Dette essayet undersøker hvordan migrasjon, kjønnsroller og partnervalg kan påvirke gruppelojalitet, familieformer og demografisk utvikling. Med Norge som utgangspunkt drøfter F. Roger Devlin forholdet mellom sosial status, kulturelle normer og samfunnsendring.
Av F. Roger Devlin. Oversatt av Rabulisten.
Merk: Denne teksten er basert på et foredrag holdt i Washington, D.C. i november 2016.
Mange av dere har sannsynligvis sett navnet mitt, men kjenner meg kanskje ikke av utseende. Jeg skriver mye om forholdet mellom menn og kvinner. Noen ganger klarer menn i nasjonalistiske bevegelser ikke å forstå hvor relevant dette emnet er for vår politiske kamp som et folk. Kvinner har vanligvis ikke det problemet. De vet at de kontrollerer videreføringen av vår rase, og i siste instans er det nesten alt som betyr noe. Feminister liker å si at det personlige er politisk, og i hvert fall på dette punktet har de rett: vår politiske sak er avhengig av stabile ekteskap og familier.
Jeg vil begynne med å gjøre dere oppmerksomme på en artikkel som ble publisert i en norsk avis for tre og et halvt år siden. Noen av dere husker kanskje den intense diskusjonen den skapte på den tiden. Artikkelen sto på trykk i en av de få norske publikasjonene som ikke er avhengige av statlige subsidier, og derfor står fritt til å fortelle sannheten om situasjonen i landet. Den bygget på intervjuer med to unge menn fra Groruddalen, et forstadsområde utenfor Oslo som har nytt godt av mer kulturell berikelse enn noe annet sted i landet, for det meste fra pakistanske og somaliske muslimer. De to unge mennene reflekterer over utfordringene ved å bli menn i et slikt miljø.
De forteller at det finnes et klart hierarki blant de lokale guttene, og at innfødte nordmenn befinner seg nederst. De blir ofte fysisk angrepet av innvandrerguttene på de lokale skolene. Autoritetspersoner som lærere sier til de norske guttene at de aldri må gjengjelde, selv når de blir slått. Innvandrerguttene skal man synes synd på, får de høre, fordi de kommer fra land som har vært rammet av krig – selv om noen nå er tredjegenerasjons innvandrere.
De unge muslimene oppfatter naturligvis raskt at de er ukrenkelige, og drar full nytte av det. Som en av de intervjuede uttrykte det: «de snakker om respekt, men de viser ingen». De har forskjellige nedsettende slanguttrykk for sine norske jevnaldrende, som «hviting» og «potet». De stirrer aggressivt på dem på gaten, og de norske guttene må senke blikket først dersom de ikke vil stå overfor en ulik kamp der og da.
Og kampene er alltid ulike. Det europeiske begrepet om en «rettferdig kamp» finnes ikke i det muslimske sinnet. «Hvis du møter dem alene», sa en av de intervjuede, «er de feiginger». De ferdes og jakter i flokker som hunder, og angriper bare de innfødte der de har et klart overtak i styrke. Sju eller åtte mot én er ikke uvanlig. Dessuten har så godt som alle disse guttene tilgang til store familienettverk: brødre, onkler, søskenbarn som gjerne hjelper dem med å hevne enhver opplevd fornærmelse. De fleste av de norske guttene, på den annen side, er skilsmissebarn som bor med mødrene sine. På grunn av den lave innfødte fødselsraten har flertallet ikke engang mannlige søsken.
Ettersom noen av disse norske guttene ser seg selv nederst på den lokale totempælen, har de faktisk begynt å etterligne de grammatiske feilene og det begrensede ordforrådet til innvandrerguttene i et forsøk på å heve sin status. En håndfull har faktisk konvertert til islam. Men den mest interessante delen av denne artikkelen for meg er én intervjupersons beskrivelse av de seksuelle konsekvensene av dette sosiale eksperimentet, slik den beskrives av en av de intervjuede. De muslimske guttene, sier han, kan
jakte på norske jenter, men vi kan ikke gå etter deres. Det er noe man lærer tidlig. Du går bare ikke etter en pakistansk jente, men norske jenter er tilgjengelige for innvandrergutter. Norske jenter foretrekker dem. Jeg vet ikke hvorfor. At de er tøffe, at de har penger til tross for at de ikke har jobber. Jentene ser ikke at de slåss i flokker, at de er feiginger. Jeg spurte min beste kvinnelige venn om vi kunne bli romantisk involvert. Og hun fortalte meg at jeg har den riktige personligheten, men problemet var at jeg er norsk. Hun ønsker å bli involvert med en utlending.
