Direkte fra revolusjonen i det tidligere Frankrike

En rapport fra Tim Vorgens, forfatteren av «Legitimate Preference», om opptøyene i Frankrike, venstresidens retur til barrikadene og de tre fellene den nasjonalistiske høyresiden står overfor før neste presidentvalg.

Av Tim Vorgens. Oversatt av Rabulisten.

I Frankrikes lange historie med opprør er dette første gang den innfødte befolkningen har sett måpende på at et annet folk gjør opprør på deres egen jord.

Bymusen gjenoppdager, til sin forbauselse og med betydelig besvær, at han har, eller rettere sagt hadde, et fedreland, samtidig som barbarer gjør det klart at de har til hensikt å ta det fra ham.

Landmusen gjør på sin side sitt beste for å holde avstand til verdens undergang og konsentrere seg om å klare seg til slutten av måneden.

Men geografi beskytter deg ikke alltid mot ubehagelige overraskelser. Under opptøyene i 2023 ble 672 kommuner i 95 departementer rammet. Mer enn halvparten hadde færre enn 20 000 innbyggere. De afrikanske opprørerne hadde tydeligvis bestemt seg for ikke å begrense talentene sine til storbyene.

Forfedrenes land, invasjon, plyndring, terror. Er ikke alt dette litt passé?

Det hele er temmelig middelaldersk, når man tenker over det. Det må være det tusenvis av parisere sier til seg selv, etter at de igjen, for bare sju måneder siden, stemte på den mest kraftløse og absurde formen for antirasisme.

Den 22. mars 2026 stemte 428 143 parisere på Emmanuel Grégoires sosialistiske og grønne liste: skuldre som en ørret, øynene til en livsforsikringsselger. All karismaen til en sammenfoldet paraply, og avgjort mindre mandig enn en ballerina. Hovedstadens innbyggere liker å overlate bussnøklene til noen som ligner dem selv.

Listen hans fikk 50,52 prosent av de avgitte stemmene, men bare 30,48 prosent av de registrerte velgerne. Dette er en by som i tjuefem år har gratulert seg selv med sine progressive dyder, men som likevel fortsetter å oppdage fordelene ved adgangskoder, overvåkingskameraer og forsterkede dører, innimellom spyttingen på innfødte som er bekymret for sin egen sikkerhet.

Og var det ikke meningen at alle disse afrikanske bøllene skulle brenne ned sitt eget naturlige habitat? Disse berømt vanskeligstilte forstedene, som ustanselig tilføres offentlige penger gjennom en vannsklie.

I 2023 utvidet de operasjonsområdet sitt betraktelig.

12 031 kjøretøy satt i brann. 2 508 bygninger skadet eller brent, deriblant 105 rådhus og 243 skoler. Mer enn tusen butikker plyndret eller vandalisert. Forsikringsselskapene registrerte skader for 793 millioner euro.

For å gi utenlandske lesere en viss forståelse av omfanget: De franske opptøyene i 2005 hadde allerede påført forsikringsselskapene tap på flere hundre millioner euro. Opptøyene i 2023 førte, i løpet av en håndfull netter, til omtrent fire ganger så store forsikrede skader.

Det krever en temmelig løssluppen fantasi å se brenningen av et bibliotek eller plyndringen av et apotek som begynnelsen på en strålende fremtid.

Ved å rasere bysentrene rammet opprørerne selve kjernen i sentrumsvelgernes verden: mennesker som synes det er fryktelig umoderne å ha politiske overbevisninger formet av landets faktiske tilstand, og som bare bryr seg om hva folk måtte si. Disse velgerne kan endelig bli nødt til å ta en samtale med virkeligheten.

Skulle man i hvert fall tro.

Den franske sentrumsvelgeren er et dyr med bemerkelsesverdig tilpasningsevne. Han kan vandre gjennom de rykende ruinene nedenfor boligblokken sin, se Aboubakar komme ut med en TV under armen og rolig konkludere med at det er ytre høyres skyld.

Jeg mener, dette har bokstavelig talt skjedd.

