Fremveksten av Storbritannias rentierregimet.
Av Keith Woods. 4. juli 2024. Oversatt av Rabulisten.
Siden valget av Margaret Thatchers konservative regjering i 1979, har Storbritannia gjennomgått et stort eksperiment. Økonomisk ble Storbritannia selve eksempelet på nyliberalisme i Europa. Politisk har Storbritannia stille gått over til en postnasjonal stat, og gjennomgår en av de største demografiske forvandlingene i Vesten.
Selv om jordskredsseieren til Tony Blairs «New Labour» i 1997 kan ha virket som en tilbakevending til modellen for europeisk sosialdemokrati som Storbritannia var et eksempel på etter andre verdenskrig, representerte Blairs «Third Way» snarere omfavnelsen av nyliberalismen av det etablerte venstre, godt oppsummert i deres talsperson Peter Mandelsons erklæring om at «vi er alle Thatcher-tilhengere nå»
Under ledelsen til både Det konservative partiet og New Labour har Storbritannia gått fra å være en tradisjonell industri- og produksjonsstormakt til en sterkt finansialisert rentierøkonomi. Virkningene har vært dype. Den gjennomsnittlige briten har fått det betydelig dårligere, og hele regioner har blitt etterlatt, samtidig som London har blitt et blomstrende sentrum for internasjonal finans. Storbritannia har blitt avnasjonalisert gjennom tiår med masseinnvandring og kulturell venstreorientering, og har blitt det fremste eksempelet på «anarko-tyranni», der staten straffer mindre lovbrudd og handlinger av dissens mot den liberale konsensus med ekstrem kraft, mens alvorlig kriminalitet løper løpsk i de store byene.
Rentierregimet
Den grunnleggende forvandlingen i den britiske økonomien siden 1980-årene er bevegelsen bort fra en økonomi som laget ting, til en økonomi som laget penger. Frem til da hadde Storbritannias økonomiske styrke vært sentrert rundt landets industri. Storbritannia var fødestedet for den industrielle revolusjon, og den doble utvidelsen av dets koloniale imperium og raske fremskritt innen ingeniørkunst gjorde det mulig å skape et enormt handelsnettverk, der koloniene leverte råvarer og markeder for britisk industri. Nordengelske byer som Manchester, Sheffield og Newcastle upon Tyne ble industrielle kraftsentre som betjente verden.
Storbritannia har beveget seg fra en entreprenørpreget kapitalisme til rentierkapitalisme, et økonomisk system organisert rundt inntektsgivende eiendeler. I dette systemet er eierskap til ettertraktede og knappe eiendeler, land, naturressurser og immaterielle rettigheter, kilden til en betydelig del av den økonomiske aktiviteten, og regimet domineres av svært velstående rentierer. Formue bygges rundt å eie heller enn å gjøre.
I sin bok Rentier Capitalism viste Brett Christophers at hovedeffektene av reformene i Thatcher-perioden var å åpne nye inntektsstrømmer for rentierer som hadde liten eller ingen produktiv virkning. Mønsteret siden den gang har vært å prioritere rentieropphopning fremfor investeringer i produktiv økonomisk aktivitet. Andelen av britisk BNP som kom fra industri var 32 prosent i 1973, i dag er den under 9 prosent. Storbritannia produserer i dag mye penger, men lite annet.
En rekke utviklingstrekk har styrket rentierene og svekket leietakerne siden den første Thatcher-regjeringen: Ved å følge monetaristiske forskrifter fra Chicago School of Economics privatiserte Margaret Thatchers regjering enorme mengder offentlige eiendeler og deregulerte finansmarkedene, noe som åpnet for en massiv vekst i rentebærende kreditt, husholdningsgjelden økte fra 37 prosent til 70 prosent av BNP under Thatcher. De store funnene av olje og gass i North Sea, samt fremveksten av nye digitale teknologier og plattformer som skaper leieinntekter, har også ført til at rentierporteføljer har vokst kraftig.
