Den britiske forfatteren og kommentatoren Douglas Murray har skrevet en grundig gjennomgang av forfatterskapet til Renaud Camus, mannen bak begrepet «Den store utskiftningen». I essayet The Crime of Noticing, publisert i juli 2025, går Murray til kjernen av hvorfor Camus’ ideer er blitt demonisert, fordreid og fortiet og hvorfor de likevel ikke lar seg undertrykke.
Nå kommer Renaud Camus til Norge. Den franske forfatteren er bekreftet som æresgjest og hovedtaler på remigrasjonskonferansen RE-MIG 2025 arrangert av Norgesdemokratene i Oslo-området 16. august. Det blir hans første offentlige fysiske opptreden i Skandinavia.
Saken fortsetter under.
I 1973 utga den franske forfatteren Jean Raspail romanen Le Camp des Saints (The Camp of the Saints), et profetisk mareritt der en million migranter fra det indiske subkontinentet går i land på den franske rivieraen og Europa, lammet av sin egen selvforakt, kapitulerer uten kamp. Romanen har blitt hatet, sensurert og utstøtt, men den har overlevd og som i sommer kommer i ny utgivelse.
Nå over femti år senere, har Raspails åndelige arvtaker, Renaud Camus, fått sine egne verker oversatt til engelsk og norsk. The Camp of the Saints ble omtalt som «et stygt verk med betydelig innsikt», og det samme kan sies om Camus’ fragmentariske hovedverk The Great Replacement: Introduction to Global Replacism. Men der Raspail skrev allegori, skriver Camus det han ser med egne øyne.
Begge ble pariaer. Begge erobret for en tid plass i fransk litterært liv. Og begge skrev seg ut igjen da de valgte å si det som ikke skulle sies.
Hver sivilisasjon har en undergrunnslitteratur, tekster som forstyrrer den offisielle fortellingen. Noen av disse verkene stiger av og til opp til overflaten. Det skjer ikke fordi makthavere ønsker det, men fordi sannheten, tross alt, har en egen evne til å insistere på sin eksistens.
En av dem som mest ubønnhørlig har forsøkt å insistere, er Camus. Mest kjent, eller beryktet, for uttrykket «Le Grand Remplacement», «Den store utskiftningen», har Camus i over ti år vært et navn som vekker instinktiv frykt blant både politikere, redaktører og akademikere. Men hva tenker han egentlig selv? Hvilken virkelighet forsøker han å beskrive? Hvilken arv forsøker han å redde?
Etter mange år i språklig isolasjon har engelsktalende lesere endelig fått mulighet til å lese Camus selv. I løpet av det siste året har det amerikanske forlaget Vauban Books utgitt tre av hans titler:
- Ørop, pocket (44 s., $7.25)
- Enemy of the Disaster: Selected Political Writings, redigert av Louis Betty, innbundet (266 s., $16.95)
- The Deep Murmur: Preceded by Elegy for Enoch Powell, pocket (82 s., $11.95)
Og norske Legatum Publishing, drevet av Rabulisten-redaktør Tore Rasmussen har utgitt én av Camus’ bøker og to av hans taler:
- Dere skal ikke erstatte oss!, forord av Øyvind Eikrem, innbundet (106 s., $25.00)
- The Brussels Speech: What Is the Great Replacement? By Renaud Camus, Kindle, pocket og lydbok (44 s., fra $4.90)
- Renaud Camus on Remigration: The Bourne Speech Kindle og pocket (48 s., fra $4.90)
- Remigrasjon (norsk oversettelse av Renaud Camus on Remigration: The Bourne Speech), Kindle og pocket (62 s., fra $4.90)
Den viktigste utgivelsen kom imidlertid via selvpublisering, fra Éditions du Château: The Great Replacement: Introduction to Global Replacism (518 s., $30). Her får leseren Camus’ berømte tale fra 2010 i engelsk oversettelse, samt et utvalg essays og forsvarstaler fra de mange rettssakene han har vært gjennom i Frankrike.
I forordet skriver Camus usminket:
«The Great Replacement is not a very good book,” skriver han, “Fact is, it is hardly a book at all. It is more like a haphazard collection of texts of quite heterogeneous nature and origin.»
Selverkjennelsen står i kontrast til samtidens ideologer som aldri tviler og gir samtidig et hint om hva som gjør Camus til en urovekkende stemme: en blanding av radikal ærlighet og sivilisasjonskritisk patos.
