I denne grundige bokanmeldelsen tar Jef Costello for seg Alain de Benoists verk Against Liberalism: Society Is Not a Market, nylig utgitt i engelsk oversettelse. Gjennom analysen utfordrer Costello leseren til å revurdere egne antakelser om liberalisme, og viser hvordan både dagens konservative og liberale, ofte uten å vite det, deler de samme grunnleggende liberale premissene.
Av: Jef Costello. Oversatt av Rabulisten.
Alain de Benoist, Against Liberalism: Society Is Not a Market, overs. F. Roger Devlin, Middle Europe Books, 312 s., $30.00
I desember åpnet det seg en splittelse i MAGA-koalisjonen over lovlig immigrasjon. Elon Musk, en hvit sørafrikaner som ble amerikansk statsborger, skrev på X: «Hvis du vil at LAGET ditt skal vinne mesterskapet, må du rekruttere topptalenter uansett hvor de er. Det gjør at hele LAGET vinner.» Vivek Ramaswamy, født i USA av indiske foreldre, støttet Musk og forsvarte selskaper som henter arbeidere utenfor USA.
Ramaswamy gikk så langt som å antyde at amerikanske arbeidere ikke var verdt å ansette: «En kultur som feirer prom queen fremfor matematikk-olympiade-mesteren, eller idrettsstjernen fremfor avgangseleven, vil ikke produsere de beste ingeniørene.»
MAGA-seieren i november begynte å se ut som hevnen til nerdene. Men motreaksjonen var rask og avgjørende. Laura Loomer, Ann Coulter og til og med Nikki Haley angrep de to «tech-brødrene» og insisterte på at USA må prioritere å ansette egne borgere. Tross alt: Hva betyr «America First» hvis ikke «å sette amerikanere først»?
MAGA-republikanere følte seg forrådt. Musk trakk seg tilbake fra temaet lovlig immigrasjon, mens Ramaswamy ble stille fjernet fra Trumps indre sirkel og kan ha ødelagt sin politiske framtid.
Alain de Benoist ville ansett begge mennenes syn som klassiske uttrykk for moderne liberalisme, selv om begge sannsynligvis ville blitt sjokkert over å høre det. I Europa refererer «liberalisme» vanligvis til såkalt «klassisk liberalisme», som har ført til sentrum-høyre-liberalisme og sentrum-venstre-liberalisme (også kalt «sosialliberalisme»). I USA, utenfor akademia, brukes «liberalisme» nå utelukkende om sosialliberalisme, og «liberal» beskriver moderate venstreradikale eller demokrater.
Alain de Benoists Against Liberalism er definitivt mot venstreradikalisme, men liberalismen han refererer til er et bredere begrep som inkluderer ikke bare venstresidens filosofi, men også synene til såkalte «konservative» som Musk og Ramaswamy. Faktisk ville nesten alle selvidentifiserte republikanske politikere, kommentatorer og velgere, samt deres britiske motparter, bli ansett som liberalere av Benoist.
Den liberale kjernen
Allerede i denne identifiseringen antyder vi et av bokens hovedtemaer: For Benoist er det virkelige problemet med moderne sivilisasjon liberalisme, enten den kommer fra venstre eller høyre. De «liberale» og «konservative» vi oppfatter som polariserte motpoler, deler faktisk grunnleggende prinsipper.
Mange på den nye høyresiden omfavner klassisk liberale prinsipper uten å innse at disse har muliggjort problemene de fordømmer: multikulturalisme, velferdsavhengighet, atomisering av samfunnet, familiens sammenbrudd, osv.
Benoist beskriver et liberalt samfunn som ett «dominert av individets forrang, framskrittsideologien, menneskerettighetsideologien, en besettelse av vekst, en uforholdsmessig vektlegging av merkantile verdier, underkastelsen av den symbolske forestillingen under egeninteressens aksiomer, og så videre.»