Etterfølgende regjeringer har endret skattepolitikken for å favorisere rentierer. For eksempel innførte den konservative regjeringen i 2016 «The Patent Box», som lot selskaper betale en langt lavere selskapsskatt på bare 10 prosent på fortjeneste tjent fra immaterielle rettigheter. Dette har i stor grad kommet selskapsgiganter som GlaxoSmithKline til gode, det britiske legemiddelselskapet opplyste at denne endringen gjorde at de kunne beholde ytterligere 458 millioner pund per år.
Storbritannia var også den første staten som tok i bruk offentlig-private partnerskap, der offentlige tjenester og infrastruktur settes ut til private selskaper for å hente inn leieinntekter, mens mye av den finansielle risikoen fortsatt ligger hos staten. Disse PPP-ordningene har ikke bare gitt enorme gevinster til de private selskapene som driver dem, men har gang på gang vist seg å koste staten mer enn om den hadde finansiert offentlige prosjekter direkte. En rapport om «Storbritannias PPP-katastrofe» bemerker:
Siden 1992 har PPP-er gitt offentlige eiendeler med en kapitalverdi på 71 milliarder dollar. Den britiske regjeringen vil betale mer enn fem ganger dette beløpet under vilkårene i PPP-avtalene som ble brukt for å skape dem.
Ikke bare det, men mye av denne enorme renteuttrekkingen fra den britiske offentligheten til privat finans flyttes til utlandet og unngår beskatning. I 2011 rapporterte UK Public Accounts Committee at investorer hentet ut store gevinster fra britiske skattebetalere ved å kjøpe opp kontrakter for skoler og sykehus finansiert gjennom PPP-er, og føre inntektene offshore. Komiteen rapporterte at mange PPP-leverandører er basert i offshore skatteparadiser, noe som gjør narr av antakelsen hos det britiske finansdepartementet om at disse leverandørene ville gagne britisk økonomi ved å betale skatt.
Thatcher-regjeringen ga også svært gunstige vilkår til oljeselskapene som utvant britisk olje fra North Sea. Oppdagelsen av store olje- og gassreserver i Nordsjøen kan ta mye av æren for å ha finansiert den økonomiske boomen på 1980-tallet, og bidro til å skjule sammentrekningen som fant sted i realøkonomien i denne perioden.
Men mens land som Norge investerte store oljefunn i langsiktige investeringer som statlige formuesfond, brukte Thatcher-regjeringen inntektene til å finansiere kutt i de høyeste satsene for inntektsskatt. En økonom anslo at dersom de 3 prosentene av nasjonalinntekten som kom fra olje- og gassutvinning hadde blitt investert i svært sikre aktiva, ville de forsiktig anslått hatt en verdi på 450 milliarder pund innen 2008. I stedet ble pengene brukt til en stor kontantgave til de høyest lønnede i britisk samfunnsliv, og mye av dette ble deretter investert tilbake i eiendommer og brukt til å blåse opp boligmarkedet, heller enn å stimulere reell økonomisk vekst.
Privatisering, deregulering og finansialisering har ført til at Storbritannia har blitt, med ordene til Financial Times, et «rentierparadis». Samtidig har denne omformingen og den enorme formuesoverføringen den førte med seg blitt subsidiert av den britiske offentligheten, hvor de fleste har opplevd fallende eller stillestående levestandard i flere tiår. Storbritannia er et rentierregime, all politikk siden 1980-årene kan forstås som å favorisere rentierer, selv når det skjer på bekostning av nasjonale interesser.
Londons finansielle sorte hull
London hadde historisk vært sentrum for britisk finans og regjering, men under Margaret Thatcher begynte den finansialiserte økonomien i økende grad å koble seg løs fra den tradisjonelle økonomien, samtidig som den ble drivkraften bak veksten i den nye modellen. De øverste nivåene i britisk regjering og Bank of England kom i stadig større grad til å tjene interessene til finanseliten i London. Den nye modellen som ble tatt i bruk i Storbritannia var:
Svært sterkt påvirket av mennesker med bakgrunn fra finansmarkedene. De visste mye om City og kapitalmarkedene, men relativt lite om industri og regionale næringer. Markeder handlet for dem om transaksjoner, ikke produksjon, arbeid eller materialer. Industrien var for dem en del av et aldrende, fremmed rom. Finans var deres nye verden.1
Grafen nedenfor viser eksplosjonen i London-baserte finansielle tjenester som leverandør av vekst til britisk økonomi.
