Malen Manya betrakter Elon Musks offensiv mot Den europeiske union som et tegn på et vendepunkt, en oppvåkning til den skjebnesvangre krisen i den europeiske sivilisasjonen og muligheten til å redde europeere fra oppløsning ved å gjenvinne deres hellige grunn.
Av: Arktos Journal and Malen Manya. Oversatt av Rabulisten.
Europa, det eneste kontinentet som gjorde frost og stein om til runehogde bautasteiner, gjorde stillhet til tordnende sagaer, gjorde blodstenkte slagmarker til vuggen for den moderne verden. Fra Dovers hvite klipper til de furumørke Karpatene, fra Kretas olivenlunder til de vindpiskede fjordene lengst i nord, dette er ikke bare geografi. Det er det levende arkivet til én utvidet familie som gjennom årtusener lærte å rive skjønnhet og orden ut av kaos. Og akkurat nå får denne familien høre, av ikke-valgte kommissærer i Brussel og fortroppene til anti-europeisk suverenitet, at arven deres er til forhandling, at fremtiden deres er en utleieeiendom for hvem som helst som dukker opp med den rette tårevåte historien.
Elon Musk, mannen som setter satellitter i bane slik andre legger ut selfies, så nettopp på dette selvmordet i sakte film og sa det usagte høyt, Den europeiske union må dø for at Europa skal kunne leve.
Utløsende faktor var en personlig bot på 120 millioner euro ilagt av Europakommisjonen for forbrytelsen å la folk ytre seg for fritt på X. Svaret hans var ikke en pressemelding utarbeidet av nervøse advokater. Det var en rekke innlegg som leste som en krigserklæring mot hele det postnasjonale prosjektet.
«EU bør avskaffes og suvereniteten returneres til de enkelte landene, slik at regjeringer bedre kan representere sine folk.»
«Trekk dere ut av EU for å gjenvinne suverenitet.»
«Jeg elsker Europa, men ikke det byråkratiske monsteret som er EU.»
«EU-byråkratiet kveler sakte Europa til døde.»
Fire innlegg, fire torpedoer under vannlinjen på Brussel-leviatanen. Og tidspunktet kunne ikke vært bedre.
For mens eurokratene teller karbonkreditter og utarbeider nye ytringskoder, forsvinner Europas historiske nasjoner i sanntid. Fødselsratene har kollapset under reproduksjonsnivået i to generasjoner. Den innfødte befolkningen eldes, krymper, blir invadert, og er i mange byer allerede i mindretall på skolegårdene som vil avgjøre morgendagen, voldtekt og kriminalitet skyter i været. Den offisielle løsningen: Importer millioner som ikke har noen forfedres tilknytning til jorden, ingen felles erindring om tinget i Uppsala eller de hellige lundene i Dodona, ingen instinktiv ærefrykt for langhaugene og bygdeborgene vi brukte årtusener på å reise.
Musk ser det klart. «Mange land forsvinner», skrev han tidligere i år. «Vi bør ikke miste hele, distinkte kulturer.» Når den demografiske klokken tikker så høyt, er masseinnvandring ikke berikelse, det er utskiftning iført en humanitær maske.
Han har aldri brukt ordet «remigrasjon», ennå, men hver gang han snakker, svever begrepet i luften som en usagt ed. Lojalitet må være gjensidig. «Hvis man immigrerer til et gitt land, må man respektere lovene og kulturen i det landet og bidra, og ikke gjøre skade.» Enkelt. Sivilisatorisk barnehagenivå. Og når denne kontrakten brytes, når fremmede flagg heises i triumf over hovedstedene våre bestefedre bygde opp igjen fra ruiner, er Musks dom iskald: «Å heise et fremmed flagg bør føre til deportasjon.» Ikke forhandling. Ikke sensitivitetstrening. Deportasjon.
