I dette leserinnlegget reflekterer Balbino Katz over arven etter Enoch Powell, femtisju år etter den berømte Birmingham-talen. Fra et lite havnebord i Bretagne ser Katz paralleller mellom 1960-tallets England og dagens Frankrike, et land som, ifølge ham, har tiet sine egne profeter i hjel og mistet evnen til å elske sin egen form.
Av: Balbino Katz. Oversatt av Rabulisten.
Det var fint vær denne ettermiddagen i havna i Guilvinec. Fiskebåtene kom inn, fortsatt tunge av de siste kassene med sjøkreps, og den oransje redningsbåten duppet sakte på fortøyningsplassen sin. Jeg satt på baren Les Brisants, det gylne lyset speilet seg i glassene, og midt i summingen av samtaler steg stemmen til en engelsk journalist opp fra skjermen på telefonen min. Han snakket om Enoch Powell. Femtisju år etter talen i Birmingham hjemsøker skyggen av tribunen fremdeles de britiske øyene, som om hans ord aldri hadde sluttet å ulme under asken.
Artikkelen i The Times, skrevet av Dominic Sandbrook, minnet om ordene til denne lærde, klassiske og tragiske parlamentsmannen som siterte Vergil for å kunngjøre at Tiberen skulle skumme av blod. Dette bildet, voldsomt i sin skjønnhet, kostet Powell plassen i parlamentets tempel og sendte ham inn i de fordømtes legende. I Storbritannia står han fortsatt som selve eksemplet på den som så, og som ble straffet for å ha sett. Man kaller ham rasist, galning, villfaren romantiker, men når man leser ham på nytt i dag finner man verken hat eller forakt, bare en nesten metafysisk uro: Hva blir det av en sivilisasjon når den slutter å elske sin egen form?
Frankrike svarer i dag på dette spørsmålet uten å vite det. Forstedene, som ministrene besøker iført skuddsikker vest, er blitt laboratoriet for den stille forvandlingen han forutså. Powell var ingen dommedagsprofet, han var en leser av Homer. Som Ortega y Gasset skrev, «den moderne mennesket vet ikke lenger hva det er, fordi det har glemt hvor det kommer fra». England i 1968 og Frankrike i 2025 har dette til felles: de har sluttet å oppfatte seg selv som fedreland, og drømmer nå om å være parkeringsplasser for menneskeheten. Man ber dem ikke lenger føde, men ta imot, ikke lenger undervise, men tolerere.
Jeg tenker ofte på setningen til Carl Schmitt: «Suveren er den som bestemmer unntaket.» Våre demokratier har opphørt å være suverene, nettopp fordi de nekter ethvert unntak. Virkeligheten er for dem ikke annet enn en skandale. Den som beskriver det han ser, et nabolag der ansiktene har forandret seg, et språk som viskes ut, blir straks mistenkeliggjort. Powell var en av de første til å forstå at friheten til å tale ikke er en luksus, men den siste barrieren før oppløsningen.
Nede på den skrå kaien foran baren vasker en sjømann skroget sitt med høytrykksspyler. Den jevne lyden av kompressoren dekker latteren fra disken. Alt virker rolig, og likevel glir landet, under dette klare lyset, sakte inn i en form for lykkelig hukommelsestap. I Frankrike har vi aldri hatt en Powell, ikke fordi vi er klokere, men fordi vi drepte våre profeter før de rakk å tale. De som våger å si at Frankrike blir ugjenkjennelig, bringes til taushet med høflig latter, som om det å se det åpenbare var usømmelig.
Powell sa at «det finnes tider hvor å tie er den største av alle forrædelser». Han hadde rett, og hans ulykke var å ha levd i et århundre der klarsyn allerede var en forbrytelse. Jeg skulle ønske britene fortsatt kunne minnes ham på en annen måte enn som et skremsel. Hos oss ville det ikke engang blitt igjen et navn, den franske hukommelsen, mettet av absolusjoner og unnskyldninger, bevarer bare de skyldige den selv finner opp.
Man må si det, Frankrike mangler ikke klarsynte menn. Det er bare det at landet holder dem i indre eksil. Stemmer som forutså sammenbruddet, Alain de Benoist, Guillaume Faye, Renaud Camus, ble marginalisert ikke for sine feil, men for sin presisjon. Som Powell satte de navn på det samfunnet nektet å se. Faye talte om «arkeofuturisme» som et livstegn, en måte å forene minne og kraft, røtter og teknologi på. Camus, i en mer smertefull tone, beskrev «Den store utskiftningen» ikke som en politisk tese, men som en poetisk intuisjon, den til en forfatter som så barndommens landskap slukne. De Benoist, på sin side, sa en gang at Europa ikke ville dø av mangel på moral, men av et overskudd av frykt.
Tragedien er ikke at disse mennene fikk rett for tidlig, men at deres ord er blitt uhørlige. I et land som foretrekker toleransens liturgi fremfor sannhetens strenghet, blir enhver observasjon en fornærmelse. Dagens Frankrike, mettet av moralske prekener, lever i konstant frykt for den setningen som er én for mye. Tiden forbyr ikke ideer, den forbyr nyanser. Å si at et nabolag forandrer seg, at et folk uroer seg, at et språk trekker seg tilbake, er allerede å krysse den usynlige grensen mellom det som kan sies og det som straffes. Ytringsfriheten er ikke lenger en rettighet, men en betinget tillatelse, underlagt den rådende følelsens godvilje.
Dette er utvilsomt moralens posthume seier over tanken. Enoch Powell talte fortsatt som et antikt menneske, bevisst på at ord er handling. Vi taler, vi derimot, som kommunikasjonsregnskapsførere. Hvert ord er veid, nøytralisert, tømt for saft. Det som står igjen er den slappe liturgien om «republikanske verdier», disse frasene der man stenger virkelighetsfrykten inne under trikolore bånd. Carl Schmitt så det klart: når nasjoner slutter å navngi sine fiender, mister de evnen til å forsvare seg.
I denne kvelningen av språket møtes skjebnen til Powell og de franske dissidentintellektuelle. Man klandrer dem ikke for å ha tatt feil, men for å ha hatt stil. Tiden tåler ikke lenger setninger som sårer, den krever slagord som trøster. Det som en gang var politikkens salt, det levende ordet, disputten, profetien, er blitt erstattet av et administrativt byråkrat-språk, et sterilisert språk der sannheten forsvinner i frykten for skandale.
På baren Les Brisants treffer en solstråle sinkdisken. Lokalradioen melder om en «sikringsoperasjon» i en forstad. Uttrykket nøler allerede mellom det hygieniske og det militære. Alt ligger i ordvalget. Enoch Powell, Faye, Camus og de Benoist visste at folkenes skjebne også avgjøres i måten man sier ting på. Når ordene forvitrer, glir virkeligheten unna.
Da jeg forlot baren gikk jeg ut på den smale sandtungen som skiller Lechiagat fra Atlanterhavet. Havet hadde trukket seg litt tilbake, og på gjørma lå sporene av en gammel orden. Kanskje vil man en dag, i en klarere fremtid, lese disse forviste stemmene på nytt, som man leser gamle orakler. Ikke for å finne hat, men for å gjenfinne edelheten i et språk som ennå ville redde verden ved å navngi den.