Vel, den unge mannen forstår kanskje ikke hvorfor norske jenter foretrekker innvandrergutter, men det gjør jeg: seksuell atferd styres ikke av prefrontal cortex, som er ansvarlig for rasjonell tenkning, men av det limbiske systemet, noen ganger populært kjent som «reptilhjernen», siden den er så primitiv at vi deler den med reptiler. Kvinnens limbiske instinkt er å pare seg med dominerende menn – og det spiller ingen rolle hvordan en slik dominans oppnås. Reptiler er tross alt enda fjernere fra å forstå begrepet om en rettferdig kamp enn muslimer. Norske jenter oppfatter enten ikke, eller bryr seg ikke om, at deres mannlige jevnaldrende står overfor overveldende odds, at hele det politiske og sosiale regimet i landet deres er innrettet som om det hadde det spesifikke formålet å stille dem dårligere til fordel for lav-IQ-bøller fra Karachis slumområder. Alt jentene ser, er at norske gutter blir banket opp, og at innvandrergutter står for bankingen. Deres naturlige impuls er å pare seg med dem som banker, ikke dem som blir banket.
Du kan kjøpe F. Roger Devlins Sexual Utopia in Power her.
Mer generelt sett er kvinner mindre lojale mot stammen de er født inn i enn menn er, og det finnes evolusjonære grunner til dette. I vårt miljø for evolusjonær tilpasning levde våre fjerne forfedre i grupper på femti til hundre personer, hvis menn ofte kjempet mot hverandre. For å lykkes i slike kamper måtte menn praktisere lojalitet overfor de andre mennene i sin egen stamme. Når de lyktes, tok de kvinnene fra den beseirede stammen for seg selv. Dette skapte vanligvis ingen problemer for disse kvinnene. De knyttet nye bånd til de nylig dominerende mennene raskt og lett. Når menn oppfatter at deres side taper, dobler de innsatsen; kvinner bytter ganske enkelt side. Det kvinnelige instinktet er å underordne alle andre hensyn under en vellykket oppfostring av barn. Lojalitet mot deres beseirede menn ville hindre oppfyllelsen av dette naturlige imperativet, så de praktiserer det vanligvis ikke. Unntak er mulige, men sjeldne nok til at de fortjener særskilt omtale.
Én hendelse fra amerikansk historie har alltid gjort særlig inntrykk på meg. Nesten alle kildene er enige om at Yankee-soldater som deltok i den militære okkupasjonen av det amerikanske Sør under gjenoppbyggingen, ikke kom noen vei med de lokale kvinnene. Hustruene og søstrene til menn som var overveldende beseiret – i mange tilfeller lemlestet og drept – forble lojale mot disse mennene, eller mot deres minne, selv på bekostning av sin egen reproduktive suksess. Jeg er ikke sikker på at noe jeg har lest om The Lost Cause har fylt meg med større beundring for det beseirede Sør. Kvinnelig lojalitet mot stammen er helt klart mulig, og jeg håper vi vil vite hvordan vi skal ære den der den forekommer. Samtidig ville det være klokt av oss å ikke stole for mye på den. Som jeg sa, har vår evolusjonære historie gitt kvinner en evne til å tilpasse seg omstendighetene og en naturlig preferanse for de seirende, selv i de mest urettferdige kamper.
Muslimske menn holder seg til sine egne kvinner når tiden kommer for å stifte familie. De bruker gjerne vestlige kvinner for fysisk tilfredsstillelse dersom anledningen byr seg, men de forakter dem som «norske horer». Dette kan være én grunn til at kvinnene er så tiltrukket av dem: den kvinnelige preferansen for dominans hos menn er svært dypt rotfestet. Det spiller ingen rolle at de ikke kan ha noen fremtid med slike menn.
De eksogame vestlige kvinnene ender derfor vanligvis opp alene når de kommer i trettiårene. Jeg håper at norske menn, når tiden kommer, vil finne styrken til ikke å synes synd på slike kvinner. Hvis du ønsker å motvirke uønsket atferd, er ingenting mer effektivt enn total hensynsløshet. Det er maskulint, det er dominerende, det er attraktivt, og det er én grunn til at norske kvinner i utgangspunktet velger innvandrermenn. Så i denne henseende, om ikke i noen annen, ville europeiske menn være kloke i å etterligne de utenlandske mennene som de er tvunget til å leve blant, og lære å være hensynsløse.
La meg gi dere en historisk analogi. Det er nedtegnet at det en gang var en bølge av selvmord blant unge kvinner i antikkens Athen. Hvis dette skjedde i dag, ville krisetelefoner blitt opprettet og psykoterapeuter sendt ut for å veilede jentene og finne ut hva som plaget dem. I stedet vedtok byforsamlingen ganske enkelt at den nakne kroppen til den neste jenta som begikk selvmord, skulle stilles ut på Agora. Det var ikke særlig vennlig, men det kom ingen flere selvmord.
På samme måte ville en politikk der man avskriver kvinner som innleder forhold med sine mørkhudede undertrykkere, være én måte for den vestlige mannen å gjenvinne en del av sin verdighet på. Det ville også være eugenisk, ettersom det ville bidra til å skylle illojalitet ut av vår genpool.