En utbredt observasjon er at det nasjonale politiske terrenget nå heller mot høyre.

Les også:  Massemordet i Polen: Drapsmannen skal være Michał Oksiński (25)

Ingenting synes å kunne flytte Frankrike lenger mot venstre, i hvert fall ikke på nasjonalt nivå. Naturligvis gjenoppdager venstresiden, som nå er i mindretall på meningsmålingene, straks sine morderiske revolusjonære reflekser. Den blir først tyrannisk igjen når den har gjenvunnet flertallet.

Tispa, som vi på høyresiden kjærlig kaller henne, kan vende tilbake til barrikadene like uanstrengt som hun en gang lærte å ta imot en ministerpost.

Forstå hva vi faktisk er vitne til her i Frankrike: Et blodtørstig revolusjonært apparat vender tilbake, og splittelsene som den afrikanske innvandringen har skapt, forsyner det med fotsoldater.

Men revolusjonen i 1789 hadde ikke politisk islam stående i kulissene, klar til å storme gjennom åpningen.

Borgerkrigens ordforråd, som en gang var begrenset til fylleprat og profetiene til noen få bannlyste forfattere, har blitt en del av dagligtalen.

Det finnes nå tre fallgruver som kandidater på den nasjonalistiske høyresiden må unngå:

1. Å bli drept.

La oss begynne med det minst behagelige. Venstresiden har gått inn i sin morderiske fase og normalisert politiske attentater på verdensbasis. Sikkerheten til offentlige personer og opposisjonelle stemmer er ingen spøk. Over hele verden har venstresiden sin andel av ekte galninger, hvis beste håp om sosial fremgang er en kriminell handling av denne typen.

Hvis en av disse galningene klarte å drepe Marine Le Pen, ville han høste enorm beundring verden over i bytte mot det som til syvende og sist ville bli en forholdsvis mild straff.

Jeg håper disse linjene viser seg å være alt annet enn profetiske, for til tross for Marine Le Pens politiske inkonsekvens og gjennomført kraftløse holdning er hun fortsatt den minst hvitfiendtlige kandidaten på venstresiden som har noen mulighet til å vinne.

2. Å tro at seieren er sikret fordi nederlag virker umulig.

Meningsmålinger måler intensjoner. De deler ikke ut nøklene til departementene på forhånd. Den franske høyresiden har brukt nok tiår på å tape valg som virket umulige å tape, til å ha opparbeidet seg nærmest akademisk ekspertise på området.

Og trusselen fra Mélenchon virker åpenbart undervurdert. Førstegangsvelgere er for det meste naive sjeler uten noen som helst intellektuell selvstendighet. Remigrasjon betyr ingenting for de fleste av dem, ideologisk skolert som de er av en hær av venstreorienterte lærere.

Siden presidentvalget i 2022 har det kommet mellom 3,5 og 4 millioner potensielle nye velgere.

Omtrent 8 prosent av velgermassen. I 2022 manglet Mélenchon bare 421 309 stemmer på å gå videre til andre valgomgang …

3. Å tro at et godt valgprogram er nok.

Et valgprogram er et dokument. Å styre er en langt mer skitten affære. Du trenger ministre, embetsfolk, jurister, et parlamentarisk flertall, dekreter, budsjetter og noen mennesker som er i stand til å gjøre annet enn å kommentere det siste opprørende på X.

Og fremfor alt: Du trenger menn som er forberedt på å konfrontere Mélenchons afrikanske gatestyrker, og som metodisk tar i bruk hele den strategiske bredden som styrkene som skal gjenopprette orden, i teorien er i stand til å mobilisere.

Franske institusjoner stiller seg ikke uten videre til rådighet for vinneren bare fordi han har fått flest stemmer. Forfatningsrådet blir ikke et sandpåstrøingsorgan, dommere endrer ikke overbevisning når valgresultatene blir kunngjort, og internasjonale traktater river ikke seg selv i stykker.

Nå har hele verden, eller i det minste den delen som er tilkoblet sosiale medier, særlig X, kunnet se at Marine Le Pen ikke er det bolverket mot islam som enkelte forestilte seg.