I tillegg til å legge til rette for veksten i finansielle tjenester i London, har dereguleringen under etterfølgende Thatcher- og Blair-regjeringer gjort London til et enormt sentrum for spekulasjon. Eiendom i London har blitt en særlig populær vare for verdens eliter å spekulere i. I 2015 ble det rapportert at ikke-bosatte kjøpere hadde brukt over 100 milliarder pund på britisk eiendom de foregående seks årene. Utenlandske kjøpere står nå for 41 prosent av aktiviteten i eiendomsmarkedet i London. Mange av de eksklusive boligene som er kjøpt opp av oligarker står tomme, London har nå over 34 000 boliger klassifisert som «langvarig ubebodd».
Når man hører at London både er et blomstrende finanssenter og det fremste reisemålet for verdens superrike, kan man lett tro at dette er udelt positivt for britisk økonomi. Men det finnes gode holdepunkter for at Londons finanssenter har blitt et sort hull for resten av Storbritannia og landets mer tradisjonelle økonomi.
Det var vanlig oppfatning blant nyliberale reformatorer at vekst i finanssektoren ville gagne andre deler av økonomien: Ikke bare ville mer kapital sirkulere på jakt etter investeringsmuligheter, men en større finanssektor ville også bety mer kunnskap om markedene den studerer, mer effektive markeder, og dermed bedre investeringer.
Siden finanskrisen i 2008 har mye kommet frem som utfordrer denne antakelsen. En studie fra 2015 av Bank for International Settlements konkluderte med at:
Veksten i et lands finansielle system er en brems på produktivitetsveksten. Det vil si at høyere vekst i finanssektoren reduserer reell vekst. Med andre ord er finansboomer som regel ikke vekstfremmende, trolig fordi finanssektoren konkurrerer med resten av økonomien om ressurser.2
Når det gjelder Storbritannia spesielt, skriver forfatterne av The Finance Curse at:
«Finansialisering» har fortrengt industri og ikke-finansielle tjenester, tappet staten for dyktige ansatte, befestet regionale forskjeller, fremmet storskala finansiell rentesøking, økt økonomisk avhengighet, forsterket ulikhet, bidratt til å frata flertallet innflytelse og utsatt økonomien for voldsomme kriser. Storbritannia er utsatt for «landskapring», der økonomien holdes tilbake av finanssektoren, og politikken og mediene er under dens innflytelse.3
I 2018 forsøkte tre økonomer å sette et tall på kostnaden ved denne «finansforbannelsen». De konkluderte med at overdreven finansialisering i løpet av bare en 20-årsperiode, fra 1995 til 2015, kostet britisk økonomi 4,5 billioner pund i urealisert vekst.4
Deregulering har også gjort det mulig for Storbritannia å bli et globalt sentrum for finansielt bedrageri. En rapport fra 2016 anslo at finanssvindel koster Storbritannia 193 milliarder pund i året, mer enn hele budsjettet til National Health Service. Margaret Hodge, tidligere leder for Storbritannias komité for offentlige regnskaper, kalte landet «det foretrukne landet for enhver kleptokrat, svindler og despot i verden».
I en høyt profilert sak som viste hvilken rolle London nå spiller, sto byen i sentrum for en enorm russisk hvitvaskingsordning der russiske innsidere hvitvasket så mye som 80 milliarder dollar i svarte penger ved å føre dem gjennom fiktive selskaper registrert i London.
