Et forslag om en nordisk union vekker jevnlig debatt, men Marcus Follin hevder at et slikt samarbeid alene ikke vil være sterkt nok til å påvirke verdensordenen. Han argumenterer samtidig for tettere nordisk samarbeid, særlig militært, og peker på politiske og kulturelle forskjeller mellom Danmark, Sverige, Finland og Norge som gjør en formell union vanskelig i dagens situasjon. Til tross for dette mener han at en nordisk union kan bli nødvendig dersom EU ikke gjennomfører reformer
Av Marcus Follin. Oversatt av Rabulisten.
Jeg fikk dette spørsmålet og skal prøve å svare så kort som mulig.
Det overordnede målet er en sterk europeisk union, for å kunne projisere makt globalt.
En nordisk union vil rett og slett ikke være sterkt nok til å gjenopprette orden i verden på egen hånd.
Det sagt, jeg er for tettere samarbeid på alle områder mellom de nordiske landene, særlig når det gjelder militære spørsmål.
I den forbindelse vil jeg dele en observasjon om dynamikken mellom de nordiske landene.
Jeg er usikker på om dansker ville ønske å være i et forbund med Sverige. Tyngdepunktet ville ligge i Sverige, og mange dansker ser på Sverige som litt sprøtt, kanskje med rette.
Dansker spøker ofte om hvor politisk korrekt Sverige er, og så mye som det smerter meg å innrømme, de har rett.
Danmark har mange av de samme problemene som Sverige, men det er på et helt annet nivå i Sverige.
Derfor er det helt naturlig at Danmark ikke ønsker å være i et forbund med Sverige slik det ser ut nå.
Finland og Norge er også i en bedre situasjon enn Sverige, men lider av den samme sykdommen, bare ikke like langt fremskredet.
Alt dette sagt, om noe skulle skje, eller heller ikke skje, altså ingen reform, med EU, så er en nordisk union en nødvendighet.
Om bildet, noen vil si at det er litt larping. Bra. Vi bør larpe, slik våre forfedre gjorde.
Vi må ha store drømmer, og vi må stå for dem uten å skamme oss.