Les også:  Renaud Camus: Vil stanse befolkningsutskiftningen og gjenreise Europa

Den 15. oktober 2026 bekreftet hun på nytt at islam var forenlig med republikken. Men merk dere, det er ikke islamistisk fundamentalisme og sharia. Det er skillet hennes, og det holder hun fast ved.

På franskspråklige X har «Alle vet» blitt en velkjent frase som dukker opp hver gang en forbrytelse viser seg i nyhetsstrømmen. Det betyr «vi vet alle hvem som gjorde det». Alle sammen? Nei. Én berømt gallisk landsby holder fortsatt stand mot virkeligheten: Ikke landsbyen til Asterix, men Marine Le Pens muntre lille landsby.

Ikke fortell henne at enhver moské i virkeligheten er et senter for spredning av sharia. Hun lever fortsatt i fornektelse.

Hun fortsetter også å trekke frem en tidligere sosialistisk minister, Arnaud Montebourg, i hvert fall når hun vurderer sammensetningen av en mulig regjering. Med beundringsverdig regelmessighet minner han henne om hvor mye han forakter ideene hennes, og nekter å samarbeide med henne.

Det er virkelig en original måte å forberede en regjering for nasjonal fornyelse på: Begynn med å invitere folk som ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Politisk islam er på sin side ikke et spørsmål om presidentens gode hensikter. Den har sine organisasjoner, sine ideologer, sine påvirkningsnettverk og, i sin jihadistiske gren, sine terrorister. De som drømmer om å påtvinge samfunnet en religiøs orden, kommer ikke til å oppgi prosjektet fordi en kandidat har forklart dem, med fast republikansk røst, at republikken er én og udelelig.

Å strø om seg med betegnelser som «republikansk islam» og håpe at de vil få følger i den virkelige verden, er allerede forsøkt. I Frankrike, faktisk. Den virkelige islam har alltid svart med ytterligere erobring.

Men noe annet hjemsøker tankene til hordene som plyndrer butikker og okkuperer uteområdene rundt boligblokkene.

Noe som er langt mindre respektabelt i offisielle taler, og langt lettere å støte på i sosiale medier:

Hat mot hvite.

Jeg sier hat med vilje. Ordet «rasisme» er blitt privatisert av venstresiden, denne evige falskmyntneren på ideologiens område. Jeg snakker om en langt mer grunnleggende følelse: Gleden over en menneskegruppes ulykke, utelukkende på grunn av det gruppens medlemmer antas å være.

Skjermbilde 2026 10 26

Fra X.com, @Eeehhhhhhkw: «Dere kan ikke gjøre noe lenger vi er millioner i Frankrike, og vi kommer til å formere oss. I verden er dere ingenting lenger 😂🤣 den etniske gruppen deres er en minoritet som vil være overalt. Snart vil dere ikke være noe sted snart minoriteter i deres eget land jeg står for det dere har tapt»

Det er dette som lurer inne i hodene og under hettene til Mélenchons afrikanske gatesoldater.

I flere tiår opphøyet den offisielle antirasismen kampen mot rasehat til en samfunnsdyd, helt til det absurde. Men etterkrigsgenerasjonen som ledet dette korstoget, nøyde seg med å lyve i stor stil for å få retorikken sin til å stemme med virkeligheten. Den hadde ennå ikke begynt å fnise åpenlyst i sosiale medier av hvite mennesker som blir banket opp mens de ligger på bakken, femten mot én.

Det finnes hundretusener av mennesker som ikke ser utsikten til at hvite blir en minoritet som en demografisk utvikling det skal diskuteres om, men som en seier som skal feires.

Det gir et betydelig moralsk spillerom for å rettferdiggjøre sin egen rolle som okkupant.

I mellomtiden er hvite fortsatt travelt opptatt med å forby seg selv å hate, elske sine fiender, be for dem som skader dem, tilgi dem som krenker dem, og glede seg når alle slags baktalelser blir fremsatt mot dem.