Kjernen i liberalisme er det frie markedet. Liberale mener gjerne at individualisme og «menneskerettigheter» er grunnlaget for markedsøkonomien. Benoist reverserer dette: liberalismens høytflyvende idealer bygger på markedet.
Han mener markedet har en slags forrang i den moderne verden: det har formet våre grunnleggende oppfatninger av menneskenaturen, sosiale relasjoner og vårt forhold til naturen. Benoist skriver:
«Liberalisme er først og fremst en økonomisk lære som gjør det selvregulerende markedet til paradigmet for alle sosiale fakta. Det som kalles politisk liberalisme er bare en måte å anvende prinsipper fra denne økonomiske læreren på det politiske liv, prinsipper som nettopp søker å begrense politikkens rolle så mye som mulig.»
I et liberalt samfunn er sosiale relasjoner basert på markedsmodellen. Når noen mangler en partner og leter etter dates, er de «på markedet». Ekteskap er som bedriftsfusjoner, hvor enhver part kan trekke seg når som helst hvis fusjonen ikke lenger er lønnsom.
Dygder dyrkes ikke fordi de er gode i seg selv, men fordi de er god reklame. Hvis et selskap er kjent for filantropi eller «miljøbevissthet», anses dette som positivt fordi det er godt for forretningene. Ærlighet praktiseres ikke som plikt, men fordi det er «den beste politikk».
En manns rykte omtales nå som hans «merkevare». Utdanning sees som en vare og vurderes ut fra om den sikrer en lukrativ karriere. Fagdisipliner forventes å produsere «resultater» som kvantifiseres og underlegges nytte-kostnadsanalyser.
Religion (eller «åndelighet») er også en vare. Sekter konkurrerer om tilhengere ved å love frelse med minst mulig innsats. Mange sekter forkynner en form for «velstandsevangelium»: Ha tro og be, så blir du rikere; gi til veldedighet eller kirken, ikke fordi det er godt, men fordi Gud vil belønne deg med jordisk overflod.
Land er økonomiske soner. Nasjoner er, som Musk og Ramaswamy viste, som forretningslag eller idrettslag. Deres medlemmer kan byttes ut med fremmede fra andre økonomiske soner uten påstått påvirkning på nasjonen.
Dette er grunnlaget for multikulturalisme. Benoist skriver:
«En million ikke-europeere som bosetter seg i Europa er bare en million individer som tilføres andre millioner individer. Mottakernasjonen, selv bare en samling individer, får et visst antall ekstra økonomiske aktører. Den liberale resonnerer som om mennesker er utskiftbare, noe de faktisk er, så lenge vi kun tar hensyn til den økonomiske og kvantitative siden.»
Som den «meget liberale» franske økonomen Bertrand Lemennicier uttalte: «Frankrike er bare en samling mennesker.»
I liberale samfunn trenger merkantile verdier inn i alle livsområder, til det punkt at ikke-merkantile verdier glemmes eller elimineres. Goder verdsettes kun for deres nytte eller bytteverdi. Tanken om at noe kan være godt i seg selv (i motsetning til godt for noe annet) er nå utenkelig for mange.
Kritikken av individualismen
I tillegg til å gjøre markedet til modell for sosiale fakta, hevder Benoist at liberalisme fremmer «en antropologi av individualistisk type, dvs. en oppfatning av mennesket som ikke et fundamentalt sosialt vesen.» Individualismen er markedsmodellens metafysiske grunnlag.
Amerikanere har gjerne et rosenrødt syn på «individualisme», et ord de uttaler med ærefrykt. For dem symboliserer det selvstendighet og uavhengig tenkning. Dette er positive verdier, men for Benoist betyr individualisme noe mer fundamentalt. Han omtaler det som en «antropologi», en teori om menneskenaturen.
