Selv en skarp kritiker av kommunismen kan mene at rett skal være rett. I dette leserinnlegget forsvarer skribenten Mímir Kristjánsson, og hevder at han i den omtalte saken ble utsatt for bevisst provokasjon og en klassisk DARVO-strategi, der den som angriper forsøker å fremstille seg selv som offeret.
Av: Johan Slåttavik.
Jeg misliker kommunismen, og det er neppe noen hemmelighet. Det er fordi jeg misliker kollektivisme og autoritær ideologi. Mitt sterke engasjement mot kommunismen har ført til at enkelte stempler meg som «høyreekstrem» (et sovjet-kommunistisk begrep). Slike anklager sier imidlertid ofte mer om dem som fremsetter dem enn om meg. Det kommer typisk fra de samme folkene som uten videre ville ha stemplet kirkefedrene på tilsvarende måte, som ville anklaget profeten Elia for «hatprat» mot Baals profeter på Karmelfjellet, og som trolig ville anklaget Jesus Kristus selv for å være «ukristelig» i sin polemikk mot de stakkars fariseerne, fordi han ikke var «tolerant» nok overfor andre livssyn.
Jeg mener at en slik holdning vitner om en form for ignoranse som lett går hånd i hånd med kollektivistisk tenkning. Derfor er også sannsynligheten for at jeg vil stemme på Rødt ved neste valg praktisk talt lik null.
Likevel er det grunn til å stille et mer nyansert spørsmål. Hvor mye dårlig oppførsel og drittslenging skal en ellers rolig og sindig person som Mímir Kristjánsson måtte tåle før han reagerer og blir sint?
Svaret er ganske mye.
Etter hva jeg kan se, har Kristjánsson blitt utsatt for det som kalles DARVO (Deny, Attack, Reverse Victim and Offender).
En form for DARVO er å angripe og hakke løs på en person over tid, med angrep og provokasjoner, helt til personen får nok og reagerer. Da bruker angriperen offerets reaksjon som «bevis» på hvor ille den angrepne personen angivelig er, og angriperen bruker offerets reaksjon til å rettferdiggjøre sine egne innledende angrep og destruktive atferd.
Rett skal være rett. Uansett hvor uenig jeg er med kommunismen og Rødt, mener jeg at Mímir Kristjánsson er det virkelige offeret i denne saken. Fyren som provoserte Kristjánsson, gjorde det helt bevisst. Det var også han som helt bevisst løp til politiet og mediene når Kristjánsson (som forventet) til slutt reagerte på oppførselen.
Å angripe folk slik, og deretter fremstille seg selv som «offeret» når folk reagerer, er psykopatisk atferd. Det bør påpekes, og jeg håper denne saken vil kunne bidra til å løfte frem hvor giftig slik oppførsel er, uansett hvem som rammes av det.