City of London, det deregulerte og halvveis uavhengige finansdistriktet i London, står også i sentrum for verdens «skyggebank»-økonomi, som nå anslås å utgjøre halvparten av verdens eiendeler. Storbritannia har siden 1950-årene bygget opp et svært komplekst finansielt økosystem som bruker deregulerte britiske offshore-jurisdiksjoner som Cayman Islands og Jersey, noe som gjør det mulig for verdens superrike å skjule formue og forretningsvirksomhet fra skatt og regulering.
Den britiske regjeringens deregulering av «Eurodollar-markedet» for offshore-handel, gjort bevisst i en tid med britisk kolonial tilbakegang for å forsøke å opprettholde britisk finansiell makt, gjorde det mulig for City of London å bli «det viktigste nervesenteret i det mørkere globale offshore-systemet som skjuler og beskytter verdens stjålne rikdom».
City of London tjener dermed på å frata verden hundrevis av milliarder i tapte skatteinntekter og på å legge til rette for bedrageri og bedrag i enorm skala.
En ofte oversett måte finansialisering tynger resten av økonomien på, er hvordan rentierstaten behandler den nasjonale valutaen. Forsøket på å gjøre Storbritannia til et knutepunkt for tilstrømming av utenlandsk kapital har gjort at etterfølgende regjeringer har ønsket et «sterkt», eller overvurdert, britisk pund i forhold til andre valutaer.
Virkningen av dette overvurderte pundet bidro i betydelig grad til nedgangen i britisk industri, eksportører rammes av en overvurdert valuta fordi produktene deres blir mindre overkommelige for andre land. Fra 1950 til 1970 falt Storbritannias andel av verdens industriproduksjon fra 25 prosent til 10 prosent. Dette har ofte blitt fremstilt som en uunngåelig følge av modernisering, men i samme periode økte Germany sin andel fra 7 prosent til 20 prosent.5 Den avgjørende forskjellen er at pengepolitikken i Tyskland bevisst har vært innrettet mot å fremme industriell vekst, mens Storbritannia har behandlet industriens interesser som underordnet finans og bankvesen.
Ved å lene seg på finans for å erstatte den økonomiske veksten som tidligere kom fra industriell produksjon og innovasjon, fulgte Storbritannia samme kurs som andre tidligere stormakter. Tidligere kapitalistiske hegemoner som Genoa og Netherlands oppmuntret også til finansiell spekulasjon og forsøkte å bygge økonomiene sine på åger da de gikk inn i tilbakegang.
For Storbritannia har dette gjort det mulig å opprettholde et nivå av økonomisk styrke som innbyggerne var vant til, men dette er en skjør situasjon. Økonomen Philip Pilkington forklarer hvordan dette forholdet til internasjonal finans fungerer:
Storbritannia får lov til å ha store handelsunderskudd fordi handelspartnerne er villige til å eie britisk-domisilerte finansielle eiendeler. Dette gjør igjen at britene kan leve over evne. Utlendinger sender Storbritannia varer landet ellers ikke ville hatt råd til, Storbritannia sender pund tilbake, og i stedet for å selge pund på valutamarkedene, noe som ville presset verdien ned og gjort varene mindre overkommelige for britene, kjøper utlendingene britiske finansielle eiendeler. Storbritannia er et potensielt ganske lavinntektsland som lever livet til et høyinntektsland, og hele forestillingen holdes gående av finansfolkene i City. En smart ordning, men åpenbart en ustabil en.
Det finnes allerede grunner til å tro at dette skjøre forholdet er i fare. De rike forlater Storbritannia i hopetall, 9 500 millionærer er ventet å forlate landet i 2024. Storbritannia ligger bare bak China globalt når det gjelder millionærutvandring, men overgår Kina per innbygger med en faktor på 14.