Det er essensen av remigrasjon, ikke grusomhet, men konsekvens. En ordnet, generøs, men fast reversering av den envegs demografiske skrallen som har pågått siden 1970-tallet. Send hjem dem som kom for velferden, dem som vifter med fiendens bannere, dem som behandler europeiske byer som plyndringskasser. Frigjør boliger, skoler, sykehussenger, lønninger, og gi dem tilbake til de unge europeiske familiene som i dag prises ut av eksistens.
Venstresiden vil skrike om «importerte velgere», og Musk har allerede avslørt spillet, ytre venstre «importerte velgere for å få makt, og det fungerte». Se på London, Paris, Malmö, Brussel selv, byer der den innfødte befolkningen er redusert til en valgbar fotnote i sitt eget hjemland. Det er ikke et uhell av godhet, det er en bevisst strategi.
Og strategier kan reverseres.
Her trer den nye europeiske nasjonalismen frem, den som regimepressen forsøker å sverte som «ond nazisme», med et smil i stedet for et snerr. Dette er ikke nasjonalismen med bomber og piggtråd. Det er nasjonalismen med fulle vogger, blomstrende landsbyer, og bysilhuetter uten minareter eller kraner som bygger enda et asylmottak. Det er nasjonalismen med rimelige familieboliger, med lønninger som stiger når arbeidskrafttilgangen strammes inn, med festivaler som feirer våre historier uten unnskyldning eller oversettelse. Det er nasjonalismen som sier ja, ja til skjønnhet, ja til kontinuitet, ja til en fremtid der et barn født i Lisboa ligner barna på fotografiene fra 1920-tallet, der en jente i Tallinn kan gå hjem om natten uten å beregne risiko etter postnummer.
Denne voksende nasjonalismen er optimistisk i sitt innerste vesen. Den tror ikke europeere er ferdige, vi er ganske enkelt i ferd med å våkne. Den tror at når støvelen fra Brussel løftes, når overføringene slutter å strømme sørover og østover, når velferdsmagneten slås av og grensene igjen er reelle, vil vårt folk gjøre det de alltid har gjort, bygge, oppfinne, synge og formere seg som om verden avhenger av det, fordi den gjør det.
Den samme vitaliteten som sendte langskip over havene og satte mennesker i verdensrommet, strømmer fortsatt gjennom oss. Alt vi trenger er rom, motiv og stolthet.
Europa trenger ikke enda en forelesning om toleranse fra mennesker som aldri tar nattbussen gjennom London, Birmingham, Saint-Denis eller Neukölln. Det trenger pusterom. Det trenger landsbyer fulle av barn som ligner barna på de gamle fotografiene. Det trenger gater som igjen er trygge for kvinner som ikke ønsker å kle seg som bokstaver i et fremmed alfabet. Det trenger, fremfor alt, retten til å si «hit, og ikke lenger» uten å bli ilagt milliardbøter for sårede følelser. Det trenger etnonasjonalisme.
Musks bredside mot EU handler derfor ikke bare om ytringsfrihet eller regulatorisk overtramp. Det er en åpning. EU er det juridiske og byråkratiske buret som gjør remigrasjon politisk umulig og nasjonal overlevelse valgpolitisk selvmorderisk. Riv ned buret, og Europas nasjoner kan igjen styre i interessene til menneskene som faktisk bygde dem.
Dette er ikke nostalgi. Det er biologi, kultur og enkel rettferdighet rullet sammen til ett. Europeere er ikke utskiftbare økonomiske enheter. Vi er et bestemt folk med en bestemt fortid og, hvis vi velger dristighet fremfor skyld, en bestemt fremtid. Elon Musk, uansett hans motiver, har nettopp gitt oss brekkjernet.
Så la kommissærene rase. La NGO-ene utarbeide sine tårevåte pressemeldinger. Europas historiske nasjoner har våknet fra verre mareritt enn dette. Vi har stirret ned i avgrunnen før, og vi reiste Newgrange mot solvervet likevel.
Tid for å bygge igjen.
Tid for å komme hjem.
