En viss innvandring kan være økonomisk rasjonell, men statsborgerskap er noe annet. Det er en permanent overføring av politisk makt.
Av: Christian Peterson. Oversatt av Rabulisten.
Innvandring forskyver maktbalansen
Den amerikanske politiske rådgiveren Stephen Miller skrev nylig på X at Vesten er den første og eneste sivilisasjonen i historien som har importert en utenlandsk arbeiderklasse, og samtidig gitt den fulle politiske rettigheter, inkludert stemmerett og tilgang til velferdssystemer.
Det er ingen tilfeldighet at spørsmålet har blitt sentralt i amerikansk politikk, særlig innen MAGA-bevegelsen. I bunn og grunn handler det nemlig ikke primært om arbeidskraft eller økonomi. Det handler om makt.
Jo enklere et land gjør det for utlendinger å oppnå statsborgerskap, desto raskere omformes det politiske landskapet. Innvandring opphører da å være et isolert økonomisk spørsmål og blir i stedet en politisk faktor som driver samfunnsendring over tid.
Et konkret eksempel i Sverige er Rinkeby i Stockholm. I riksdagsvalget 2022 fikk Sosialdemokratene 29,9 % og Venstrepartiet 27,73 %. Sammen skapte dette en tydelig venstredominans i et område der et stort flertall av innbyggerne har utenlandsk bakgrunn.
Når nye etniske og religiøse grupper i et område har andre erfaringer, prioriteringer og økonomiske forutsetninger enn den opprinnelige befolkningen, påvirkes naturligvis den politiske agendaen. Prioriteringer som gjelder omfordeling av skatteinntekter og offentlige satsinger, har en tendens til å få større gjennomslag enn for eksempel skattelettelser og næringslivsreformer.
Når stemmene i tillegg avgjøres ut fra religiøs overbevisning og etnisk lojalitet, endres spillereglene i bunn og grunn, og den demokratiske samtalen fortrenges. Det finnes nemlig ikke rom for demokratisk debatt med individer som har et slikt utgangspunkt.
Alternativet, arbeidskraft uten politisk makt
Se på De forente arabiske emirater.
Der utgjør utlendinger omtrent 88 % av befolkningen. I Dubai er et overveldende flertall av innbyggerne gjestearbeidere. De bygger byen, driver hotellene, arbeider i serviceyrkene og fyller kontorene. Men de blir aldri statsborgere.
Statsborgerskap i De forente arabiske emirater er i praksis en unntakstilstand. Det krever nominasjon av staten og innvilges bare i særlige tilfeller, investorer, fremstående forskere, personer med eksepsjonelle meritter. For den store massen av arbeidskraft er systemet tydelig, du er her for å arbeide, ikke for å omforme nasjonen.
Resultatet?
- Den nasjonale identiteten bevares.
- Borgernes økonomiske privilegier beskyttes.
- Arbeidskraften er fleksibel og kan tilpasses etter konjunktur.
- Den opprinnelige befolkningen beholder full demografisk og politisk kontroll.
Dette er ikke et normativt standpunkt for deres politiske system. Det er et eksempel på et prinsipp, økonomisk migrasjon trenger ikke automatisk å innebære politisk integrasjon.
I Sverige har man valgt motsatt vei.
Her har nesten hvert langvarige opphold i praksis fungert som et forstadium til statsborgerskap. Permanent oppholdstillatelse følges ofte av naturalisering. Naturaliserte borgere får full tilgang til velferdssystemet og full politisk stemmerett.
Men en nasjon er ikke bare en økonomi. Den er en historisk arv, et kulturelt fellesskap og et politisk selvstyre.
Fremmede kan avgjøre neste valg
Ifølge tall fra Migrationsverket ble 82 896 statsborgerskap innvilget i løpet av 2023, og ytterligere 38 837 bare i første kvartal 2024. Det innebærer at vi allerede har passert 120 000 nye svenske borgere siden valget i 2022, og dette under Tidöregjeringen. Hvis tempoet fortsetter, er prognosen at over 300 000 nye statsborgere vil ha blitt innvilget før valget i 2026, hvorav mange fra Syria og Afghanistan.
Dette er ikke en marginal endring. Det er en fullstendig katastrofe.
For å sette det i perspektiv ble valget i 2022 avgjort med litt over 60 000 stemmers margin. Antallet nye velgere vil altså være flere ganger større enn differansen som avgjorde regjeringsmakten.
Neste valg risikerer å ikke bli avgjort av den samme demografiske virkeligheten som det forrige. Og den som ikke forstår den utviklingen, eller nekter å snakke om den, vil bli politisk irrelevant.