Individualisme er teorien om at mennesker er sosiale atomer. Disse atomene inngår relasjoner (arbeid, vennskap, ekteskap osv.), men defineres ikke gjennom disse. De defineres av sine preferanser, som eksisterer før relasjoner. Atomene kan forlate relasjoner og inngå nye uten at deres natur endres.
På samme måt kan samlinger av atommennesker (idrettslag, selskaper, byer, nasjoner) fortsette uendret selv om atomene byttes ut. Dette er metafysikken bak Musks og Ramaswamys forsvar for lovlig immigrasjon: Hvis nåværende amerikanere ikke er gode nok, bytter vi dem ut med nye «amerikanere» uten at USA endres.
Denne individualistiske metafysikken er essensielt epikuristisk. Epikur og hans romerske etterfølger Lucretius hevdet at alt som eksisterer er atomer og tomrom. Atomer kan kombineres, men kombinasjonene endrer ikke atomene selv, som er identiske og utskiftbare.
Man føler epikurismens kalde åndedrag i det umenneskelige ved å importere et nytt folk for å erstatte sitt eget; i fraværet av empati for landsmenn, som betraktes som utskiftbare maskindeler.
Samme umenneskelighet og metafysikk ser man i påstanden om at arbeidsløse kullgruvearbeidere burde «lære seg koding», som om alle kan gjøre alt. Dette tilskrives ofte egalitarisme («alle kan bli hva de vil»), men dette egalitarismen er selv et uttrykk for atomistisk individualisme: Atomer er identiske, derfor «like» og utskiftbare. Enhver gruvearbeider kan bli koder, og enhver koder gruvearbeider.
Moderniteten
Det er tydelig at beskrivelsen av liberalt samfunn samtidig beskriver moderniteten. Liberalisme og modernitet er to sider av samme historie. Man kunne også beskrive denne historien som individualismens fremvekst. Modernitet er et vestlig fenomen preget av liberalisme og alt dette innebærer, inkludert kapitalisme og individualisme.
«Moderne» kommer fra latin modernus (av modo: «nylig»). Den moderne tidsalder er «det nye». På tysk: die Neuzeit («den nye tiden»). I denne nye tiden er tiden selv ny og forbedret: Den beveger seg i en rett linje mellom mørke og «framskrittets» lys. Modernitetens selvforståelse er at den har brutt med fortiden.
Denne selvforståelsen er stort sett riktig. Modernitet ble mulig bare gjennom nye sosiale relasjoner som brøt radikalt med eldre former. I antikken og middelalderen hentet individer identiteten sin fra gruppetilhørighet (familie, klan, by, laug, kirke). Moderniteten oppstod gjennom oppløsningen av disse båndene.
Den antikke og middelalderske oppfatningen var at slike bånd kommer før individet (og er mer fundamentale) fordi de skaper det. Det moderne individualistiske synet er at individet kommer før sosiale bånd. Det som definerer det, er dets autonomi og frihet til å forfølge egne preferanser. Det kan dermed kvitte seg med alle sosiale relasjoner og forbli uendret.
Resultatet er at liberalisme anser alle uvalgte sosiale bånd, som slekt, fødeland og arvet religion – som uakseptable begrensninger. Modernitet kan forstås som prosessen der individer frigjøres fra de sosiale båndene som ga identitet og mening i tradisjonelle samfunn.
Derfor er det ingen tilfeldighet at moderne ideologier og trender styrker familien, lokalsamfunnet, tilknytningen til landet og religiøs tro. Heller ikke at moderne mennesker lider av identitetstap og meningsløshet.
Moderne svar på denne lidelsen er epikurismen: jakt på nytelse, i degenerert form som begjær. For mange konstitueres identitet gjennom det de kjøper og eier.
Liberalisme kristne røtter
Hvordan denne revolusjonen skjedde, er komplekst. Benoist legger stor skyld på kristendommen, en historisk ironi, ettersom kristendommen muliggjorde samfunnsforhold som har svekket ikke bare religiøsiteten, men også solidaritet, empati og veldedighet. Benoist sporer moderne individualisme til kristen lære om menneskenaturen og forholdet til Gud.