Samtidig blir mange tungvektere i britisk økonomi solgt til amerikansk kapital. BlackRock har nettopp fullført en avtale om å kjøpe den britiske dataleverandøren Preqin for 3,2 milliarder dollar. For økonomer som Philip Pilkington er dette enda en fase i Storbritannias lange tilbakegang og retrett fra verdensscenen, den endelige konsolideringen av etterkrigsordningen som gjorde landet til en underordnet partner til USA:
På 1980- og 1990-tallet klarte Storbritannia å skape seg en plass i verden ved å bli et stort finanssenter. Men det har lenge vært kjent at City of London bare er en utpost for Wall Street. Siden finanskrisen i 2008 har City mistet betydning, samtidig som flere og flere britiske selskaper blir notert på New York Stock Exchange. Nå blir den finansialiserte britiske økonomien aktivt brukt mot landet selv for å ribbe selskapene for verdier og legge dem under amerikansk eierskap.
Etterlatt
En artikkel fra 2022 i Financial Times tegnet et dystert bilde av den økonomiske virkeligheten for de fleste briter, en virkelighet som skjules av populære mål på økonomisk helse som BNP. Selv om Storbritannia har mange rike mennesker, har gjennomsnittspersonen det ikke særlig godt sammenlignet med andre utviklede land. Faktisk hadde husholdningene i den lavest lønnede gruppen i Storbritannia det 20 prosent dårligere enn sine motparter i Slovenia. Den britiske middelklassen opplever også en rask nedgang i levestandard sammenlignet med resten av Europa:
I 2007 hadde den gjennomsnittlige britiske husholdningen det 8 prosent dårligere enn sine motparter i Nordvest-Europa, men dette etterslepet har siden vokst til rekordhøye 20 prosent. Dersom dagens utvikling fortsetter, vil den gjennomsnittlige husholdningen i Slovenia ha det bedre enn sin britiske motpart innen 2024, og den gjennomsnittlige familien i Poland vil gå forbi før tiåret er omme.
Storbritannia er, med forfatternes ord, et fattig land med noen svært rike mennesker. En annen måte å si det på kan være at Storbritannia er et fattig land med én svært rik region. Tall lagt frem av de samme forfatterne viser at dersom London fjernes fra regnestykket, ville gjennomsnittlig britisk levestandard falle med 14 prosent, nok til å gjøre resten av Storbritannia fattigere enn hver eneste delstat i USA.
Dette gjenspeiler hvor mye Storbritannias generelle tilbakegang har blitt maskert av veksten i finanskapitalismen. Den britiske økonomien har vært stillestående siden finanskrisen i 2008. I perioden siden da har reallønningene falt med 3 %. Til sammenligning vokste reallønningene i Tyskland med nesten 9 % i samme periode. Dette har vært kombinert med en levekostnadskrise og vedvarende høy inflasjon siden 2021, samt økende husleier. Mer enn en tredel av menneskene i Storbritannia bruker over halvparten av inntekten sin på husleie, 80 % brukte over en tredel. Også her har overgangen til en rentenistøkonomi vært ødeleggende.
I parlamentsvalget som ga henne makten i 1979, var ett av Margaret Thatchers mer populære løfter «retten til å kjøpe», som lovet over 5 millioner leietakere i sosialboliger retten til å kjøpe hjemmet sitt fra lokale myndigheter til sterkt reduserte priser. Den gjennomsnittlige rabatten oppnådd av dem som benyttet seg av ordningen var 44 %, et utrolig kupp med tanke på hvor mye verdien av mange av disse husene senere skulle stige, i Sør-England i 1981 var den gjennomsnittlige verdsettelsen av en Right to Buy-bolig like under 20 000 pund. De fleste salgene ble finansiert gjennom lån.
Denne politikken legemliggjorde Thatchers etos like mye som noe annet, ved å selge unna offentlige ressurser til rabattpris, finansiert gjennom privat kreditt, og innprente millioner av nye huseiere med en ånd av risikovillig individualisme og uavhengighet fra velferdsstaten.
