Éric Zemmour mener at den avgjørende politiske konflikten i Vesten ikke lenger handler om klassekamp og økonomi, men om identitet, tilhørighet og nasjonal overlevelse. I forbindelse med lanseringen av den engelske utgaven av The Suicide of France hevder den franske forfatteren og tidligere presidentkandidaten at masseinnvandring, globalisering og kulturelle omveltninger har gjort spørsmålet om hvem «vi» er til vår tids viktigste politiske strid.
Den franske forfatteren og tidligere presidentkandidaten Éric Zemmour mener at den viktigste politiske konflikten i Vesten ikke lenger handler om klasse, arbeid og kapital, men om identitet, tilhørighet og nasjonal overlevelse. Det skriver R. R. Reno, redaktør i det amerikanske tidsskriftet First Things, etter et møte med Zemmour i New York.
Anledningen var lanseringen av den engelske oversettelsen av Zemmours bok The Suicide of France: The Quiet Revolution that Destroyed a Nation, oversatt av Nathan Pinkoski. Boken ble opprinnelig utgitt i Frankrike i 2014 og vakte stor oppsikt med sin kritikk av det Zemmour beskriver som de siste tiårenes politiske og kulturelle omveltninger.
Fra klassekamp til identitet
Ifølge Reno hevdet Zemmour at den sentrale politiske konflikten i det moderne Europa lenge har vært «det sosiale spørsmålet», altså hvordan staten skal balansere interessene til arbeidere og kapitaleiere.
I Frankrike sto høyresiden tradisjonelt for en paternalistisk modell, der staten skulle beskytte folket mot de mest brutale sidene ved kapitalismen, mens venstresiden ønsket å frigjøre massene gjennom politiske og økonomiske reformer.
Men Zemmour mener at denne konflikten nå er i ferd med å bli erstattet av et helt annet spørsmål: «Hvem tilhører vi, og hva tilhører vi?»
Ifølge Reno hevdet Zemmour at spørsmål om grenser, demografi, religion, kultur og nasjonal identitet nå dominerer den politiske debatten i store deler av Vesten.
Mener Frankrike har mistet kontrollen
I The Suicide of France argumenterer Zemmour for at Frankrike gradvis har mistet kontrollen over sin egen utvikling.
Han peker blant annet på flere endringer som etter hans syn har svekket den franske staten: Seksuell frigjøring og endrede familieverdier, økt innflytelse for domstolene, opprettelsen av EU, avviklingen av økonomisk nasjonalisme og masseinnvandring og multikulturalisme.
Zemmour mener at disse prosessene har gjort Frankrike til et passivt objekt, utsatt for økonomiske, kulturelle og demografiske krefter landet selv ikke lenger kontrollerer.
Kritiserer multikulturalismen
Reno skriver at Zemmour ser multikulturalisme mindre som en ideologi og mer som en metode for å håndtere spenningene som oppstår når befolkningssammensetningen endres.
Ifølge Zemmour brukes lover mot hatprat til å kontrollere og begrense stemmer som utfordrer den rådende samfunnsmodellen. Den franske politikeren og forfatteren har selv flere ganger blitt etterforsket, dømt og bøtelagt for uttalelser om innvandring og islam.
Samtidig understreker Reno at Zemmour ikke bare legger ansvaret på innvandringen. Han mener også at franske eliter, både på høyre- og venstresiden, gjennom flere tiår har bidratt til å svekke nasjonale tradisjoner, institusjoner og fellesskap.
Sartre og Aron som symbol
Et sentralt eksempel i boken er et møte i 1979 mellom de to franske intellektuelle Jean-Paul Sartre og Raymond Aron. De besøkte president Valéry Giscard d’Estaing for å be om støtte til vietnamesiske båtflyktninger. Da den aldrende Sartre snublet på trappen til presidentpalasset, tok hans gamle ideologiske motstander Aron ham under armen. Mange franske aviser beskrev hendelsen som et symbol på humanisme og solidaritet. Zemmour ser imidlertid noe annet.
Ifølge Reno mente Zemmour at øyeblikket markerte begynnelsen på en ny politisk epoke, der universelle menneskerettigheter gradvis erstattet nasjonal politikk.
Han skriver:
«Høyresiden forlot nasjonen og staten, mens venstresiden forkastet folket og revolusjonen.»
Reno beskriver dette som begynnelsen på det han omtaler som et slags «ettpartisystem», der de tradisjonelle skillelinjene mellom høyre og venstre ble mindre viktige.
Populismen handler om mer enn økonomi
Reno mener at begrepet «populisme» ofte blir brukt for snevert. Han argumenterer for at dagens politiske opprør ikke først og fremst skyldes økonomiske problemer som boligpriser og ulikhet, men en dypere følelse av tap.
Ifølge ham opplever mange mennesker at de tradisjonelle fellesskapene som tidligere ga dem identitet og tilhørighet, er i ferd med å forsvinne: Familien, lokalsamfunnet, byen, kulturen og nasjonen.
Reno skriver at mange i Vesten frykter at de politiske elitene ikke bare aksepterer denne utviklingen, men aktivt bidrar til den.
For å illustrere dette viser Zemmour til et sitat fra den franske forfatteren Edgar Quinet:
«Det virkelige eksilet er ikke å bli revet bort fra sitt land. Det er å leve der og oppdage at ingenting av det som fikk deg til å elske det, er igjen.»
Intellektuell mer enn politiker
Selv om Éric Zemmour stilte som presidentkandidat i Frankrike i 2022, beskriver Reno ham først og fremst som en intellektuell.
Under arrangementet i New York var det særlig Zemmours analyse av identitetsspørsmålet som gjorde inntrykk på First Things-redaktøren.
Reno konkluderer med at dagens politiske konflikter ikke kan forstås utelukkende som en kamp mellom folket og elitene, eller som et spørsmål om økonomi.
Ifølge ham handler de i stadig større grad om et mer grunnleggende spørsmål: Hvem er vi, og hvilket fellesskap tilhører vi?