Kristendommen hevder at menneskets grunnleggende relasjon ikke er til familie eller nasjon, men til en guddom utenfor verden. Gjennom dette forholdet frelses det. Alle mennesker kan frelses fordi alle har samme forhold til Gud: alle er like for Gud. Benoist er ikke først til å hevde at denne læren inneholder spirene til moderne universalisme og egalitarisme.
Siden alle er Guds barn, tilhører de samme familie. Denne troendes familie erstatter alle andre bånd, inkludert rase eller nasjon. Benoist siterer: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne; for dere er alle ett i Kristus Jesus.» (Gal 3,28)
Akkurat som i moderne liberal individualisme er individet for kristendommen det det er uavhengig av familie, nasjon, rase og sosial rolle. Disse er uvesentlige. Individet er ikke engang fundamentalt mann eller kvinne. Bare forholdet til Gud er avgjørende.
Her ser man røttene til påstanden om at man kan frasi seg alle relasjoner og identiteter, til og med «kjønnsidentitet». Og røttene til multikulturalismen, som, under mye snakk om «mangfold», egentlig enes med Galaterbrevet: Alle mennesker er ett og kan settes sammen i hvilken som helst kombinasjon.
Den katolske kirke motsto denne individualismen ved å insistere på at frelse kun oppnås gjennom kirkefellesskap og prestens formidling.
Protestantismen tok et skritt mot moderniteten ved å hevde at frelse skjer gjennom et direkte personlig forhold til Gud. Frelse avhenger av individets sjels tilstand, ikke gruppemedlemskap. Benoist siterer historikeren Marcel Gauchet: Med protestantismen ble kristendommens «inderlighet til en gjennomgripende religiøs individualisme».
Ved å hevde at kun forholdet til Gud har verdi, nedvurderte kristendommen verden og jordiske ting. For at liberalisme skulle oppstå, måtte skillet mellom denne verden og den neste fjernes. «Den protestantiske arbeidsetikk» bidro sterkt til dette gjennom sin vektlegging av jordisk flid.
Kalvinismen fullførte prosessen ved å hevde at rikdom var tegn på Guds gunst. Det ble vanskelig å unngå konklusjonen at jordisk virksomhet var den høyeste verdien, og at en god arbeider eller forretningsmann var en god kristen.
Gradvis gikk følelsen av et kall utenfor verden tapt, og med det mye av protestantismens grep. Kirkebesøksstatistikk i Europa viser jevn nedgang siden 1700-tallet.
Kristendommen eksisterer fortsatt, men med en svært redusert teologi. Som nevnt er det «velstandsevangeliet» som trekker troende (særlig i «megakirkene»), en forenkling av den kalvinistiske læren om at økonomisk suksess er Guds velsignelse.
Til slutt forkastet de urbane elites alle bånd til Gud. Resultatet var en sekularisert kristen individualisme: Individet er det det er uavhengig av familie, nasjon, rase og sosial rolle. Men uten forholdet til Gud er det nå bare et sosialt atom som likevel påstås å ha iboende verdi og verdighet. Og denne verdien er lik i alle. Med andre ord: Alle mennesker er like.
Menneskerettighetene
For liberalisme er individets iboende verdi knyttet til dets evne til å kreve «rettigheter», et sentralt begrep vi ikke har nevnt. Den «frihet» liberalismen påstår å forsvare, bygger på ideen om at individer medfødt har visse grunnleggende rettigheter. Individer er «frie» når disse respekteres.
Liberalisme definerer frihet som fravær av begrensninger, men Benoist påpeker at liberalismen fundamentalt motsetter seg all form for bestemmelse som begrenser individet:
«For liberalisme må mennesket, langt fra å bli konstituert gjennom sine bånd til andre, forstås som et individ uten noen form for konstituerende tilhørighet, dvs. utenfor enhver kulturell eller sosiohistorisk kontekst.»
