Kristendommens fødested står i fare for å miste sine opprinnelige kristne samfunn. Et nylig besøk i Jerusalem og på Vestbredden avdekket både hvor alvorlig situasjonen deres er, og hvilke praktiske måter de fortsatt kan hjelpes på.
Av Declan Hayes. 19. juli 2026. Oversatt av Rabulisten.
Erkebiskop Mor Anthimos Jack Yakoub, patriarkalsk vikar for den syrisk ortodokse kirken i Jerusalem, forsikret meg, sammen med en rekke andre palestinske kristne ledere, om at de trenger vår kjærlighet og våre bønner. Men de trenger også sårt praktisk støtte dersom kristendommen ikke skal dø ut i vår levetid i landet som ga opphav til vår felles religion.
Den syrisk ortodokse kirken, som nå har litt over 2 000 medlemmer fordelt mellom Betlehem og Jerusalem, er selve bildet på hvor truet hele kirken er i Det hellige land. Dersom pilegrimer og turister ikke snart vender tilbake i stort antall, vil de ikke klare å holde virksomheten i gang, og skolene og kirkene deres vil måtte stenge fordi de ikke lenger har det økonomiske grunnlaget som trengs for å opprettholde dem.
Det samme gjelder i Betlehem, Brødets by, der ikke bare de franske og polske barnehjemmene, men også det kristne samfunnet som helhet, bokstavelig talt er avhengig av Salesianerbakeriet for sitt daglige brød. Fødselskirken i Betlehem, som administreres og drives i fellesskap av den gresk ortodokse kirken, den armenske apostoliske kirken og Den katolske kirke, står tom. Fransiskanernes herberge ved siden av er stengt, det samme er de nærliggende radene med suvenirbutikker, mens Krybbeplassen er så folketom at den like gjerne kunne ligget i en spøkelsesby.
Den helkristne byen Taybeh, litt over en times kjøretur nord for Ramallah, befinner seg på samme måte på randen av sammenbrudd. Khoury-familien har stengt hotellet sitt, ølbryggeriet deres går med underskudd, og, som resten av landsbyen, blir de hindret av bosetteres veisperringer og hærverk fra å komme til avlingene sine. Stilt overfor dette fortsetter de kristne å flykte via Jordan for å søke flyktningstatus i Portugal. Og jeg kan ikke klandre dem.
Selv om de kristne er hardt presset, er de ennå ikke slått ut. Den katolske sognepresten i Taybeh, fader Bashar Fawadleh, arbeider ikke bare intenst med å samle inn penger, men den katolske menigheten er nå også byens største arbeidsgiver, takket være skolene, helseklinikkene og de sosiale tilbudene den driver. Den ortodokse Khoury-familien er mer entreprenørorientert, men alt de kan gjøre nå er å holde ut og håpe, selv mot bedre vitende, at bedre tider vil komme tilbake før Taybehs kristne nærvær, som strekker seg helt tilbake til Jesus selv, til slutt opphører.
Det samme kan sies om salesianerne, som opprettholder en omfattende virksomhet i Betlehem. Der fortsetter de ikke bare å bake sitt berømte brød, men også å gi generasjoner av tenåringer tekniske ferdigheter som ville sikret dem arbeid dersom økonomien en dag tar seg opp igjen.
De kristnes beger er halvfullt, men også halvtomt, og det skyldes i ikke liten grad Polen. Wiesław Kuceł, Polens øverste representant i Ramallah, fortalte meg at tusenvis av polske pilegrimer står klare til å reise til Betlehem. Men så lenge EU og medlemslandene opprettholder sine reiseadvarsler, kan reiseselskapene, som utgjør ryggraden i turist og pilegrimsnæringen, ikke få den nødvendige forsikringen fra Allianz eller andre forsikringsselskaper, som selv må håndtere sin del av dårlig informerte kritikere.
Dette betyr ikke at polakkene eller Den katolske kirke for øvrig er passive i Betlehem og områdene rundt. Nonner fra den polske Elisabethsøsterordenen, viet til den hellige Elisabeth av Ungarn, driver Betlehems polske barnehjem, også kjent som Fredens hus. På samme måte som det langt eldre La Crèche-barnehjemmet, som drives av den franske ordenen Barmhjertighetens døtre av den hellige Vincent de Paul, mangler de ikke barn som er blitt forlatt og trenger omsorg.
Som de fleste andre kristne virksomheter er de i hovedsak avhengige av donasjoner. Begge barnehjemmene er i økende grad avhengige av brødet som salesianerne baker hver morgen og gir til dem. Årets høydepunkt for barna var pizzaene som Elias ved Bethlehem City Hostel laget til dem med penger donert fra Australia.
Fader Jesudoss Arockiam, rektor og leder for salesianernes institusjon i Betlehem, forklarte i detalj det praktiske arbeidet salesianerne utfører rundt om i byen.
Mitt eget fokus var imidlertid hvordan vi kunne skaffe penger til dem i disse vanskelige tidene, når mange av dem de hjelper ikke eier et øre.
Jeg har klart å skaffe dem betydelige midler i Australia, men Australia alene er langt fra nok. Da pro-palestinske aktivister nylig satte i gang sin Ṣumūd-flotilje, brukte de over 10 millioner dollar på å oppnå nærmest ingenting, utover noen avisoverskrifter og en lite passende tilegnelse av begrepet ṣumūd.
Ṣumūd beskriver palestinernes besluttsomhet om å holde fast ved hjemlandet sitt, uansett hvor håpløse utsiktene måtte være.
Palestinerne jeg snakket med var samstemt lite imponert over en slik sløsing. Hvis noen virkelig viser ṣumūd, er det palestinerne som blir værende på jorden sin, sammen med personer som den latinske patriarken, kardinal Pierbattista Pizzaballa, erkebiskop Mor Anthimos Jack Yakoub, og de godhjertede australierne som står skulder ved skulder med dem, ikke bare i Gaza, Betlehem og Taybeh, men over hele Det hellige land. Det latinske patriarkatet i Jerusalem har også en egen side for donasjoner.
Det finnes naturligvis mange europeiske og australske kristne grupper som støtter dem. Likevel passer Jesu ord i Matteus 9,35 til 38, «Høsten er stor, men arbeiderne er få», ingen steder bedre enn i selve landet hvor han levde. Dette landet trenger nå ikke bare vår kjærlighet og våre bønner, men også all den praktiske hjelpen vi kan gi.
Dr. Declan Hayes er en pensjonert irsk professor i finans. Han besøkte nylig Jerusalem og Vestbredden for å finne ut hvordan han best kunne hjelpe de kristne samfunnene der, som kjemper for å overleve.