I det påfølgende tiåret steg husleiene betydelig for dem som ikke benyttet seg av Right to Buy. I praksis subsidierte fattigere leietakere, gjennom høyere husleier, muligheten for deres rikere naboer til å bli huseiere. Siden Right to Buy har antallet tilgjengelige sosialboliger stupt, samtidig som byggingen av slike boliger har falt kraftig. 40 % av tidligere kommunale leiligheter som ble solgt gjennom den lovfestede Right to Buy-ordningen er nå private utleieboliger. Så mens britiske borgere i den lavere middelklassen fikk oppleve rimelig boligeierskap på 1980-tallet, lever millioner av yngre mennesker nå i usikkerhet rundt bolig, tvunget inn i altfor dyre private leieboliger uten håp om å ha råd til et eget hjem.
Ordningen tok også makt bort fra lokale myndigheter, som nå kan gjøre lite med lokale boligproblemer annet enn å vende seg til regjeringen i London. Dette var en av de største privatiseringsordningene som noen gang er gjennomført, et stort steg i overgangen til en rentenistøkonomi, og et klassisk eksempel på politikere som henter ut kortsiktig gevinst på bekostning av langsiktige hensyn. På samme måte som pengeutdelingen finansiert av oljeinntektene fra Nordsjøen, tok Thatchers regjering fra fremtidige generasjoner for å skape kortsiktig overflod.
Selvsagt kan ingen boligkrise forklares kun ved å se på tilbudssiden, og bolig er en av sektorene i økonomien som tydeligst har blitt påvirket av flere tiår med masseinnvandring.
Migrasjonsstaten
Jeg har tidligere skrevet om Storbritannias demografiske transformasjon gjennom masseinnvandring. Jeg skal ikke gjenta analysen som ble presentert der, men i denne sammenhengen er det verdt å diskutere hvordan Storbritannias transformasjon til en migrasjonsstat gikk hånd i hånd med omfavnelsen av nyliberalismen.
Nettoinnvandringen til Storbritannia eksploderte under New Labour-regjeringen etter 1997, og fortsatte under de påfølgende konservative regjeringene siden 2010-tallet, nå på et historisk høyt nivå. Dette var i stor grad ideologisk drevet, slik tidligere Labour-rådgiver Andrew Neather innrømmet da han sa at partiet ønsket å «gni høyresiden opp i mangfold» og «gjøre Storbritannia virkelig multikulturelt».
Men New Labours omfavnelse av nyliberale økonomiske forskrifter drev også denne nye tilnærmingen til innvandring, ettersom Labour beveget seg bort fra sin tradisjonelle keynesianske økonomiske linje og over til å prioritere fleksibilitet i arbeidsmarkedet og inflasjonskontroll. Representanter for Labour snakket om massemigrasjon av mennesker som en nødvendig del av det å leve i en global, finansialisert økonomi, og sammenlignet det med fri flyt av kapital. En spesialrådgiver for partiet beskrev endringen i innvandringspolitikken som et resultat av …
omleggingen av den økonomiske politikken på sentrum-venstresiden, bort fra keynesiansk etterspørselsstyring og mot en mer eksplisitt omfavnelse av globalisering, gjorde også at de i større grad omfavnet innvandring. Vektleggingen av ferdigheter, utdanning og åpenhet mot globale markeder betydde at man fikk mennesker som var mer åpne for argumenter om at migrasjon var en viktig komponent i en vellykket økonomi.6
Det som begynte som New Labour-politikk har blitt tverrpolitisk konsensus i Storbritannia. Nettoinnvandringen var på 685 000 i 2022. Mens en viktig motivasjon for mange som stemte for å forlate Den europeiske union var motstand mot masseinnvandring, har de konservative svart med å øke innvandringen. Faktisk har hovedresultatet av Brexit på innvandringsområdet vært å simpelthen bytte ut EU-migranter med enda flere kulturelt inkompatible ikke-EU-migranter.
Det virker som at velgere som er bekymret for innvandring, etter flere tiår med svik, endelig er villige til å forlate Det konservative partiet i stort antall. På dette tidspunktet har imidlertid endringen i britisk demografi vært enorm. Folketellingen i England og Wales i 2021 viste at 10 millioner mennesker, eller én sjettedel av befolkningen, var født utenfor Storbritannia.