Slike tilhørighetsformer mistenkes fordi de begrenser valgfriheten, særlig når de ikke er frivillig valgt. Dermed setter liberalismen seg mot historie, tradisjon og natur. Den nekter alt som overstiger det atomistiske individ og dets autonomi.
Benoist skriver at «‘autonomi’-idealet (…) impliserte avvisning av enhver rot og arvet sosialt bånd.» Å frigjøre individer betydde å bryte lokalsamfunnets bånd og befri dem fra omstendighetene de ble født inn i. «En radikal avvisning av fortiden i navnet til en optimistisk framtidsvisjon.»
Evnen til å løsrive seg fra alle bånd og historisk kontekst anses dessuten som det som gjør oss virkelig menneskelige. Denne tanken radikaliseres i tysk filosofi gjennom «transcendental subjektivitet», oppfattet som «unaturlig» fordi den ikke kan forklares naturvitenskapelig. Mens antikkens ideal var å tilpasse seg naturen, er det moderne å frigjøre seg fra den.
Selvrealisering forstås derfor som frigjøring fra uvalgte tilknytninger. Derfor ser liberalismen løsrivelse fra familie og hjemsted som positivt, tegn på modning. Bypris og landforakt skyldes at byen lover frihet fra familie, fortid («nytt start») og provinsialisme.
Dette ser man i dag i urbane liberaleres holdning: De som blir i oppvekstmiljøet, holder fast i familie og lever nær naturen, er bakstreverske bondeknøler. Men når de ser de samme trekkene hos ikke-hvite i u-land, romantiseres det som «autentisk» eller «forliberalt».
Rettigheter uten plikter
Moderne individer har iboende rettigheter. Da Jefferson skrev at vi er «utstyrt av vår skaper» med umistelige rettigheter, mente han vi er født med dem. Rettigheter gis ikke av staten. Som Benoist påpeker, betyr dette at individet selv er kilden til sine rettigheter.
Liberalisme begrunner naturrettigheter gjennom en tankeeksperiment: Forestillingen om individer i en hypotetisk «naturtilstand» før de inngår «samfunnskontrakt». I denne tilstanden, ifølge Locke, ville mennesker ha naturlig rett til liv, frihet og jakt på lykke.
Men ideen om en naturtilstand uten sosiale relasjoner er ikke bare usannsynlig, den er utenkelig. Mennesker har alltid levd i grupper, som apene de utviklet seg fra. Likevel er denne særegne ideen liberalismens filosofiske grunnlag.
Dette er avgjørende: Klassisk liberalisme forstår menneskenaturen ved å abstrahere mennesket fra samfunnet. Mens Aristoteles definerte mennesket som et politisk (dvs. sosialt) og rasjonelt dyr, prøver moderniteten å forstå individet ved å fjerne det fra alle relasjoner.
Når vi abstraherer mennesket fra sosiale relasjoner, gjenstår bare det vi deler med dyrene: Begjær. Derfor oppfatter liberale samfunn mennesket som et begjærsvesen, og motiverer det gjennom appell til dette. Tilfredsstillelse av begjær tilbys som kompensasjon for moderne arbeidslivs kjedsomhet, tap av familiebånd, religiøst fall, urban fremmedgjøring og mer.
Viktigere: Liberalisme har ingen teori om naturlige plikter som supplement til rettigheter. Årsaken er at den ser sosiale relasjoner som unaturlige. I «naturtilstanden» finnes ingen sosiale relasjoner, ergo ingen «naturlige plikter».
Men hvis vi definerer oss utelukkende gjennom rettigheter, følger det at vi ikke skylder samfunnet noe. Vi kan delta hvis vi vil, men ingenting tvinger oss. Liberal «frihet» er frihet fra alt uvalgt, nå til og med biologisk kjønn, da vi kan velge eller skape «kjønnsidentitet».
