Hvithet slettet, stolthet forbudt, historie omskrevet.
Av: Constantin von Hoffmeister
Den hvite huden er nå en skriftestol, flådd opp av byråkratiske prester i mediekapper som selger bot som dyd og fortelling som narkotikum. Et kontinent som en gang sendte gallioner ut i ukjente hav, drukner nå i gråtehistorier sendt mellom sjamporeklamer. En bondes hodeskalle splintres under et macheteslag i Limpopo, og nyhetsankerene blunker sakte og ser vekk. En mor blir skutt gjennom bilvinduet i Fristaten mens babyen hennes skriker på afrikaans og pressen trykker enda en preken om «landrettferdighet» og «vedvarende sår». Tallene hoper seg opp som hodeskaller i et knokkelkammer bare kjettere legger merke til. De får høre: Sør-Afrika holder på å helbredes. Men hva med de døde? Hva med de lemlestede? Å snakke om dem er å bli ekskommunisert fra Den nye tro, hvor empati bare strømmer én vei. Det hvite blodet er usynlig, med mindre det kan veves inn i en bredere fortelling om karma. I denne nye liturgien har smerte farge, og hvis du blør i feil nyanse, hører ikke gudene deg. Over havet, i Amerika, blir en bestemor slått ned med en murstein, men nevnes kun i en fotnote under en overskrift om mikroaggresjoner. Fortellingen krever offer, og de med hvit hud blir alltid valgt. Alltid allerede skyldige. Alltid allerede dømt til historiens skyggeside i et rigget teater. Forbrytelsen er eksistens, og straffen er stillhet.
I dette smerteteateret får barn utdelt manus dynket i unnskyldninger før de kan skrive navnet sitt. Det hvite barnet i amerikansk skole lærer å se sin slektshistorie som en forbryterbok. Han resiterer liturgien: lenker, pisker, bomull, blod. Han lærer at arven hans er besudlet, at hjemmets komfort er hjemsøkt av plantasjens spøkelser. Skyld blir ikke tilbudt som innsikt, men som identitet, en erstatning for styrke. I Storbritannia er skylden eldre, tykkere, fossilisert i mursteinene i hver viktoriansk bygning. Lærere i tweed hvisker at kolonialisering var en forbannelse forkledd som misjon, at Rudyard Kipling var en ond profet, at Imperiet var en vampyr som sugde fargen ut av verden. Barnet lærer å forakte seg selv mens han smiler, å bare kjenne stolthet når han pisker seg. Han vil aldri bli spurt hva han elsker, bare hva han er lei seg for. Og når han snakker om sine forfedres skoger, om steinmonumenter og mjødsaler, om sanger og rimdekkede myter som fødte blodet hans, vil han få høre at det er fantasier, farlige sådanne. Pensumet er et bur. Fortiden er en rettssal. Og fremtiden, for ham, er en polstret celle malt med ordene «inkludering, rettferdighet, mangfold».
Det finnes ingen flukt gjennom ildstedet. Hjemmet er kolonisert. Stua flimrer med programmer som messer samme mantra i forskjellige jingler. Reklamer som før solgte produkter, selger nå visjoner, en fremtid hvor den hvite familien er borte, retusjert vekk fra menneskehetens store album. Den kjernefysiske familien er omkonstruert: hver far er avvæpnet, myknet, gjort til et smil uten ryggrad. Moren gløder i sin tvetydighet, flankert av barn med hudtoner som ikke matcher, fordi å matche nå er en forbrytelse. Å gjenskape sitt eget bilde er å true den nye orden. Derfor paraderes alternativene ustanselig: familien som fusjonskjøkken, identitet som puslespill uten rammebiter. Seeren blir ikke overbevist, han blir programmert. Dette er markedsføring som moralsk bud, visuell forførelse som ideologisk knyttneve. Du ser ikke en familie. Du ser et budskap: Din blodslinje ender her. Reklamene lyver ikke. De bare utelater. Og utelatelsen er den nye sannheten. Resultatet er et folk gaslightet inn i glemsel, som synger med på jingler som spår deres egen forsvinning.