«Jeg er like fransk som deg»
Kjernen i Camus’ tenkning er observasjon: Ikke tall, ikke ideologi, men det han selv ser og hører. På 1990-tallet forlot han pulten på landsbygda og oppdaget, som han beskriver det, at folket i Frankrike hadde blitt byttet ut. Han spisser det slik i Dere skal ikke ersatte oss!:
«Jeg har utmyntet uttrykket Den store utskiftningen – Le Grand Remplacement – for å fange den brutale befolkningsutskiftningen som har funnet sted i Frankrike (og i Europa) siden begynnelsen av det siste århundrets siste fjerdedel, og som har tiltatt i styrke siden da. Uttrykket kom til meg mens jeg var ute på en reise for å skrive en slags litterær guidebok om departementet Hérault i Languedoc i Sør-Frankrike. Jeg oppdaget at innbyggerne i tusen år gamle landsbyer for en stor del ikke er hva de en gang var: Kvinner iført islamsk hodebekledning kunne observeres i grupper ved fontener fra 1700-tallet, eller de kom til syne bak gotiske buevinduer. Jeg hadde i lang tid vært vant til eksistensen av store nybygde drabantbyer nesten utelukkende befolket av innvandrere, men dette var en fullkomment annerledes opplevelse.«
Når slike kvinner hevder at de er «like franske som deg», svarer Camus:
“If this lady is right, being French is nothing: it’s a pure mockery, a failed joke turned sour, a stamp on an administrative document.”
«Peoples who remain peoples cannot join other peoples. They can only conquer.»
Camus er hverken rasist eller biologisk determinist, slik mange av hans motstandere har forsøkt å fremstille ham. Han innrømmer at enkeltpersoner kan slutte seg til et folk av kjærlighet til språk, litteratur og levemåte. Men på kollektivt nivå gjelder en annen regel:
“Peoples who remain peoples cannot join other peoples. They can only conquer.”
Han ser gjennom den multikulturalistiske retorikken og påpeker:
“We are being lied to enormously.”
“A moral code» skriver han “cannot dispense with truth. If it does, it is not a morality. But this precise morality lies a great deal. Perhaps it lies sincerely, perhaps it is convinced of the truth of its lies—that would be all the more alarming. It lies by omissions, it lies by the suppression of information and by censorship, it lies by its permanent minting of counterfeit language, by euphemisation on an industrial scale.«
Charles de Gaulle, Sigmund Freud og den språklige erstatningen
Camus henter støtte fra General de Gaulle, som en gang sa:
“Those who advocate integration have the brains of hummingbirds, no matter how learned they are. Try mixing oil and vinegar. Shake the bottle. After a while, they’ll separate again. Arabs are Arabs, the French are French. Do you think the French body can absorb ten million Muslims, who tomorrow will be twenty million and the day after tomorrow forty?”
Men i dag, skriver Camus, brukes slike sitater ikke for å styrke et argument, men for å rive ned ettertidens ry.
Camus identifiserer også «grytelogikk«, den absurde argumentasjonen som Sigmund Freud beskrev:
«Anklaget for å ha levert tilbake en lånt gryte med et iøynefallende hull i, sier en mann først at gryten var hel da han leverte den, så at den allerede var ødelagt da han lånte den, og til slutt at han ikke hadde lånt den i det hele tatt.«
Slik argumenterer dagens multikulturalister om den pågående befolkningsutskiftningen:
- Det skjer ikke.
- Det skjer, men det er bra.
- Det er ikke bra, men du fortjener det.
- Uansett, det skjer, og du kan ikke stoppe det.
En usannsynlig politisk og åndelig outsider
Camus har isolert seg og blitt isolert. Han kunne ha sluttet seg til høyresiden, men avskyr Le Pen-familien. Han kunne ha funnet støtte i kristendommen, men avviser den som et halvdødt ritual.
“Faith cannot be ordered.”
“I have too much respect and even affection for Christianity … to go back to it out of interest.”
I stedet peker han på «re-kultivering» som den eneste veien ut: å gjenerobre kultur, språk, livsform og selvrespekt.
«A people that knows its classics will not allow itself to be led into the dustbin of history without a fight.”
«Peoples die hard»
Han avslutter sin mest kjente tale med håp:
“Peoples die hard, and ours has proved on several occasions that it is capable of coming back from afar. Nations are more resilient than the merchants of available human brain time would like to think. So are civilizations. Some have been known to rise from the grave.”
Et ekko høres av Philip Larkins dikt “Going, Going” fra 1972:
“Things are tougher than we are.”
En setning, en mann, en sivilisasjon
Camus har i over to tiår blitt redusert til én setning og én tolking av den setningen. Men nå, med de engelske oversettelsene, kan han leses som han er: en kompromissløs observatør av Europas åndelige selvmord og en forsvarer av det som ennå kan reddes.
Han er, kort sagt, en fransk forfatter i den gamle tradisjonen, marginalisert, anklaget, men uavlatelig skrivende.
“we must assert ever more firmly our determination to keep our culture, our language of course, our way of life and our way of being, our religion or what remains of it, our landscapes or what remains of them, our laws, our customs, our habits, our cuisine, our freedoms.”
Camus har talt. Den 16. august taler han igjen, i Norge på Norgesdemokratenes remigrasjonskonferanse. Nå er det opp til oss møte opp og lytte.