Dette skaper problemer for den liberale staten: Dens prinsipper utelukker pliktoppfyllelse overfor fellesskapet. Hvis et liberalt samfunn trues, kan staten ikke forvente at borgere ofrer livet.
Problemet forverres av troen på menneskelig utskiftbarhet. Ville Frankrikes eller Tysklands multikulturelle befolkninger virkelig kjempe for «sine» land? Neppe, de ville flyktet.
Benoist skriver: «Liberale kan insistere på at frihet medfører ansvar, men de kan ikke utvikle noen etikk om ‘det gode’ uten å motsi seg selv.» Liberalisme kan ikke definere en «fellesskapelig god» fordi den ser samfunnet som en samling individer som forfølger sine egne mål.
Å kreve at individer anerkjenner et «fellesgode» og ofrer seg for det, er antiliberalt. Adam Smiths «usynlige hånd» skal harmonisere individuelle interesser. Men resultatet er ikke en felles god, kun et «generelt interesse definert som summen av enkeltinteresser.»
Man kan innvende at vi fortsatt ser offentlig engasjement og ofring i Vesten. Benoist anerkjenner dette, men påpeker at liberalismen verken kan forsvare eller påkreve slik atferd. Den er en levning fra forliberale samfunn og blir sjeldnere. Tilliten og generøsiteten mine besteforeldre viste under depresjonen, ville vært uvanlig i dag. Begrepene «fellesgode» og «selvoppofrelse» hører vi nesten ikke.
«Liberale» og «konservatives» selvmotsigelser
Som nevnt deler dagens «liberale» og «konservative» et liberalt grunnsyn. Dette gjelder spesielt mainstream-høyre og -venstre i USA og Storbritannia. Ekte liberalismekritikk finnes kun på kanten av høyre- og venstresiden, ekskludert av etablerte partier.
Mainstream-venstresiden sluttet for lenge siden å kritisere kapitalisme og individualisme. Den «urettferdigheten» den bekjemper handler ikke om arbeidere utnyttet av arbeidsgivere, men om «diskriminering» mot minoriteter.
Venstresiden søker stadig nye grupper å «frigjøre», men denne frigjøringen truer aldri systemet. Hovedanklagen mot diskriminering er ofte at den har hindret de undertrykte i å nyte godt av markedsøkonomien. Benoist skriver:
«Samtidsvenstresiden prioriterte (…) å fordømme ‘ontologisk’ ulikhet knyttet til kjønnsdiskriminering, rasisme osv. på bekostning av konkrete ulikheter skapt av liberal politikk. Likhet ble redusert til kritikk av ‘stereotypier’ og ‘tabubrudd’, mens økonomisk utnyttelse ignoreres.»
Dagens «konservative» er et enda motbydeligere syn. Filosofisk sett er ekte konservatisme fullstendig antiliberal og dermed antikapitalistisk og antiindividualistisk. Ekte konservative avviser liberal «framskritts»-tro og «menneskerettighets»-ideologien som gjør individets vilje suveren.
Ekte konservative understreker individets forankring i historie, sosiale relasjoner og hjemland. Ifølge konservatismen hentes identitet og tilhørighetsfølelse herfra. Men som vi har sett, avviser ikke liberalismen slike relasjoner, den undergraver dem aktivt.
Benoist siterer filosofen Laurent Fourquet: «Aktivisten som kjemper ‘for familien’ men forkynner ultraliberalisme i økonomi, er ikke bare inkonsekvent: han er ubrukelig.» Benoist fordømmer «konservative» som tror de kan forsvare både markedsystemet og «‘tradisjonelle verdier’ som dette systemet jevner med jorden.»