Historien, identitetens store anker, heves opp fra havbunnen og erstattes med en flytende løgn. På Netflix er fortiden et moteshow hvor tiden bøyes etter kasteagentenes kvoter. Bridgerton fungerer som katedral for denne læren, der svarte hertuger nipper til te under georgianske lysekroner, og ingen lurer på hvordan de havnet der. Seeren får høre at dette er fremskritt. At nøyaktighet er grusomt, og at fiksjon må speile verden slik eliten ønsker den, ikke slik den var. Dette er historie omskrevet, ikke med vitenskapelig nøyaktighet, men med politisk innfall. Det er cosplay forkledd som læreplan. De gamle fortellingene strippes for kontekst, margen suges ut, og de kles i nye skinn. Unge sinn, foret med dette digitale klisset, tror nå at dronning Charlotte var afro-karibisk, og at kolonitidens Storbritannia var et karneval av pluralistisk harmoni. De stiller ikke spørsmål, for å spørre er «rasistisk». Å etterlyse sannhet er kjetteri. Så kollapser tidslinjen, og fortiden blir en scene for dydig pantomime. Det som før betydde noe blodsbånd, plikt, offer, erstattes med det som behager. Forfedrene ombesettes, og de levende blir bedt om å applaudere.
Myten – som en gang var det høye tårnet hvorfra sjelen kunne ane evigheten, er nå en kjøpesenterkiosk som selger figurer som ikke lenger ligner på gudene de en gang påkalte. The Rings of Power er en skjending. Tolkien skrev om raser, distinkte og stolte, om språk med røtter eldre enn Roma, om skjønnhet definert av form og avstamning. Amazons versjon er en sprutmalt mosaikk av HR-godkjente preferanser. Alvene stråler ikke lenger av nordisk eleganse, men av «mangfold» godkjent av personalavdelingen. Dvergene er demografisk omorganisert. Hobbitene, de siste lenkene til det rustikke England, er omgjort til en miks av globale klisjeer. Myten er knust for å passe formen. Resultatet er en preken i kostyme. Seeren får høre at dette er moderne, «inkluderende», nødvendig. Men noe mangler. Resonansen er borte. Trylleformelen virker ikke. For myten kan ikke lyve. Den gjør opprør når den omskrives. Den kollapser når den tvinges. Og når myten faller, faller også minnet. Og når minnet faller, faller mennesket.
Det hvite barnet ser på med øyne vidåpne, munnen sydd igjen av frykten for å krenke. Han lærer tidlig at stolthet er farlig, og at kjærlighet til sitt folk alltid er én gåsemarsj unna fordømmelse. Han dater på tvers av fargehjulet, ikke av begjær, men fordi begjæret selv er stemplet mistenkelig. Han omtaler besteforeldrene sine som problematiske. Han drømmer om en fremtid uten fast form, uten identitet, bare endeløs forandring. Sirkelen fortsetter: skam føres inn i blodet, generasjoner oppløses i botens etsende syre, gjennom nådeløs indoktrinering. Den «hvithet» de får beskjed om å hate, er ikke bare hud. Den er struktur, den er fortelling, den er katedralen og koden, Iliaden og jernverket, smia og fjorden. Å ødelegge den hvitheten er å ødelegge kontinuiteten. Likevel smiler de mens de gjør det, overbevist om at det er rettferdighet. Intet monument trengs når sjelen selv er sprengt i fillebiter.
Det hvite skyldkomplekset er mindre en overbevisning enn et ritual: daglig, konstant, håndhevet med smil og sponsoravtaler. Det eksisterer for å tappe styrke, for å forveksle kjærlighet med arroganse, for å sikre at ingen sønn reiser seg med det klare mål hans forfedre bar som faner gjennom snø og blod. Det er en langsom avlivning av sjelen, forkledd som medfølelse. Målet er likvidasjon: av minne, av identitet, av væren. Ødeleggelsen er myk, syngende liksanger om «likhet» mens slektstreet begraves i salt. Og likevel, noe rører seg. Under lagene av unnskyldninger og abstraksjoner finnes fortsatt et hjerteslag, et minne om jakten, ildstedet, hymnen. Europa dør ikke. Hun sover, hun drømmer og drømmer kan tenne gnisten. I det øyeblikket skylden vakler, vender stoltheten tilbake. Og når den dagen kommer, vil verden huske hva som lå begravet under DEI-slagordene.
Denne artikkelen ble først publisert her.