Les også:  Migrantkaravane håper Demokratenes valgseier vil åpne veien til USA

Én del av befolkningen vil ikke lenger høre snakk om etniske grenser. En annen snakker ikke om noe annet. Noen sverger på at opprinnelse ikke betyr noe. Andre forteller begeistret sine motstandere at de kommer til å forsvinne på grunn av sin.

Vi kunne fortsette å lete etter høflige ord for å beskrive denne motsigelsen i svært lang tid.

Og så, lørdag 24. oktober, var Frankrike i gang igjen: 410 000 demonstranter ifølge departementet, nærmere 800 000 ifølge fagforbundet CGT.

I Paris var 110 000 mennesker i gatene, med 65 pågripelser, over 3 000 politikontroller, og denne gangen tåregass og vannkanoner. Republikken fortsetter, til enorme kostnader, å finansiere de materielle forutsetningene for sin egen kollaps.

I mellomtiden forsøkte de i Trappes1 å rydde opp etter en annen dag: fredag. Én død, fem skadde, og tilsynelatende ikke nok hvite igjen til at det «nye Frankrike», som Mélenchon kaller det, ble spart.

Denne gangen var alt snudd på hodet, fordi gjerningsmannen var den eneste hvite blant de involverte.

Vel, nesten alt: Republikkens president, som frem til da hadde vært fullstendig likegyldig til situasjonen for butikkeierne og de tusenvis av vanlige mennesker som har måttet utholde ødeleggelsene, skyndte seg hjem fra utlandet for, på hevdvunnet fransk vis, å avlegge ofrene et offisielt besøk og komme med en uttalelse. Dette ville vært utenkelig hvis ofrene var hvite og gjerningspersonene ikke-hvite. Presidenten våger seg inn i et livsfarlig nabolag der skuddvekslinger er like vanlige som et kjapt knull på et bordell, fordi hånden som trakk av denne gangen, var hvit.

Hele den franske høyresiden stivnet et øyeblikk og tenkte på scenarioet Laurent Obertone beskriver i sin fremtidsroman «Guérilla»: det der brannene fra opptøyene aldri slukner, det der Frankrike til slutt faller. Likevel skjedde ingenting av dette. Denne gangen er det muslimer som er redde, og som selv får en liten smak av utrygghet.

Fredag 23. oktober mistet altså en svart MMA-utøver livet. Gjerningsmannen skal ha sagt at han ville hevne plyndringen ved å skyte svarte og arabere. Et eksemplar av «Mein Kampf» ble funnet hjemme hos ham. Men også en koran. Og en bibel.

Mediene har omhyggelig unnlatt å nevne at han også var en av disse nedbrutte hvite mennene som har vokst opp og fått sin næring midt i Frankrikes kriminelle underklasse: en hasjselger og rapentusiast som tilsynelatende var med i en av disse videoene der man viser frem våpen og fiendtlighet mot landet.

Jeg kjenner allerede svaret fra de profesjonelle forkjemperne for «å leve sammen»: en rundebordssamtale, fire eksperter, seks tilskudd og en oppfordring om ikke å la følelsene ta overhånd. Kanskje blir en filosof innkalt for å minne franskmennene om at de ikke har noen forfedre, og en sosiolog for å fortelle dem at de likevel står i gjeld til andres.

Guillaume Faye snakket om raseborgerkrig. Frankrike i 2026 har nå kommet dit.

90ec03be c4c8 4674 ad17 b7b451115645 500x773

De motstående kreftene prøver hverandre ut. Staten har vist sin frykt. Hvite teller igjen hvor mange de er. X koker. Og alle venter på den siste dråpen.

Begeret er fullt.

  1. Trappes er en liten by rett utenfor Paris, nær Versailles, kjent for gjengvold, fattigdom og arbeidsledighet. Byen har en muslimsk ordfører, Ali Rabeh. På 2010-tallet ble byen særlig kjent for at anslagsvis 50 til 70 av innbyggerne reiste for å kjempe for Den islamske staten. ↩︎
Avatar photo

Om skribenten: Leserinnlegg

Skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Aktuelt nå