Spesielt groteske er «konservative» som raser mot «velferdsstaten» uten å innse at den er et produkt av den økonomiske liberalismen de støtter. Liberalisme har ødelagt de organiske båndene (familie, lokalsamfunn) som en gang hjalp folk i nød. Velferdsstaten er et svar på individualismens fremvekst og forverrer den ved å gjøre mottakere til atomiserte avhengige uten fellesskapsfølelse.
Selv Karl Marx forsto at kapitalismen verken er «konservativ» eller «patriarkalsk». Ifølge Benoist var den for Marx «en permanent revolusjonerende kraft», markedskreftene erstatter stadig det gamle med det nye.
Konservatismens essens er en følelse av begrensning (det Thomas Sowell kalte «begrenset visjon»). Men Benoist spør: «Hvordan kan man ha en følelse av begrensning samtidig som man støtter et økonomisk system hvis essens er markedets grenseløshet og endeløse kapitalakkumulasjon, et system hvis globale ekspansjon ødelegger alt man ønsker å bevare?»
Veien ut
Hvis vi leter etter et alternativ til mainstream-liberalismen, finner vi det ikke på radikal venstreside. Benoist påpeker at marxismen deler grunnpremisser med liberalisme: Den dyrker framskrittsmyten like mye.
Marxismens oppfatning av det menneskelige gode er like materialistisk som kapitalismens (derfor Heideggers uttalelse om at de er «metafysisk identiske»). Marxistene vil ikke overvinne «produksjonens religion», bare endre hvem som eier fabrikkene. Benoist noterer:
«Tradisjonell marxisme ville bryte lønnsarbeidet, men stilte ikke spørsmål ved selve prinsippet om moderne arbeid. Den ville frigjøre arbeidet, ikke oss fra arbeidet.»
Marx’ materialisme forhindret ham i å se borgerskapet som den sanne homo economicus. Hans klasseløse samfunn er «et borgerskap som inkluderer alle.»
I dag finnes det eneste reelle alternativet til liberalisme på «ekstreme høyresiden», i form av konservativ kritikk av markedsystemet og individualismen. Slike syn blir mer populære i engelskspråklig Vesten via internett og ny media.
På det europeiske kontinentet har en form for «høyreside-sosialisme» lenge vært del av politisk liv (eksempelvis fascisme og nasjonalsosialisme, og dagens høyreradikale som smelles sammen med dem). Bare i USA og Storbritannia har sosialisme vært utelukkende venstresidens domene.
Hva gjøres?
Vi kan plassere Alain de Benoist blant «høyreside-sosialistene», men alternativet han skisserer i boken er vagt. Han argumenterer for et «kommunitaristisk» syn og insisterer, korrekt, at liberalismens «forsosiale» menneskesyn er uholdbart.
«For kommunitarister,» skriver Benoist, «er det utvilsomt at hvis moderne menneske stadig søker seg selv, skyldes det at dets identitet ikke lenger er konstituert av noe.» Samfunnet må ikke bare gi livsopphold, men «grunner til å leve.»
For å bekjempe liberalisme, argumenterer Benoist for «en fornyet borgerånd basert på deltakelse og kollektiv grasrotaksjon.» Vi må igjen prioritere det «felles» og «være-i-relasjon.»
Men Benoist nevner ikke at dette er umulig uten etnisk og kulturell homogenitet. Hvordan prioritere det «felles» når Frankrike består av krigende stammer uten felles grunnlag? Hvordan kan franskmenn «være-i-relasjon» med fremmede kulturer som ikke deler deres verdier og er fiendtlige? Hvordan gjenopprette mening når borgere ikke lenger deler en meningkilde?
Man mistenker at Benoist ville gitt seg enig, men i denne boken er han vag.
Til tross for dette er Against Liberalism en fascinerende og tankevekkende bok og jeg har kun skrapt i overflaten. Den vil være særlig verdifull for amerikanske konservative, som kanskje blir sjokkert over å oppdage hvor mye mer «liberale» de er enn de trodde.