I 2010 utarbeidet demografen David Coleman en analyse som anslo at hvite briter ville bli en minoritet innen 2066. Siden innvandringen har økt kraftig siden den gang, kan dette tidspunktet sannsynligvis flyttes frem. Minoritetsstatus er allerede en daglig realitet for mange hvite briter, som nå er i mindretall i store byer som Manchester, Birmingham, Leicester og London, hvor to tredeler av hovedstadens innbyggere tilhører etniske minoriteter.
Anarko-tyranni
Et annet definerende trekk ved den postnasjonale britiske staten er anarko-tyranni, den stadig økende sammenbruddet i statens evne til å opprettholde lov og orden og dens manglende evne til å straffeforfølge selv de mest grunnleggende forbrytelsene, kombinert med en stadig mer tyrannisk kontroll av sivilsamfunnet og undertrykking av friheter som tidligere ble tatt for gitt.
Britisk politi er nå mer inkompetent enn noen gang tidligere. En undersøkelse av deres evne til å etterforske kriminalitet fant at mer enn halvparten av styrkene som ble undersøkt ikke oppfylte grunnleggende standarder. Ikke én av de 43 politistyrkene som ble undersøkt havnet i toppkategorien «fremragende». De fleste briter forventer ikke lenger at politiet skal etterforske forbrytelser som ran eller sykkeltyveri, og mange gidder ikke lenger å anmelde slike lovbrudd. Dette er en korrekt antakelse: Mellom 2015 og 2023 falt andelen kriminalsaker i England og Wales som resulterte i at gjerningspersonen ble tatt av politiet og stilt for retten fra 16 % til 5,7 %. Politiet løser nå færre enn 3 % av innbruddssakene. De fleste kriminelle har liten sjanse for noen gang å møte straff i Storbritannia.
I kontrast til dette har staten vist seg fullstendig forpliktet til å kontrollere talen til hvite briter, spesielt dersom den gjelder kritikk av multirasial liberal pluralisme. En artikkel fra The Telegraph i 2017 rapporterte at mer enn 3 300 mennesker hadde blitt arrestert og avhørt det foregående året på grunn av «trolling» på sosiale medier og andre nettfora. To særlig grove eksempler på denne typen politiarbeid kom i 2018: Først ble en 19 år gammel kvinne dømt for å ha sendt en «grovt krenkende» melding etter at hun publiserte raptekster som inneholdt N-ordet på Instagram-siden sin. Deretter ble YouTuberen Count Dankula funnet skyldig i en hatforbrytelse for å ha publisert en video som viste mopshunden hans løfte labben i det han kalte en nazihilsen.
Britisk politi registrerer også «ikke-kriminelle hat-hendelser» og oppfordrer offentligheten til å rapportere dersom de føler seg krenket av noens tale på grunnlag av deres «beskyttede karakteristikker». Politiet er instruert om at i slike rapporter «trenger ikke offeret å rettferdiggjøre eller legge frem bevis for sin oppfatning, og politibetjenter og ansatte skal ikke direkte utfordre denne oppfatningen». Nesten 120 000 slike hendelser ble registrert i femårsperioden fra 2014 til 2019.
Den største tyrannien har vært forbeholdt nasjonalister. I år ble Sam Melia, en aktivist og organisator i Patriotic Alternative, dømt til to års fengsel for «oppfordring til rasehat». Melia hadde opprettet en gruppe kalt Hundred Handers på Telegram, som publiserte grafikk ment for medlemmer til å laste ned og skrive ut som klistremerker. Klistremerkene inneholdt budskap som «det er greit å være hvit», «elsk din nasjon» og «stopp anti-hvite voldtektsgjenger».
Aktoratet brukte materiale som ble funnet under en ransaking av Melias hjem, som for eksempel en bok av Oswald Mosley, som «viktige tegn på Melias ideologi som lå til grunn for hans ønske om å spre sine rasistiske synspunkter på en bevisst måte». Dermed ble Melias private lesemateriale brukt som bevis på at han hadde synspunkter aktoratet betraktet som rasistiske.
