammet av en dyp sivilisatorisk krise. Trifkovic peker på tap av nasjonal identitet, masseinnvandring, sensur, undertrykking av politisk opposisjon, fallende fødselstall og overnasjonal styring som hovedproblemer. European Union kritiseres for å undergrave nasjonal suverenitet og politisk frihet.
I den mest politisk eksplosive delen av dokumentet fremhever Trifkovic strategiens støtte til patriotiske og nasjonalt orienterte partier i Europa, blant annet Nasjonal Samling i Frankrike, Reform UK og Alternativ for Tyskland. Ifølge analysen signaliserer NSS at USA igjen vil støtte slike bevegelser, på samme måte som antikommunistiske dissidenter under den kalde krigen.
Samlet sett argumenterer Trifkovic for at Trump-doktrinen er den mest sammenhengende og realistiske amerikanske sikkerhetsstrategien på flere tiår. Om den også blir omsatt i konkret politikk, vil avgjøre om den markerer et historisk veiskille eller forblir et ambisiøst, men uforløst dokument.