Under selve rettssaken erkjente aktoratet at språket på klistremerkene var lovlig, men hevdet at de var produsert som et samlet verk ment for å hisse opp til rasehat. Juryen ble også instruert om å se bort fra enhver vurdering av hvorvidt utsagnene på klistremerkene faktisk var sanne, ettersom sannhet ikke er noe forsvar i saker som denne. Juryen fant deretter Melia skyldig, hvoretter han ble dømt til to års fengsel.
De ideologiske forpliktelsene til forvalterne av den britiske staten har ikke bare ført til at de går etter politiske dissidenter, men også til at de har dekket over kriminalitet i enorm skala. Vi vet nå at britisk politi og statlige institusjoner ignorerte og bidro til å skjule den største skandalen med seksuelle overgrep mot barn i britisk historie, der en rekke pedofile «grooming-gjenger» bestående av asiatiske, hovedsakelig pakistanske menn ble ignorert i årevis.
En rapport om den verste av disse sakene, i byen Rotherham i South Yorkshire, fant at 1 400 barn hadde blitt seksuelt misbrukt fra 1997 til 2013, hovedsakelig av menn med pakistansk bakgrunn. Den avdekket at ansatte i kommunen og andre kjente til overgrepene, men vendte det blinde øyet til det som skjedde og nektet å identifisere gjerningspersonene av frykt for å bli stemplet som rasister.
Den samme konklusjonen ble nådd etter en åtte år lang etterforskning gjennomført av Independent Inquiry into Child Sexual Abuse, som fant at grooming-gjenger fortsatt eksisterte over hele landet, men at etterforskningen av dem fremdeles ble hindret av myndighetenes frykt for å forfølge så mange ikke-hvite kriminelle.
Slutten?
Jeg publiserer dette den 4. juli 2024, dagen for et britisk parlamentsvalg. Innen du leser dette, er det sannsynlig at Det konservative partiet vil ha lidd sitt verste valgnederlag noensinne, og dermed gitt et knusende flertall til Labour-partiet. Flere tiår med svik mot deres patriotiske velgerbase har brakt dem til et punkt av fullstendig utmattelse. Den nyliberale Thatcher-Blair-Cameron-konsensusen som har styrt Storbritannia i nesten et halvt århundre har nå forvandlet landet fra en stolt og sammensveiset nasjon til en postnasjonal økonomisk sone, stadig mer underordnet amerikansk finanskapital og i en tilstand av terminal tilbakegang.
Utsiktene til å reversere disse trendene er dystre, spesielt dersom den politiske makten flyttes til en politisk venstreside som er like forpliktet til mangfold og undertrykking av patriotiske følelser. Men å sende Det konservative partiet til historiens søppelkasse kan være starten på at det som er igjen av de engelske, skotske og walisiske nasjonene igjen hevder seg selv.
- Davis, Aeron. Bankruptcy, bubbles and bailouts: The inside history of the Treasury since 1976. Manchester University Press, 2022. Side. 82-83. ↩︎
- Cecchetti, Stephen G., og Enisse Kharroubi. «Why does credit growth crowd out real economic growth?.» The Manchester School 87 (2019): 1-28. ↩︎
- Christensen, John, Nick Shaxson, og Duncan Wigan. «The finance curse: Britain and the world economy.» The British Journal of Politics and International Relations 18, no. 1 (2016): 255-269. ↩︎
- Baker, Andrew, Gerald Epstein, og Juan Montecino. «The UK’s finance curse? Costs and processes.» SPERI report (2018). ↩︎
- Eglene, Ophelia. Banking on Sterling: Britain’s Independence from the Euro Zone. Lexington Books, 2011. ↩︎
- Quoted in Consterdine, Erica. Labour’s immigration policy: the making of the migration state. Springer, 2017. Pg. 130 ↩︎
